Jakten på anerkjennelse har destruktive følger. Sosial rettferdighet blir redusert til psykologiske problemer

Identitetspolitikken er et ektefødt barn av den narsissistiske kultur, der krenkelser og avvisning oppfattes som alvorlige trusler mot egenverdet.
Eivind Tjønneland
Email: e-tjoenn@online.no
Publisert: 02.01.2019

Hva gjør du hvis du finner en lommebok på gaten og ingen ser deg? Leverer den inn til politiet, eller beholder du den selv? Tar du pengene, er du narsissist. Gir du dem fra deg, er du styrt av samvittigheten eller overjeget. Leilighet skaper tyv når den internaliserte moralen mangler. Protestantisk etikk har måttet vike for hedonisme og ytrestyring.

Den narsissistiske kultur

Det er 40 år siden den amerikanske historikerens Christopher Lasch (1932–1994) utga The Culture of Narcissism. Til tross for mange uklarheter ved begrepet fortsetter narsissismen sin seiersgang i kulturstudiene. Lasch støttet seg til den psykoanalytiske tradisjonen og la vekt på forholdet mellom narsissisme og et svekket overjeg. Denne forbindelsen er kuttet i for eksempel Jean M. Twenge og W. Keith Campbells The Narcissism Epidemic (2009) og i Craig Malkins Rethinking Narcissism (2015), som heller ikke har Freud på litteraturlisten.

Amerikanerne baserer seg nå på spørreskjemaer, men er dårligere til å lage psykologiske modeller for personligheten. Gjennom Narcissistic Personality Inventory (tilgjengelig på nettet) kan du teste hvor narsissistisk du er ved å svare ja eller nei på karakteristikker av typen: Jeg liker å se meg selv i et speil, jeg er den fødte leder, jeg vet at jeg er god fordi folk forteller meg det, jeg synes det er lett å manipulere folk, jeg synes jeg er spesiell. Har du over 30 ja-svar på 40 spørsmål av denne typen, er du i faresonen.

Fukuyama og identitetspolitikk

Den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama ser en klar forbindelse mellom identitetspolitikk og narsissisme. Han er ikke opptatt av spørreskjemaer, men henviser til Lasch og legger vekt på at narsissisten stadig må bekrefte sin selvfølelse i forhold til andre. Jakten på denne typen anerkjennelse har destruktive følger. Sosial rettferdighet blir redusert til psykologiske problemer. Fukuyama oppfatter Trump som en inkarnasjon av Laschs narsissisme: Han styres mest av behovet for selvbekreftelse.

Svar ja eller nei på følgende: Jeg liker å se meg selv i et speil, jeg er den fødte leder, det er lett å manipulere folk, jeg er spesiell.

Men Fukuyama slipper narsissisme-tråden for raskt. Han mener at identitet er festet til det de gamle grekere kalte thymos, følelser som stolthet, skam og sinne. Thymos krever anerkjennelse. Demokratiet vil ikke fungere hvis ikke medlemmene av samfunnet er bundet til staten gjennom stolthet og patriotisme, ifølge Fukuyama.

For Fukuyama er ikke identitetspolitikk bare noe en kan avvise. Politiske bevegelser er ikke bærekraftige hvis de ikke skaper identitet. Derfor er da heller ikke identitetspolitikk noe nytt. Det nye er at små følelsesstyrte pressgrupper har fått økende makt i forhold til tradisjonelle organisasjoner. Partipisken fungerer heller ikke lenger som før. Narsissistisk bekreftelse trer i stedet for internalisert moral.

Narsissisme på tysk

I motsetning til nyere amerikansk narsissismeforskning forholder tyskerne seg fortsatt til Freud. Den tyske psykologen Bärbel Wardetski (f. 1952) er dronningen i tysk narsissismelitteratur. Hun framhever at narsissisten trenger permanent bekreftelse og mangler evne til å hanskes med krenkelser og tilbakevisning. Jakten på anerkjennelse gjennom prestasjon og karriere fører til emosjonell forkrøpling. Narsissismen kan også forklare «fake news», ifølge Wardetski: Fakta fordreies slik at de passer inn i narsissistens falske selvbilde. Den narsissistiske lederens tendens til å omgi seg med ja-menn og spyttslikkere har ødelagt mange bedrifter og organisasjoner. Andre får skylden for feil, mens narsissisten selv er årsaken til suksess. Krenkelser besvares med løgner.

Politisk

Den østerrikske essayisten Richard Schuberth (f. 1968) skriver godt og poengtert om narsissisme ut fra et politisk perspektiv: Leseren får et rensende bad i en Adorno-inspirert samfunnskritikk. Schuberth oppfatter samfunnet som sykt ettersom «fortrengning, emosjonell spaltning og selvbedrag er nødvendig for sjelelig sunnhet og sosial funksjon». «Den som søker sannheten, er enten en loser eller masochist.» Han vil bryte ut av den patologiske «sunne identiteten» og erkjenne samfunnet som det galehuset det er. Schuberth er dialektiker og vant til å turnere motsetninger som bytter plass, han misliker den «manikeiske forkrøplingen av tenkningen» og dyrker spott, paradokser og overdrivelse for ikke å forfalle til den naivitet som er særegen for den følsommes narsissisme.

Kosmisk ynkelighet

Inderliggjøringen av neoliberalismen oppløser skillet mellom arbeids- og privatidentitet, «enhver er blitt sin egen sjef som utbytter seg selv». Narsissismen er kjernen i det neoliberale subjektet. Jeget må lære seg alle symptomene i sin markedsføring av seg selv.

Neoliberalismen produserer en narsissismeideologi som mer eller mindre preger oss alle. Hvis man kaster en ball til narsissisten, beholder han den. Den narsissistiske tørsten etter anerkjennelse krever oppmerksomhet uten gjensidighet. Neoliberalismen er «den fullstendige beherskelsen av mennesket gjennom det selv, ved hjelp av illusjonen om en uendelig frihet».

Schuberth er ytterst skeptisk til sosiale medier, som han oppfatter som institusjonaliseringen av den allestedsnærværende narsissismen. Makten kan slappe av, for vår kollektive forfengelighet gjør jobben og holder oss på plass. Trangen til overdreven bekreftelse fra andre fører til tilpasning, en «ynkelighet av kosmiske dimensjoner».

Kommentarer