Jakten på det grønne

GULL ELLER GRØNNE SKOGER. POLITIKK FOR DET GODE LIV. Av Eivind Hoff-Elimari.Res Publica, 2016

I et Norge hvor avfallsmengder vokser, matjord nedbygges og klimagassutslippene øker vil Eivind Hoff-Elimari vekke sine medborgere.

Foto: Berit Roald / NTB scanpix
Andrew Kroglund
Kroglund er kritiker og skribent.

Gull eller grønne skoger. Politikk for det gode liv.

Eivind Hoff-Elimari

Res Publica, 2016

Hvordan beveger vi oss mot det fossilfrie samfunn? Og et liv med gode kvaliteter og bærekraft? For ikke så lenge siden kom boken Fra evig vekst til grønn politikk, hvor forfatter Svein Hammer gir oss en god gjennomgang av ulike ideologier og forskjellige veier til et grønt samfunn. For å supplere en slik bok som tar utgangspunkt i teorier og ideologier, hadde det vært fint om noen hadde sett på eksisterende praktiske eksempler. Og jammen kommer det ikke en bok som bestilt, skrevet av spesialrådgiver i divisjon for energi, ressurser og miljø Eivind Hoff-Elimari. Sjeldent etternavn, verdt å merke seg. Mannen er et overflødighetshorn. Han har hamret løs på tastaturet sitt, og ut kommer grønnkantede gullkorn.

Dannelsesreise. Hoff-Elimari baserer seg på en moderne variant av den gamle dannelsesreisen. Samtaler med folk i alle lag av samfunnet, så vel hjemme som ute. Det var det de gjorde, gamlegutta: Goethe, Byron, Welhaven, Bjørnson, Darwin og andre. Med en license to understand. Undersøkelse først, så skriving. For å påvirke. Jeg digger det.

«Vi vet alle hva vi må gjøre, men ikke hvordan vi skal bli gjenvalgt etter at vi har gjort det.» Europakommisjonens president Jean-Claude Junkers hjertesukk er Hoff-Elimaris hovedanliggende. Han vil hjelpe. Derfor har han forfattet boken Gull eller grønne skoger. Politikk for det gode liv. Etter flere år som miljølobbyist i Brussel er han nå klar til å forsøke å gi noen kvalifiserte råd.

Jeg har sympati for Hoff-Elimaris prosjekt. Den gamle tyske ordtaket om at Wenn jemand eie Reise tut, hat er etwas zu erzählen – «Når noen foretar en reise har han noe å fortelle» – er riktig. Derfor fungerer Hoff-Elimaris metode. Han vil skape debatt. Han vil innom de brede spor for å «anspore» mange. Utgangspunktet hans er at BNP forblir et dårlig mål for det som gjør livet verdt å leve, slik Robert Kennedy sa det i en berømt tale i 1968. Og snakker vi ikke om det gode liv, og lykke, treffer vi ikke folk hjemme, hevder Hoff-Elimari. Alt pratet om konkurransekraft hindrer oss i dette. Det hindrer oss også i å ta nødvendige grep i et Norge hvor avfallsmengder vokser, matjord nedbygges og klimagassutslippene øker.

Troverdig argumentasjon. Hvordan skal vi ta de nødvendige grønne investeringsgrepene i dag for å få en bedre verden i morgen? Dette spørsmålet sliter hele den vestlige verden med, selv om mye nå skjer. Hoff-Elimari har en sober gjennomgang av diskontering, det vil si hvordan vi omregner en fremtidig verdi til nåverdi. Han viser nøkternt hvordan det er «lønnsomt» å la verden gå under. Denne blindsonen gjelder også ulikhet. Vi blir mer ulike jo mer vekt vi legger på lønnsomhet. Her finner Hoff-Elimari støtte i Guy Standings begrep om prekariatet og i forskning gjort av Richard Wilkinson og Kate Pickett. I Ulikhetens pris (Res Publica, 2012) har de ganske entydig påvist at vi ikke blir lykkeligere om vi når utover en viss grad av vekstbasert økonomisk sikkerhet. Tvert imot, om ulikheter blir for store, gjør samfunnet vårt det stort sett dårlige på enhver tenkelig indikator. Et rikt samfunn gjør ergo et godt valg om det gir lønnsøkninger til folk med dårlig råd.

Hoff-Elimari beskriver karbonboblen vi er fanget i, der politikere ikke blir gjenvalgt om de er festbremser gjennom en klimapolitikk som monner. Selskapene selv tvinges av markedslogikken til å øke olje- og gassanslagene de har som såkalte reserver, for å unngå at aksjeverdien går ned. Det legger i sin tur press på fortsatt høy utvinning. Det er med andre ord, sett opp mot Paris-avtalen, et system som ikke fungerer. Og økonomene i dette? De er som taxisjåfører, skriver Hoff-Elimari. Veldig nyttige når vi vet hvor vi skal. Men det vet vi tydeligvis ikke. He he. Dette treffer godt, synes jeg, særlig når jeg den 31. august i år ser Folkeopplysningen med Andreas Wahl på NRK, hvor det kommer frem at den mye brukte sjeføkonomen Harald Magnus Larsen (nå i Swedbank) tar notorisk feil i flesteparten av sine økonomiske spådommer. Økonomenes råd er i realiteten verdiløse. Men spalteplass og sendeflater får de. Og ikke minst en fet lønn. Send inn Eivind Hoff-Elimari neste gang!

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.