Jakten på kompromisser

JØDEDOM: Covered Up er en følelsladet film om en kvinnes indre kamp mellom personlige valg og ultraortodoks jødisk tradisjon.
Covered Up Regissør Rachel Elitzur
Hans Henrik Fafner
Fafner er fast kritiker i Ny Tid. Bosatt i Tel Aviv.
Email: fafner4@yahoo.dk
Publisert: 18.04.2019

Covered Up

Rachel Elitzur

Israel

En kvinne sier at det tok henne sju år å bli vant til den. En annen kjemper daglig med å få den på seg om morgenen – hun har mange negative minner fra bryllupsdagen sin, da den ble en permanent del av hverdagslivet hennes. Det handler om parykker. Enkelte ultraortodokse jødiske kvinner bærer dem, og i begynnelsen av Covered Up snakker noen av dem om denne tradisjonen med forbausende ærlighet. I deres verden viser parykken  at en kvinne har status som gift. Den er et beskyttende skjold og et tegn på hennes personlige integritet. Bak parykken er det en svært privat verden.

Fri vilje

Disse kvinnene snakker likevel til kameraet. Den israelske regissøren Rachel Elitzur har selv en ultraortodoks bakgrunn, og i filmen gir hun en livfull framstilling av spenningen mellom hennes frie, personlige vilje og det massive sosiale presset fra omgivelsene. Hun ønsket å rive seg løs – og nå har hun gjort denne prosessen til en fascinerende film.

Parykken er et beskyttende skjold og et tegn på kvinnens personlige
integritet.

Elitzur vokste opp i et lite, landlig lokalsamfunn i den nordlige delen av Israel. Alle rundt henne var ultraortodokse. Hun beskriver det som et sted fullt av kyr og massevis av blomster. Det var ingen tv-apparater der, ingen kino, ingen datamaskiner – men bøker, og Elitzur leste mye. Ny Tid møtte henne nylig, rett etter visningen av Covered Up på filmfestivalen Docaviv i Tel Aviv.

«Da jeg var 17, flyttet vi til Bnei Brak.» Elitzur refererer til en ultra-
ortodoks forstad til Tel Aviv, der hun gikk på en strengt religiøs jenteskole. Da hun fylte 20, giftet hun seg med en mann som nettopp hadde flyttet til Israel fra USA. «Før bryllupet kjøpte jeg en parykk,» minnes hun. «Jeg gjorde det bare, uten å tenke over det. Men da jeg ble skilt noen få år senere, begynte spørsmålene å dukke opp.»

Etter skilsmissen plaget parykken henne følelsesmessig. I ultraortodoks judaisme tilhører en kvinnes hår hennes ektemann, og som skilt kvinne kom denne intimiteten i konflikt med følelsene hennes. Hun ville at skilsmissen skulle være total. Det viste seg å være lettere sagt enn gjort.

Ingen vei tilbake

I filmen søker Rachel råd hos foreldrene sine. Faren sier at det ikke finnes noen vei tilbake. Ja, hun har skilt seg, noe som i seg selv er et problem ifølge ultraortodoks tradisjon, men dette gir henne likevel ingen mulighet til å vende tilbake statusen som ugift. Faren hennes er en varm mann, og frustrasjonen hans over ikke å kunne være der fullt og helt for sin datter, er tydelig. Begge står overfor sosiale normer som det er svært vanskelig å unnslippe. Når  Rachel spør faren om sine muligheter til å finne seg en ny ektemann, er hans eneste råd å be til Gud og håpe på det beste.

Covered Up Regissør Rachel Elitzur

Bestemoren setter ting i perspektiv: Hun bærer ingen parykk. Da hun var ung, var normene mindre strikte og hun hadde større valgfrihet. Ville hun ha investert 10 000 shekel i en parykk? Absolutt ikke. Hva med 1000 shekel? Ikke tale om. Hvor mye da? Bestemoren kunne ha overveid 100, men både hun og Rachel vet at dette er en urealistisk pris. Hun sier at en parykk i det minste liknet på en parykk på hennes tid. I dag er de så dyktig laget at du ikke kan skjelne dem fra ekte hår. Så hva er poenget da? Besta betrakter det som bortkastede penger, og lister opp en rekke verdige saker hun heller ville støttet. Likevel er hun ikke fordomsfull, for hun forstår hvilket sosialt press som er knyttet til hele saken.

I ultraortodoks judaisme tilhører kvinnens hår ektemannen.

«Det står ingen verdens ting om parykker i de hellige skrifter. Der heter det bare at en kvinne skal dekke til håret,» sier Daniel Sperberunder under mottakelsen etter visningen. Han er rabbien Rachel rådfører seg med i filmen. Han er også professor i talmudiske studier ved det religiøse Bar Ilan-universitetet, kjent for sin mening om at tolkningen av de guddommelige befalingene er blitt mye strengere de siste tiårene. «Det er et stort problem når den slags ting blir et ufravikelig påbud, og fullstendig absurd når en parykk blir en tro kopi av ekte hår.»

Ny erkjennelse

Rachel har sitt første møte med en sekulær frisør som beundrer håret hennes. Litt etter litt blir hun trygg på at hun har noe som er vakkert og naturlig, og hun opplever å føle seg vel i sin egen kropp. Tidligere jobbet hun i et ultraortodokst firma hvor det ikke var tale om å kaste parykken. Så fikk hun plass ved den religiøse filmskolen Ma’aleh i Jerusalem, der hun fant en langt åpnere atmosfære – og der hun bestemte seg for å lage denne filmen.

Rachel er klar over at hun deler et problem med mange kvinner fra alle religioner: Hun har ikke noe ønske om å bryte med sin tro, men hun vil gjerne finne det rette kompromisset. «Jeg håndterte den stressende situasjonen etter at jeg hadde tatt min beslutning, ved å be til Gud,» smiler hun. «Jeg hadde kommet til et punkt der parykken min var utslitt, og jeg måtte investere i en ny om jeg ville fortsette å bruke den. En ny parykk koster 13 000 shekel, og jeg syntes det var mye penger for noe jeg hverken trenger eller ønsker meg.»

Elitzur har lange, svarte hansker på når vi møtes. For henne er det enda et steg vekk fra hemmende normer. En ultraortodoks kvinne har ikke lov til å håndhilse på menn, men muligheten vil hun gjerne ha. Hanskene gir henne en viss anledning, uten at hun gir fullstendig avkall på tradisjonen. Enda et kompromiss, som i stor grad er essensen av filmen hennes.


Filmen ble vist på filmfestivalen
Docaviv i Tel Aviv.

Kommentarer