Jakten på sikre bevis

Blix gir ingen klare svar, men stiller noen viktige spørsmål og gir illustrerende eksempler på de dilemmaer en våpeninspektør må leve med.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

FNs tidligere våpeninspektør, Hans Blix, er den første av Irak-konfliktens nøkkelfigurer til å fortelle nærmere om hvordan han opplevde krigens forspill: «Jeg syntes det var riktig at hendelsene på FNs hovedscene skulle beskrives av en som hadde vært på eller like ved stedene hvor det skjedde».

Det skulle ikke være nødvendig å presentere svensken Hans Blix nærmere. Den rolige, men grundige syttifem år gamle juristen med utdanning fra både Sverige og New York, tidligere folkerettsekspert i FN og det svenske Utenriksdepartementet, utenriksminister, og dessuten generaldirektør i Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) fra 1981 til 1997, havnet i løpet av høsten 2002 og vinteren 2003 i sentrum av de storpolitiske begivenheter. Telefonen fra FNs generalsekretær Kofi Annan i januar 2000 skulle komme til å bli avgjørende for Blix, som etter kort betenkningstid sa ja til å lede FNs overvåknings-, verifiserings- og inspeksjonskommisjon (UNMOVIC) – opprettet av FNs sikkerhetsråd i desember 1999 (resolusjon 1284) for å gjenoppta kjemiske og biologiske våpeninspeksjoner i Irak. Etter hvert en ganske stor institusjon med 260 deltakere fra 60 land som iverksatte over 300 inspeksjoner i løpet av to måneder på 230 forskjellige steder.

To verdener

Som internasjonal toppdiplomat ble imidlertid Blix skviset mellom to vidt forskjellige verdener: På den ene siden en selvsikker amerikansk administrasjon, godt hjulpet av britene, som etter 11. september hadde tatt farvel med «oppdemmingspolitikken» overfor Irak – der Saddam skulle bli «holdt i buret». De støttet nå en slags «antispredningspolitikk», der aktiv bruk av militærmakt inngikk som et viktig virkemiddel. Med andre ord et press mot å slutte å inspisere, men i stedet invadere. En slags mangel på «kritisk tenkning», slik at konklusjoner ble trukket på bakgrunn av løse antakelser, ikke sikre bevis. På den annen side et uforutsigbart irakisk regime som ikke ønsket å samarbeide om nøkkeloppgaver i en eventuell nedrustning, som lekte katt og mus med resten av verden ved å oppgi feil opplysninger eller ved å holde informasjon tilbake gjennom adgangsnektelse. Verdens mistenksomhet ble opprettholdt, og tilliten uteble. Det gjorde også bevisene for uskyld. Den systematiske motstanden mot inspeksjonsregimets krav om «umiddelbar, betingelsesløs og aktiv» handling – som innebar blant annet fri adgang til å intervjue vitenskapsmenn og uavhengige personer utenlands, overvåkning fra luften med U2-fly, og ikke minst ubegrenset adgang til Saddam Husseins private eiendommer – fortsatte. Og midt imellom disse to verdener: den liksom nøytrale, objektive og vitenskapelige våpeninspektør Hans Blix.

Diplomatisk spill

Mest av alt handler Avgjørende dagerom det diplomatiske spillet som hadde sitt sentrum i FNs sikkerhetsråd i perioden fra 8. november 2002 (resolusjon 1441) til 17. mars 2003 (det siste møtet før krigen brøt ut to dager senere). I tillegg til dette kommer alt det vi husker fra de dramatiske månedene: De første inspeksjonene i november, Desembererklæringen eller rapporten fra Irak på 12000 sider, Iraks manglende samarbeidsvilje, de mange statusrapportene fra våpeninspektørene, utenriksminister Colin Powells tale i Sikkerhetsrådet 4. februar, diskusjoner om nye resolusjoner i Sikkerhetsrådet, jakten på en mellomløsning mellom krig og inspeksjon, og flere påståtte våpenfunn i Irak (gul kake og Al Samoud 2-raketter). I tillegg til denne siden av historien som stort sett er kjent fra før, fanger selvfølgelig boken opp de mange, viktige møtene Blix hadde med sentrale nøkkelpersoner i konflikten. Blix kommer imidlertid ikke med overraskende avsløringer. Han fortsetter nemlig å være diplomat når han skriver. Den eneste som får litt pepper er visepresident Dick Cheney, som i følge Blix, ikke bare er en selvsikker mann, men en «litt for selvsikker mann» med stor evne til å la de amerikanske sikkerhetsinteresser gå foran alt annet. Condoleezza Rice og Colin Powell derimot, kommer langt bedre ut. Der Blix deler sine akademiske interesser med Rice, deler han bilinteressene (Volvo) med Powell.

Viktig fortelling

Betraktet som diplomatisk dokument byr derfor ikke Avgjørende dager på særlig spennende lesning. Boken vil likevel bli stående som en viktig fortelling om at det alltid finnes andre veier til nedrustning enn krig. Troverdig nedrustning som blir verifisert ved inspeksjon er, ifølge Blix, ikke et forspill til krig, men et alternativ. Inspeksjoner er med andre ord ingen fortsettelse av krigen med andre midler, og heller ingen straff, men en slags «anledning til å bli troverdig».

La det være sagt med én gang: Blix er ingen pasifist. Som mange andre europeere, og amerikanere, er ikke Blix motstander av bruk av militær makt i internasjonal politikk, men motstander av ensidig militær handling basert på noe så løst som «skifte av sinn», og ikke faktiske bevis av typen «rykende pistol».

Militær makt kan altså brukes i nødstilfelle, og spesielt benyttes som effektiv trussel. Men diplomatiske virkemidler går foran. Motsetningene mellom stormaktene hadde derfor grunnlag i metoder, ikke mål, for Blix Sagt annerledes: Sikkerhetsrådets flertall mente at man trengte mer tid. Lest på denne måten er bokens store skurk USA – ikke Irak.

Blix har nemlig sansen for folk som leter kritisk etter sannheten, ikke de som allerede hevder at de har funnet den. Veien til en tryggere verden blir ikke bestemt av vilkårlig magefølelse, men grundig dokumentasjon: «Kunne det finnes noen 100 prosent visshet om masseødeleggelsesvåpnenes eksistens, sammen med 0 prosent kunnskap om hvor de befant seg?». Med god grunn hevder Blix at «USAs faste beslutning om å gå løs på Irak ble … ikke utløst av noe Irak gjorde, men av de sårene landet (USA. red.anm.) var blitt påført av Al Qaida».

Svakt punkt

Dermed synliggjøres to svake punkter hos Blix: nemlig hans undervurdering av de revolusjonære elementene i Bush-administrasjonens utenrikspolitikk – blant annet regimeendringspolitikken – og hans overvurdering av masseødeleggelsesvåpen som krigsårsak. Når Blix skriver: «de forbudte våpnene som hadde vært erklært for verden med så stor sikkerhet, og som var blitt brukt som den fremste rettferdiggjørelsen for krigen, ble ikke bekreftet», får man lyst til å svare «Hva så? Det visste vi jo!»

Dermed uteblir en fruktbar og kritisk analyse av Blixs eget prosjekt. For selv om Blix tilstreber en bestemt form for «nøytralitet» representerer hans synspunkter en klar oppfatning om hvilken internasjonal orden han selv mener er den beste: En stabil orden basert på rettlige og diplomatiske virkemidler, der langsiktig overvåking gjennom bruk av inspektører har en betydelig og ikke minst relevant rolle å spille. I denne ordenen er FN en helt sentral institusjon. Jeg savner i kjølvannet av dette en grundigere analyse av FNs rolle og muligheter. Ikke minst gjelder det enkeltstater, især de fem vetomaktene i Sikkerhetsrådet, sine muligheter til å dominere i FN, og ikke minst gjelder det FN-byråkratiets manglende åpenhet. Spesielt savner jeg en diskusjon av eventuelle reformer, ikke bare av våpeninspeksjonsregimet, men hele FN systemet.

Dilemmaene

Blix er klart mest spennende når man beskuer han fra sider han selv ikke problematiserer, nemlig hans langvarige kamp for å «nøytralisere», «rettsliggjøre» og «avpolitisere» internasjonal politikk gjennom aktiv og langvarig bruk av våpeninspeksjoner. Blix nevner de mange dilemmaer våpeninspektørene måtte leve med i løpet av konflikten, ikke bare i forhold til Saddam, men vel så mye i forhold til Bush og Blair: «Vi tvilte på at det var sant, men vi kunne ikke bevise at det ikke var det», «fraværet av bevis er ikke noe bevis på fravær», «det man ikke vet, det vet man ikke» og så videre. Men disse dilemmaene begrenser seg ikke til våpeninspektørenes virkelighet – de har gyldighet for internasjonal politikk mer generelt. Dette poenget angår nemlig forholdet mellom noe så vesentlig som stater og overnasjonale institusjoner og dessuten forholdet mellom politikk og vitenskap. I følge Blix var for eksempel UNMOVICs forløper, UNSCOM, altfor lite uavhengig i forhold til stormaktene – spesielt USA. Kommisjonen manglet en ren FN-profil, og dermed legitimitet. Den ble partisk og dømmende, og inspektørene oppførte seg mer som «ramboer» enn «korrekte offentlige tjenestemenn». Med andre ord en kritikk av stormaktspolitikken. Videre hevder Blix at den

perfekte inspektør er en faglig vitenskapsmann, og ikke en politiker eller megler. En profesjonell inspektør rapporterer direkte til FNs sikkerhetsråd, ikke de enkelte staters etterretningstjenester, og kjennetegnes av følgende: Bestemt men korrekt, rolig men litt utålmodig, holder litt avstand men er aldri arrogant, er vennlig men ikke koselig. En inspeksjon skal gi korrekte og nøyaktige beskrivelser basert på sikre beviser uten å trekke forhastede konklusjoner.

Viktige spørsmål

Lest på denne måten blir Blix ikke bare en viktig figur i maktspillet og forspillet til krig, men en spennende, alternativ stemme som representerer noe annet enn stormaktenes nasjonale interesser. Blix representerer den internasjonale tjenestemann som kjemper for en mer stabil, trygg og ordnet verdensorden. Blix gir ingen klare svar, men stiller noen viktige spørsmål og gir illustrerende eksempler på de dilemmaer en våpeninspektør må leve med. En våpeninspektør er sårbar, men først og fremst en helt, som i dette tilfellet sitter igjen med en ikke ubetydelig sannhet: Det fantes ikke masseødeleggelsesvåpen i Irak. En våpeninspektør kan imidlertid ikke gi svar på hvorfor USA likevel gjorde som de gjorde. Til det er hans rolle for mye knyttet til nedrustning av ustabile regimer – ikke til regimenes ideologi.

---
DEL

Legg igjen et svar