Publisert: 01.08.2018
«Guds ord er fortsatt ikke perfekt, men hvis vi jobber sammen, kan vi gjøre Gud perfekt.»
Dette er bare én av mange provoserende uttalelser fra en av lederne av Earth BioGenome Project, det største pågående prosjektet for å dekode DNA-strukturene til alle levende ting.
Det kinesiske BioGenome-laboratoriet er involvert i en av de mest komplekse og banebrytende utfordringene innen vitenskapelig forskning i vår tid: den fullstendige digitale kopieringen av livet selv. 3000 dekodede genomstrukturer per år er målet, et mål som vil bli realisert i nær fremtid. Markedsprisen for et dekodet genom ligger i dag på 1000 euro. Rundt 2 millioner individuelle eksemplarer har allerede blitt testet og arkivert.
Christian Freis Genesis 2.0 – som også har mottatt Sundance Special Jury Award for internasjonal dokumentarfilm – begynner relativt forsiktig med naturlandskaper som bakteppe. Men den sosiale kritikken filmen byr på, bør ikke undervurderes.
Farefull reise gjennom sibirske farvann
Kameraet følger en gruppe jegere på jakt etter mammut-støttenner i det høye, fjerne Nord-Sibir. Hver dag risikerer de livet under en farefull båtferd over det iskalde havet på vei til Nysibirøyene. Her avgir den smeltende permafrosten et høyt antall av disse storartede førhistoriske dyrene. Samtlige av mennene er merket av isolasjonen og ensomheten, et resultat av å måtte tilbringe måneder av gangen i dette fiendtlige området. De risikerer livet for noen hundre dollar. Den store profitten ender i lommene til mellommenn, som også presser filmteamet til å stanse filmingen idet støttennene overleveres dem.
De genetiske sekvensene som skaper Downs syndrom er allerede identifisert, og kan isoleres og fjernes på det prenatale stadiet.
Maxim Arbugaev – Christian Freis samarbeidspartner og medregissør av Genesis 2.0 – tilbrakte en hel sesong med jegerne for å dokumentere deres dagligliv. Jegernes uavlatelige graving i den frosne jorden vekker assosiasjoner til avhengighet. Ett enkelt velbevart mammuthorn kan dekke deres beskjedne utgifter i flere år. Men jakten synes forbannet. En fortellerstemme beretter om myter, legender, underlige skremselshistorier og gamle sanger om skjebnen de som våger å røre de hellige dyrenes kadavre vil lide.
Arbugaev og Frei er til stede i to motstridende virkeligheter – den ene i fjern natur, den andre i en verden av høyteknologisk genforskning – men kommuniserer konstant per epost. Dokumentaren skaper en elegant forbindelse mellom de to verdenene. Dyrekadavrene, av og til intakte, avgir i sjeldne tilfeller væske eller endog blod etter å ha blitt gravd ut av permafrosten. Hvis bare én levende celle kan hentes ut herfra, vil den kunstige rekonstruksjonen av en levende mammut bli muliggjort.
Skriver nye DNA-koder
Dr. George Church fra Harvard Medical School, en av hovedskikkelsene innen genetisk ingeniørkunst i dag, forfølger systematisk ideen om å plante en mammutcelle i livmoren til en elefant for å virkeliggjøre mammutens gjenoppstandelse. Tusener av andre «intervensjoner» blir utført av et stort, og stadig voksende, antall studier og eksperimenter over hele verden. For skarve 100 000 dollar kan for eksempel et høyt elsket kjæledyr bli gjenskapt fra én enkelt celle fra originalen. Dette er imidlertid bare en liten binæring som allerede praktiseres daglig i andre laboratorier, som for eksempel i Sør-Koreas Sooam Biotech.Den første konkurransen i iGem (International Genetically Engineered Machine) – i dag det mest prestisjetunge forumet for eksperimentell syntetisk biologi – fant sted i 2004 med bare fem deltakerlag. I 2007 deltok 32 lag, og i 2016 var tallet oppe i 300 – med rundt 5600 aktivt involverte studenter. George Church ønsker ikke bare å klone, men å skape, et nytt dyr: en hybrid kulderesistent og ullhåret mammut. For å understreke forskernes praktiske tilnærming, viser Arbugaev og Frei bilder av allerede skapte hybrider, som blandinger av hester og sebraer. Alle er de levedyktige, laboratorieskapte dyr.
Utfordrende spørsmål forblir ubesvarte
Utover denne eksperimentelle biologien berører Genesis 2.0 den ultimate utfordringen. Dagens syntetiske bioteknologi begrenser seg ikke til å lese DNA-koder, men akter selv å skrive dem.
Å skape levende vesener på bestilling er den virkelige ambisjonen, og Homo sapiens er sikkerlig denne innsatsens siktemål. De genetiske sekvensene som skaper Downs syndrom er for eksempel allerede identifisert, og kan isoleres og fjernes på det prenatale stadiet.
Filmskaperne er til stede i to motstridende virkeligheter – den ene i fjern natur, den andre i en verden av høyteknologisk genforskning,
Å unngå sykdom er selvfølgelig hovedbegrunnelsen for denne raskt ekspanderende vitenskapen, som i en ikke altfor fjern fremtid vil kunne skape ulike evner, emosjonelle disposisjoner og intelligensnivåer. Den forferdelige visjonen av prefabrikkerte barn, skapt i henhold til deres foreldres investeringskapasitet – dette vil selvfølgelig ikke være billig – blir brått skremmende virkelige. Vi kan med letthet forestille oss barn som i fremtiden vil saksøke sine foreldre for ikke å ha investert nok i deres genetiske utstyring.
Genesis 2.0 er et viktig verk om samtidskulturelle og fremtidsnære perspektiver som peker mot den kommende apokalypsen for menneskelig liv. Mennesket vil bli transformert til syntetiske kropper og sinn, nevrologisk modifisert og utvidet med implanterte komponenter som fungerer som eksternt kontrollerende informasjonsmottakere. Kan noen fortsatt avverge denne fremtiden? Og er noen villige til å gjøre det?
