Jakten på Pamuks verden

Ikke uten grunn protesterer nobelprisvinner Orhan Pamuk mot de mange kulturfortolkningene av bøkene hans.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).
[nobelprisvinner] Hvordan skal vi forstå verkene til den tyrkisk-fødte forfatteren Orhan Pamuk?

Spørsmålet aktualiseres etter at Svenska Akademien 12. oktober gjorde 54-åringen til årets nobelprisvinner i litteratur. Ifølge den offisielle begrunnelsen tildeles prisen Pamuk, «som på spaning efter sin hemstads melankoliska själ har funnit nya sinnebilder för kulturernas strid och sammanflätning».

Dette er hele begrunnelsen som gis, men de 17 ordene forteller likevel mye. For det første knyttes Pamuks bøker til hjembyen Istanbul. Dekkende med tanke på hans første fem romaner, ja vel, men noe pussig med tanke på at hans siste skjønnlitterære verk fra 2002 – Snø på norsk, Kar på tyrkisk – foregår i Kars, på grensen til Armenia i nordøst, så langt unna Istanbul man kan komme i Tyrkia.

For det andre mener også Svenska Akademien at Pamuk skriver om «kulturernas strid», eller «clash of cultures» på engelsk, om enn på en konstruktiv måte. Slik reproduseres den kulturpolitiske formuleringen fra fjorårets bokmesse i Frankfurt, da han fikk «Fredsprisen» for bøker hvor «Europa og det muslimske Tyrkia finner plass for hverandre».

Men handler virkelig Pamuks litteratur om «kulturmøter»? Da jeg ringte Rana Tekcan, professor i litteratur ved Belgi-universitetet i Istanbul, ga hun et annet perspektiv:

«Pamuk skriver om konflikter i menneskets indre, ikke om kulturenes og religionenes kamp. Slik jeg og tyrkere flest fortolker ham, er temaet snarere allmennmenneskelige identitetskriser.» Hun la imidlertid til at hun skjønner at nord-europeere av i dag lett fortolker tyrkiske forfattere inn i en slik politisert kulturbilde.

Pamuks egne uttalelser bekrefter Tekcans analyse. For hva skjer når CNN, med utgangspunkt i nobelbegrunnelsen, intervjuer ham etter bekjentgjøringen? Jo, han avbryter irritert, og sier:

«Jeg tror ikke på «clash of civilizations». Hele min litterære produksjon er et vitnesbyrd på at kulturer kommer sammen, at de produserer noe nytt. Tanken om kultursammenstøt er en farlig idé. Tyrkias historie viser snarere at kulturer møtes på en vakker måte, og det er hva mitt lands kultur og mine bøker handler om.»

Nettopp. Kanskje det er derfor Pamuk valgte følgende Koran-sitat til Mitt navn er rød (1998): «Gud tilhører både Østen og Vesten.»

Og kanskje det er derfor «både Vesten og Østen [er] fullstendig uvedkommende» for hans alkoholdrikkende, muslimske bestemor og andre istanbulianere, slik det kommer fram i Istanbul-kapitlet vi trykker på de neste tre sidene?

I likhet med de fleste andre land bærer Tyrkia både på det tradisjonelle og det moderne. Og som annen stor litteratur handler Pamuks bøker om annet enn kulturpolitikk. Hans tematikk synes vel så gjerne å kretse rundt universelle utfordringer vi mennesker kan kjenne oss igjen i. Hinsides øst og vest. Langt inn i hjerte og sinn.

---
DEL

Legg igjen et svar