Ja, nei eller vet ikke

Si meg hva du mener, og jeg sier at du ljuger.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

For en stund siden ble jeg oppringt av et meningsmålingsbyrå på vegne av min faste kontaktlinselanger i Oslo sentrum. Vi stiftet bekjentskap for et drøyt år siden, da han ved hjelp av to tynne plater gelatin og saltvann fjernet brillenes årelange smog fra synsfeltet mitt. Det er klart jeg var fornøyd da meningsmåleren ringte. Jeg svarte på spørsmålene som Thorbjørn Jagland ville svart om EU, eller Øystein Djupedal om Kristin Halvorsen. Ikke bare var jeg fornøyd med linsene. På en skala fra en til ti ga jeg både pris, service og åpningstider minst en god åtter. Da jeg hadde lagt på røret, slo det meg at – om enn både linsene og servicen er bra – sjappa er stengt for ti minutter siden nesten hver gang jeg skal kjøpe linsevæske. Og der hadde jeg altså sittet som et fe og sagt at de gjerne må holde stengt når jeg skulle handle. Så mye for å svare intelligent på noen enkle spørsmål. Så mye for forbrukermakt.

Jeg undres over hvor mange oppringte velgere som satt med den samme følelsen rett etter nyttår 2000. Omlag ett tusen av dem hadde fått telefon fra Norsk Gallup på vegne av VG, med spørsmål om de ville stemme Arbeiderpartiet dersom Jens Stoltenberg erstattet Thorbjørn Jagland som statsministerkandidat. 44,5 prosent av dem svarte ja, en potensiell oppgang på nesten 15 prosentpoeng. Men de løy. Jens tok over kort tid etter, uten at Ap gikk nevneverdig opp på partimålingene. Han ble til og med statsminister etter en tid, uten at det hjalp. Valgforsker Frank Aarebrot har pekt på ett metodisk problem: – Arbeiderpartiet blir overeksponert når man spør eksplisitt om hva folk ville stemt dersom Jens Stoltenberg var leder, sa Aarebrot til Dagens Næringsliv kort etter målingen.

Som jeg har pekt på tidligere, må Verdens Gangs politiske redaksjon ha visst at tallet 44,5 prosent – eller «400 000 nye velgere til Arbeiderpartiet» – bare var tøys. Så kan vi krangle om det var sympatien for Jens Stoltenberg eller det sensasjonelt høye tallet som satte VG-folka ut av fatning, og fikk dem til å slå fast løgnen som sannhet over hele forsida. Som jeg også har pekt på tidligere, har VG ikke tatt seg bryet med å spørre velgerne på et senere tidspunkt om Ap burde bytte tilbake, ettersom de tilsynelatende ikke var så fornøyde med Jens. Det er mer enn fristende å antyde at 44 prosent for Jens passet VG bedre enn 38 prosent for Thorbjørn.

VGs partiledermåling er et eksempel på et spørsmål som ikke skulle ha vært stilt, fordi det nødvendigvis måtte gi et uærlig, og dermed ubrukelig, resultat. Når tallet først lå på bordet, var det jo i og for seg ikke rart at det kom på trykk. Og når et så oppsiktsvekkende tall skulle på trykk, kunne man vanskelig plassere det annet sted enn på forsiden. Ofte er det imidlertid ikke spørsmålet det er noe galt med. Det er bare vi som blir spurt, som er i villrede, lider av hukommelsestap eller er utilregnelige i gjerningsøyeblikket.

Denne uken la Norges fremste valgforskere fram Valgundersøkelsen 2001, den beste pornografi for de av oss som tenner på velgervandringer og holdningsendringer i det norske folk. En av de sentrale konklusjonene er at norske velgere er i villrede helt fram til valgdagen (i hvert fall omlag halvparten av dem).

Jeg bet meg imidlertid fast i noe ganske annet: Valgundersøkelsen slår fast at skatt og skole var de viktigste sakene for norske velgere for to år siden. Det harmonerer bra med hva som var valgkampens tema, i hvert fall i den første fasen. Mot slutten av valgkampen ble særlig skatt skjøvet mer i bakgrunnen, trolig av flere grunner: Andre saker – som sykelønnsordningen – krevde mer plass. Det fremste skattelettepartiet Høyre hadde ikke gjort hjemmeleksa, og kunne ikke svare godt på realitetene i deres skatteløfter. Og i tillegg til – alternativt på grunn av – dette, forsvant skatter og avgifter som viktig sak for velgerne.

I hvert fall om vi skal tro Aftenpostens velgerpanel, som er unikt i sitt slag: Mens andre målinger ringer et nytt utvalg mennesker hver gang, har Aftenposten et panel av velgere de ringer opp gang etter gang. Dermed kan man måle endringer i partisympati og holdninger på en bedre måte. Bare større profesjonelle undersøkelser, som Valgundersøkelsen, bruker et slikt panel.

I forkant av valgkampen, i juni, plasserte Aftenpostens panel skatter og avgifter som den tredje viktigste saken når de skulle velge parti. Bare skole og helsevesen var viktigere. Allerede i august hadde folk mistet interessen for lavere skatt, og miljøvern (!) ble rangert høyere. «Velgernes sterke interesse for skatter og avgifter kan ha vært et blaff,» skrev Aftenposten. Og en knapp måned senere, rett før valget, hadde velgerne fullstendig mistet interessen: Ikke bare hadde miljøpolitikken (som ingen snakket om i valgkampen) passert, det hadde også distriktspolitikken. Skatt lå på delt femteplass med EU-saken. Bare innvandringspolitikk interesserte velgerne mindre.

Det er vanskelig å se det annerledes enn at det er en direkte motstrid mellom Aftenpostens velgerpanel, og valgundersøkelsen 2001. Velgerne kan ikke både ha ment at skatt var det viktigste for deres partivalg, og at skole, helse, miljøvern og distriktspolitikk var viktigere.

Valgundersøkelsen har det fortrinn at den ble foretatt både før og etter at velgerne gikk til urnene, men inneholder samtidig indre motstående opplysninger: Mens de spurte altså oppgir skatt som viktigste sak, svarer de ganske annerledes på spørsmålet «Hvis du må velge vare ett formål. Hvilket av de følgende formål vil du bruke mest oljepenger på?» Her topper helsevesenet, med 37 prosent, etterfulgt av skole og utdanning med 32 prosent. Bare sju prosent ville bruke mest oljepenger på skatte- og avgiftslettelser. Det kan selvsagt bety at velgerne mener det er viktig å redusere skattene noe, men at de ikke vil bruke «mest» på skattelettelser. Like fullt representerer dette et gap som er vanskelig forenelig.

Det er mye som tyder på at skatte- og avgiftspolitikken var av betydning for velgerne i 2001. Hvis ikke, hadde Høyre trolig gjort et langt dårligere valg. Samtidig kunne Aftenposten underbygge sine tall godt: Avisens kommentator Håvard Narum pekte på at den fallende interessen for skatter og avgifter kunne tjene som forklaring på at Høyre mistet oppslutning i valgkampens sluttfase, uten at Fremskrittspartiet så ut til å tjene på det.

Så kan man bare undre seg over at de spurte velgerne både før og etter valgkampen mente at skatter og avgifter kom til å bli, og hadde vært, en viktig sak for deres partivalg. Men at de midt i valgkampens hete satte andre saker først.

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here