Ja, vi har svikta

Jeg ønsker meg en integreringspolitikk som utarbeides på følgende måte: Ved at vi er kompromissløse i kravet om at menneskerettighetene skal gjelde alle uten å fravike kravet om respekten for forskjellighet, skriver Inga Marte Thorkildsen, SVs medlem i justiskomiteen og kvinnepolitisk leder i SV.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Når det hevdes at venstresida har svikta minoritetsjentene, så er jeg enig. Men det er ikke bare vi som har svikta, hele det politiske Norge har svikta. Inkludert de som nå slår seg på brystet og sier de er «det eneste partiet som har skjønt hva som har foregått». Hvorfor? Rett og slett fordi diskusjonen i altfor mange år har fått dreie seg om hvem som har hatt rett enn om hva vi kan gjøre for at alle skal kunne nyte grunnleggende friheter og rettigheter i Norge. Debatten har vært polarisert og destruktiv, og det må saktens alle ta sin del av skylda for. Nå er det imidlertid ikke tida for å fordele skyld, men for å finne konstruktive integreringsløsninger som har til hensikt å forhindre overgrep og diskriminering, enten disse skjer fra storsamfunnets side eller innad i minoritetsgrupper. Og da har vi et gedigent ansvar, siden tilsynelatende gode og velmenende forslag kan resultere i ytterligere overgrep mot dem vi ønsker å hjelpe. Forslag av typen «kast dem ut» kan faktisk føre til at ungdom ikke vil tørre å be om hjelp, av frykt for enda mer ekstreme represalier. Eller rett og slett fordi de faktisk er glade i familien sin, til tross for all smerten den påfører dem. Jeg har mer sansen for forslaget om at alle ekteskap som inngås mellom en norsk borger og en borger fra land hvor tvangsekteskap er utbredt skal skje i Norge før gjenforening kan innvilges, i tillegg til at vi setter en høyere aldersgrense for gjenforening. Dette for å forhindre at ungdommer holdes i utlandet mot sin vilje, og at de som er utsatt får noen flere år på seg til å tenke seg om, bygge nettverk og skaffe seg en utdanning. Vi må ikke forhaste oss i iver etter å «gjøre noe», men vi skal definitivt ikke sitte der og håpe at det går over av seg selv. Eller ensidig satse på kompetansehevende tiltak, viktige på lang sikt, men til liten hjelp for de som akkurat nå befinner seg i en krise. Etter mitt syn må vi for eksempel raskt få på plass økonomiske sanksjoner mot foreldre som tar barna sine ut av grunnskolen uten å søke om dette på forhånd.

Her er min teori: Jeg tror at vi har satsa på at dette ville gå over av seg selv. Men det gjør det altså ikke. Det funker ikke på den måten, akkurat som kvinnenes inntog på arbeidsmarkedet ikke skjedde av seg selv, akkurat som utvida fødselspermisjon, rett til abort eller utbygging av barnehager skjedde ved en ren tilfeldighet. Disse unge jentenes – og guttenes – kamp for selvbestemmelse og frihet er en politisk kamp om verdier. De kjemper for mange av de verdiene som vårt samfunn bygger på, og som vi feminister daglig forsvarer fordi de stadig utfordres, også av norske politikere. En sentral del av kvinnekampen i Norge har vært en kamp mot en patriarkalsk familiestruktur, og for retten til å velge om og når vi skal ha barn, for retten til økonomisk selvstendighet, og for retten til å representere oss selv. På samme måte er det nå satt i gang en maktkamp fra noen steintøffe jenter med navn som Kadra, Shabana, Nadia, Jeanette og Nazim. Andre kjemper i stillhet, men de er der – og de gjør en uvurderlig jobb.

Jeg ønsker meg en integreringspolitikk som er kompromissløs i kravet om at menneskerettighetene skal gjelde alle, uten å fravike kravet om respekten for forskjellighet. Men jeg skulle også ønske at norske politikere var i stand til å være konsekvente, til å slutte å dobbeltkommunisere overfor minoritetene. Ett eksempel: Min kurdiske venninne var svært glad for kontantstøtten, for det ville sette henne i stand til å ha sønnen sin i barnehagen sånn at han kunne lære seg norsk og få norske venner. Hun forsto lite da jeg forklarte at kontantstøtten kun var noe hun fikk hvis hun lot være å ha sønnen sin i barnehagen. Hun sa: «Men vi får jo så mye kjeft for at vi ikke lærer ungene våre norsk! Hvordan kan de da betale oss for å være hjemme?». Det samme gjør seg gjeldene i debatten om muslimske privatskoler. Det påpekes stadig fra politisk hold at slik segregering er uheldig og uønsket, samtidig åpnes det altså opp for dette gjennom norsk lov. For noen statsråder, som Valgerd Svarstad Haugland, dreier dette seg om å gi foreldre full frihet til å velge på vegne av sine barn. Mitt perspektiv er at barnas beste skal være utgangspunktet for politikken, ikke foreldres. Barns beste er dessverre ikke alltid det foreldrene mener og tror. Det er ikke til barnas beste å miste flere år av skoletida si. Det er ikke til barnas beste å gå på privatskoler som prediker menns overlegenhet over kvinner, eller at det er greit å tukte sine barn, uansett hvilken religiøs lære de måtte mene å forankre et slikt syn i. Det er ikke til barnas beste å lære at dersom du ikke følger de voksnes råd og Guds lære, så vil du brenne evig i helvete, eller bli utstøtt fra de du er glad i – og at det i såfall er din egen skyld. Barns beste er å møte andre barn med andre oppfatninger enn dem selv, å føle at voksne gir dem trygghet i stedet for engstelse og mareritt, å få vite at de har noen grunnleggende rettigheter som aldri skal krenkes. Og hvis de krenkes, så skal de vite at det ikke er deres skyld.

Da denne debatten kom opp, ble jeg både glad og trist. Glad, fordi jeg mener det er på tide at vi er ærlige med hverandre, fordi noen turte å stå opp mot autoriteter og undertrykkende tradisjoner. Men trist, fordi jeg syns at mange klistrer feil merkelapper til problemet: Islam i stedet for makt, kultur i stedet for kjønn. Selvsagt handler dette om kultur. Men det handler først og fremst om ubalanse i maktforholdene mellom kvinner og menn, en ubalanse som i varierende grad er et trekk ved alle kulturer. Vi må ikke, som noen gjør, sette oss på vår høye hest og late som Norge er et fullverdig likestillingsland, og at volden er noe som bare gjelder «de andre». Det er ikke lenge siden en norsk kvinne ble drept av en norsk mann. Det handlet også om en slags «ære», om en mann som hadde mistet kontrollen over en kvinne og ønsket å ta tilbake denne kontrollen. Hvert år blir cirka ti kvinner her i landet drept av en mann de var glad i. Motivet var det samme som det var for Fadimes far: Mangel på kontroll over et annet menneske.

Vold mot kvinner er mye mer utbredt enn vi liker å tro, også fra etnisk norske menn mot etnisk norske kvinner. I Norge lever det mellom 500 og 1000 kvinner på flukt fra voldelige eksmenn som truer dem på livet. En av disse kvinnene har jeg nær kontakt med. Hun har levd tre år på flukt med to døtre, kan ikke jobbe, er uføretrygda og i konstant redsel for å bli funnet og drept. Når jeg forteller om henne og om eksmannens galskap, er folks første reaksjon: Er han norsk? Og når jeg spør justisminister Dørum hva han skal gjøre for henne og for andre kvinner og barn som lever som henne, svarer han: Vi skal gi dem nye navn, nye personnumre og mobil voldsalarm. Denne meldinga tikket inn på mobilen min etter en debatt på radioen mellom meg og Dørum: «Kjære Gud, sier jeg. Kan du spørre Dørum hvor mange mennesker som må ødelegges fysisk eller psykisk før kompetansen og holdningene endres? Voldsalarm i handa med kniv i ryggen er en falsk trygghet!». Denne kvinnen vil ikke bytte navn. Hennes døtre vil ikke bytte navn. De vil bare leve som en vanlig familie, uten den daglige frykten for at mamma skal dø. Og de har jo rett! Hvor lenge skal hun og andre voldsutsatte kvinner og barn måtte vente før holdningene endres og kunnskapen økes? Mange av tiltakene som legges fram er tiltak som hjelper på sikt. Men hva skal vi gjøre for de jentene og guttene som befinner seg i en akutt og livsfarlig situasjon – her og nå? Hva vil for eksempel Lena Larsen i Islamsk Råd gjøre for dem? Fortsette å diskutere om dette er tillatt i islam, eller slå fast at menneskerettighetene er ufravikelige, og starte derfra?

---
DEL

Legg igjen et svar