Jakten på urmyten

Å gjøre god sex og likestilling til en del av den kristne urmyten, er Da Vinci-kodens kjerne.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I uminnelige tider har folk ment at sannheten er å finne i urtiden. I tusener av år så egypterne alltid tilbake til sin aller eldste historie for å finne retningslinjer for hvordan de skulle leve. De første kristne insisterte på at de var den jødiske tradisjonens sanne arvtagere – for selv å kunne fremstå med urtidens tunge legitimitet. Isaac Newton mente at Moses opprinnelig hadde den fullstendige visdom. Det naturvitenskapelige gjennombruddet Newton stod for, var bare gjenoppdagelser av urtidens kunnskap.

Uavhengig av om et budskap var sant eller usant var det den angivelige alder – at dette hørte urtiden til – som overbeviste folket. Mennesker glemmer stadig. Derfor følger det logisk at går man langt nok tilbake i tiden vil man finne den opprinnelige visdom, udelt og ubesudlet.

Forestillingen om at urtiden gir svar på alle våre spørsmål, er i seg selv en mektig myte, som har preget mye av vår vestlige historie. Både innflytelse og makt har ligget hos dem som overbeviser de mange om at det de står for hører oldtiden til. Jakten på de evige verdier har alltid hengt sammen med urtiden. Hvordan kan de ellers være evige?

Bestselgerlistene preges igjen i dag av en bok som påstår å gi oss en innsikt i urtidens mysterier. Da Vinci-koden har solgt i 18 000 eksemplarer her i landet, og i over 10 millioner eksemplarer i verden forøvrig. Den går løs på dunkle gåter skjult i europeisk religionshistorie og kunst. Svært lett forkledd i fiksjonens drakt, hevder forfatteren Dan Brown at han gir oss den sanne historien om kristendommen.

Røtter til 1980-tallet

Selve grunnlaget for Da Vinci-koden er likevel ikke å finne i antikken, eller for den del noe annet sted langt tilbake i historien, men på 1980-tallet. I 1982 ga Michael Baigent, Richard Leigh og Henry Lincoln ut boken Holy Blood, Holy Grail. Her ble ideen om at Jesus skulle være stamfar for det merovingiske kongehuset, det som etablerte det frankiske riket på begynnelsen av middelalderen, først presentert.

Siden er det kommet en hel liten flora av bøker som utbroderer temaet. Dan Browns genistrek har vært å sette dette inn i en fiktiv ramme, slik at han kan levendegjøre temaet og dikte opp de resterende løse trådene. De tyve årene mellom Holy Blood, Holy Grail og Da Vinci-koden har likevel vært tilstrekkelig til at de oppkonstruerte påstandene leses i gjenkjennelsens skjær, og at en følelse av ildens nødvendighet der røken er, har bredt seg.

Handlingen i Da Vinci-koden utfolder seg i løpet av et døgn der hovedpersonene løper, kjører og flyr rundt i Frankrike og Storbritannia. Ifølge Dan Brown har den katolske kirken i århundrer levd med vissheten om at det finnes et hemmelig brorskap som vokter den egentlige sannheten om Jesus. Hele kristendommen bygger på en misforståelse eller fordreining av hva som egentlig skjedde, påståes det. Mens kirken i mange århundrer drepte enhver som satte spørsmål ved små detaljer ved den vedtatte tro, lot de altså disse menneskene som angivelig når som helst kunne dra vekk selve grunnlaget for kristendommen, være i fred. ifølge Dan Brown.

Det som setter handlingen i gang i Da Vinci-koden er en lett forstyrret munks litt for nidkjær jakt på den store hemmeligheten. Plutselig hengir han seg til metoder den katolske kirken ikke lenger holder på med: Han dreper enhver han kommer over som skulle ha noe som helst innsikt i denne påståtte egentlige sannheten om kristendommen.

Kjønnslikestilling og sex

Men hva er denne store hemmeligheten, som ikke må avsløres? Den er like banal, som den er oppkonstruert. Jesus skal ha giftet seg med Maria Magdalena og fått barn med henne. Maria blir således selv Den hellige gral. Det kvinnelige skjød er selve det hellige ursymbolet. Kristendommens essens er verken nestekjærlighet eller løftet om fysisk udødelighet, men et enkelt budskap om verdien av kjønnslikestilling og litt offentlig sex, ikke ulikt det man nylig fikk se i nyhetene fra en scene på Quartfestivalen. Er det rart at hele kristenheten skjelver av frykt? Stadig ifølge Dan Brown.

Brown er tydelig selv overbevist om at både kjønnslikestilling og sex er viktig og bra. Man kan således vanskelig kritisere ham for hans gode intensjoner. Disse er likevel ikke universelle verdier og blir stadig angrepet fra religiøst hold, ikke minst fra Vatikanet som nekter å anerkjenne FNs Kvinnekonvensjon og som heller ser at millioner dør av aids enn at de får kondomer. For Brown holder det likevel ikke å kritisere den katolske kirken for deres grunnleggende inhumanitet – med for eksempel henvisninger til menneskerettighetene, som kirken nekter å ta til etterretning. Det Brown forsøker å gjøre er å sementere forestillingene om kjønnslikestilling og at sex er bra i den fjerneste urtid. Han ønsker å erstatte selve den kristne urtidsmyten med en annen.

For Brown er kjønnslikestilling og god sex det grunnleggende budskapet i menneskets eksistens. Dette kan selvfølgelig være tilfelle, men at dette skal være den virkelige kjernen i kristendommen, er vanskeligere å hevde. Jesus var i korthet en dommedagsprofet som mente at kjærlighet til Gud og andre mennesker var nøkkelen for ikke å bli fordømt til evig tid. Selv om Jesus synes å være en likestillingspionér med sin holdning til kvinner, er det lite som tyder på at han var noe spesielt positivt innstilt til sex. Kvinnen i Johannesevangeliet som ble tatt i ekteskapsbrudd blir riktignok ikke fordømt av Jesus, men hun får streng beskjed om ikke å synde mer.

Dan Brown er på ingen måte den første som har forsøkt å projisere kjønnslikestilling og positive holdninger til sex tilbake til tidenes begynnelse. En av de mest innflytelsesfulle er Riane Eisler som med sin bestselger The Chalice and the Blade med stor kreativitet og minimal respekt for kildene, hevdet at verdenshistoriens eldste kulturer virkelig var kjønnslikestilte samfunn til forveksling lik hva man finner i Skandinavia i dag. Eisler bygde på andre like så kreative forestillinger om at oldtidens gudinner alle var skikkelser som i sin essens representerte en slags syntese av Gro Harlem Brundtland og Tanya Hansen.

Problemet med det meste av dagens populære og nokså lettvinte projisering av forskjellige utopiske forestillinger tilbake til urtiden, er at de sjelden overbeviser andre enn de som ønsker å la seg overbevise. Belegget for disse påstandene er som regel så syltynt at enhver humanistisk grunnfagsstudent med enkelhet kan avvise det aller meste som oppspinn.

Maria Magdalenas rolle

Det er ingen antikke kilder som gir grunnlag for å påstå at Jesus var gift med Maria Magdalena. Sannsynligvis spilte hun likevel en større rolle i Jesu liv, enn det som kommer frem i den kristne tradisjonen. At Jesus nærmeste skulle være tolv mannlige disipler, er nok heller bestemt av en tradisjon som satte menn høyere enn kvinner og av at tolv var et symbolsk viktig tall. Enhver som har lest evangeliene ser at forskjellige kvinnelige skikkelser fremstår med både større innflytelse og autoritet enn de fleste av disse mannlige disiplene, der mange kun er nevnt ved navn. Lukas forteller hvordan Maria Magdalena og flere andre kvinner fulgte med Jesus når han reiste rundt om i Palestina. Jesus skulle ha fordrevet flere onde ånder ut av Maria Magdalena, men det er først senere tradisjoner som identifiserer henne med den prostituerte kvinnen som salvet Jesu føtter. I alle evangeliene kan vi lese om hvordan hun var blant kvinnene som sørget ved korset og som først fant den tomme graven og møtte den oppstandne Kristus.

I to evangelier som er skrevet først langt ut i det annet århundre eller enda senere, fremstår Maria Magdalena som enda mer sentral. I Marias evangelium sier Peter at Jesus elsket Maria Magdalena mer enn andre kvinner. Ifølge Philipsevangeliet elsket Jesus henne mer enn noen av disiplene og pleide ofte å kysse henne på munnen. Det er fremdeles ingen indikasjon på at de var gift eller at de gikk lenger enn denne kyssingen, det er heller ikke sikkert at dette reflekterer hva som faktisk skjedd. I det mye eldre Johannesevangeliet står det derimot at det var en mannlig disippel Jesus elsket, vanligvis sett på som Johannes.

Det ironiske med Browns fremheving av Maria Magdalena som selve symbolet for verdien av kjønnslikestilling og god sex, er at de kristne samfunnene som i oldtiden ga en mer prominent rolle til henne på ingen måte var mer positive til kroppen enn den formen for kristendom som ble seirende. Tvert imot. Disse gnostiske kristne så på kroppen som noe negativt, som noe man i størst mulig grad skulle distansere seg fra. Den var derimot den seirende kristendomsformen som var ekstremt kroppsfiksert, idet den mente at selve frelsen lå i den fysiske oppstandelsen. Den fysiske oppstandelsen forstod de også så bokstavelige som det i det hele tatt er mulig. Vi skal vekkes fra de døde og få igjen akkurat det samme kjøttet vi har i dag.

Jesu tipp-tippoldebarn

Da Vinci-koden gir oss likevel mer enn påstanden om at kjønnslikestilling og en Cupido-inspirert innstilling til sex preget urtiden. Jesu etterkommere døde ikke ut med de frankiske merovingerne. De finnes fremdeles med oss i dag. Sjokk på sjokk, med andre ord. Sophie Neveu, bokens kvinnelige hovedperson er selv en av dem.

Men ved å beskrive nærgående en kjødelig etterkommer av Jesus, gjør Dan Brown den virkelig store tabben. Hvis han hadde holdt seg til påstanden om at det bare var merovingerne som stammet fra Jesus, kunne han fremdeles bevart et lite glimt av mystikk – selv om enhver historiker vet at merovingerne som andre tidlige middelalderherskere stort sett utmerket seg med sin personlige brutalitet og nådeløshet. Sophie Neveu er derimot bare en lett forvirret kodeforsker med en personlighet like dyp og spennende som en gjennomsnittlig Barbara Cartland-heltinne. Den stakkars romanfiguren stavrer rundt og gir et ubehjelpelig bilde på hva slags rolle Jesu etterkommere skal spille i dagens samfunn.

Hvis det å få etterkommere som Sophie Neveu var selve meningen med Jesu liv på jorden, blir selvfølgelig der virkelige store spørsmålet: Hva i all verden er vitsen? Når dette er kjernen i Dan Browns alternative kristendomsforståelse, er det lett å forstå at kristendommen har lite å frykte av Da Vinci-koden.

---
DEL

Legg igjen et svar