Jakten på de tapte arkiver

Nyoppdagede opptak gjør det mulig for dokumentarfilmskapere å by på alternative historiske perspektiver.

Avatar
Email: thomaslogoreci@gmail.com
Publisert: 02.05.2018

Vi har fått så lett for å glemme sjokkerende bilder, men celluloid-rullene som ble frigitt i mars i år av Lawrence Livermore National Laboratory i California, gir en sørgelig aktuell trøkk i magen. Rundt 6500 hemmelige filmer som var begynt å gå i oppløsning, med opptak av atomvåpentester fra tiden mellom 1945 og 1962, ble oppdaget og restaurert av en gruppe eksperter. 64 av disse tidligere usette opptakene av sjokkbølger og ildkuler ble lagt ut på YouTube den samme måneden som Nord-Korea erklærte sin intensjon om å bruke sitt «høyt skattede rettferdighetssverd», det vil si sine atomvåpen, mot USA.

Særlig ett klipp i svart-hvitt, et hypnotisk nært bilde av en kjernefysisk test i Nevada fra 1957 kalt «Diablo», går langt utenpå de vanlige kornete arkivopptakene av atomsopper tatt fra fjerntliggende utsiktspunkt i ørkenen. Ut av mørket kommer en splintrende eksplosjon med intrikate, marerittaktige detaljer som synes å forvandles til det skremmende bildet av et enormt insekt. Det er lett å forstå hvorfor den amerikanske regjeringen valgte å holde disse filmene under lås og lukke i flere tiår. Man kan se for seg talløse filmskapere som bruker disse glimtene inn i apokalypsen til å formulere en overbevisende bønn om tilintetgjørelse av alle kjernefysiske våpen.

[ihc-hide-content ihc_mb_type=”show” ihc_mb_who=”1,2,4,7,9,10,11,12,13″ ihc_mb_template=”1″ ]

Fra begynnelsen av bruker Pettengill og Velez dette berget av materiale til å dra paralleller til Trumps pågående forestilling.

Avgjørende øyeblikk. Nettopp den samme uken som kameraer fanget inn det skrekkinngytende synet av «Diablo» tusenvis av kilometer unna, møttes John Lennon og Paul McCartney i et hageselskap i Liverpool. Morgenen etter Nevada-eksplosjonen, 15. juli 1957, gjennomførte John Glenn den første supersoniske transkontinentale flyturen fra California til New York på like under tre og en halv time. Om et halvt århundre, når dokumentarister setter seg fore å berette om året 1957, vil disse livaktige svart-hvitt-bildene kanskje representere avgjørende øyeblikk. Man kan undre seg over hvilke vel voktede skatter som fortsatt venter på å bli oppdaget i sikkerhetsklassifiserte hvelv over hele verden.

I likhet med vitenskapsfolkene fra Livermore fikk også regissørene Sierra Pettengill og Pacho Velez adgang til talløse timer med potensielt arkivgull. Den CNN-produserte dokumentaren deres The Reagan Show benytter sjeldent sette opptak fra presidentperioden til konservative Ronald Reagan, den karismatiske Hollywood-skuespilleren som ble leder for den frie verden. Fra begynnelsen av bruker Pettengill og Velez dette berget av materiale til å dra paralleller til Trumps pågående forestilling. Umiddelbart etter at filmskapernes navn har rullet over lerretet, kutter dokumentaren til et tre tiår gammelt klipp av Reagan som oppildner en menneskemasse med Donald Trumps signaturløfte fra valgkampanjen: «Together we’ll make America great again!»

Filmskaperne skal ha ros for at de har utstyrt filmen med alle stilistiske kjennetegn fra 1980-årene – fra skjønnhetsplettene i kornete VHS-bilder til svulstige synthesizerstrykere som understreker den tidligere presidentens private og offentlige store øyeblikk. Dokumentaren er endatil strukturert som en lettfattelig kassasuksess fra Reagan-æraen. Pettengill og Velez utformer narrativet sitt som om kaldkrigskrigeren Reagan ombestemte seg med hensyn til våpenkappløpet med Sovjetunionen etter å ha sett det dystre fjernsynsdramaet The Day After (1983).

Ha tillit, men verifiser. Mye av The Reagan Show er viet fredsforhandlingene på toppnivå mellom den skarpsindige russiske lederen Mikhail Gorbatsjov og Reagan, eller det en ivrig kommentator kaller «den ultimate fotoanledning». Ved disse historiske begivenhetene viser kameraene i Det hvite hus ofte Gorbatsjov, 20 år yngre enn Reagan, som behendig leker med og tidvis erter den formelle, mandige presidenten.

Midtveis i dokumentaren lager filmskaperne en komisk montasje av de mange pressekonferansene og intervjuene der Reagan stadig bruker om igjen et av de få russiske uttrykkene han kjenner: Doverjaj no proverjaj («Ha tillit, men verifiser»). Det muntre høydepunktet kommer da Gorbatsjov tar Reagan i å bruke det én gang for ofte. «Du gjentar det i hvert møte,» sier den russiske lederen med en skjelmsk flir. «Jeg liker det,» svarer Reagan spakt.

Det er lett å forstå hvorfor den amerikanske regjering valgte å holde disse filmene under lås og lukke i flere tiår.

Makt og selvbedrag. For hele tiden å underbygge sin Trump-tese har Pettengill og Velez sanket sammen bare de mest ironiske øyeblikkene fra de 1500 timene med originale opptak fra Det hvite hus. Publikum klukkler innforstått av tiårets gamle gateintervjuer med forbipasserende som advarer oss om at russerne ikke er til å stole på og allerede har infiltrert USA. Dette kan være så underholdende det bare vil, men The Reagan Show når aldri frem til noen slags definitiv forståelse av Ronald Reagan, mannen eller myten, på den måten Penny Lanes utforskning av makt og selvbedrag i den tette hjemmefilmen Our Nixon (2013) lyktes i å belyse en annen amerikansk president.

The Reagan Show kunne ha tjent på rett og slett å la skatten av arkivmateriale bli luftet som en god vin. Tidlig viser dokumentaren en forventningsskapende snutt på fem sekunder der Reagan møter en Michael Jackson fra Thriller-æraen, og kjendisduoen poserer foran de klikkende kameraene i Det ovale kontor og later som om de er fascinert av presidentens familiebilder. The Reagan Show klokker inn på skarve 73 minutter. Spørsmålet er hvorfor.

[/ihc-hide-content]
Gratis prøve
Kommentarer