Ja, vi trenger småbruk

Landbruksoppgjøret er interessant også i et større perspektiv: I ny rapport oppfordrer FN verden om å kopiere Norges landbruksmodell. Gjør det inntrykk i «Familielandbrukets år», Sylvi Lishaug?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Planen. Jeg er oppvokst i landbrukskommunen Ås – kommunen som har Norges landbrukshøyskole (NLH), i dag kjent som Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.

Jeg husker at vi ofte dro på utflukt i barnehagen til NLHs fjøs for å besøke dyra. Mitt møte med gårdsdyrene resulterte i at jeg som barn drømte om å bli sauebonde på Vestlandet, sammen med min barndomsvenninne. Hun var odelsjente for et lite småbruk med 16 sauer, etter at lammene var sendt til slakt. Planen var å drive familiegården hennes og kose med alle lammene.

I dag er ingen av oss sauebonde, vi har begge blitt byjenter. Men da jeg gikk oppover Schweigaards gate i hovedstaden tirsdag ettermiddag, og så flokken av bønder og bondevenner fra hele Norges land som hadde samlet seg utenfor Landbrukets hus, kjente jeg at bondepikehjertet mitt tok en saltomortale av glede. For hadde vi fulgt barndomsdrømmen vår og blitt sauebønder, så er det ikke sikkert vi hadde klart å holde den i live med dagens landbrukspolitikk. Spesielt ikke med årets tilbud fra staten til en ny landbruksavtale.

«Kva seier bonden?» Siden bruddet mellom staten og bøndene i jordbruksforhandlingene 13. mai har Norges bønder demonstrert høylytt mot landbruksminister Sylvi Listhaug (Frp) og den blåblå regjeringens tilbud.

Bøndenes demonstrasjoner de siste ukene viser bare at bondeorganisasjonene og landbruksministeren har en veldig ulik virkelighetsoppfatningen. Men hvem av dem sitter på den korrekte virkelighetsoppfatningen? Jeg sier som Rogaland bondelag synger i sin Ylvis-brødrene-inspirerte musikkvideo: «Kva seier bonden?»

Listhaug & co mener statens tilbud på 150 millioner kroner – som er en tidel av den økning bøndene ba om og i praksis et kutt på statens overføringer med 250 millioner kroner – er mer enn godt nok, siden matprisene skal økes med 340 millioner kroner.

Med andre ord: Staten betaler mindre i subsidier, dette skal kompenseres av at bøndene «får lov» til å produsere mer – og regjeringen skyver dermed mer av regningen for jordbruksoppgjøret over på forbrukerne. Dette vil ifølge Landbruksdepartementet gi bøndene en gjennomsnittlig lønnsøkning på 3,5 prosent. Bøndene mener derimot at tilbudet vil favorisere noen store bruk på bekostning av småbøndene og deres småbruk – á la det bruket min barndomsvenninne og jeg drømte om å drive.

Blindspor. Det er ikke slik at bøndene har vært hundre prosent fornøyde med dagens landbrukspolitikk. Men bondeoppgjøret vi er vitne til i dag, handler ikke kun om penger. Bondeorganisasjonene demonstrerer først og fremst mot den nye strukturen for norsk landbruk, som Listhaug & co legger opp til. Bøndene har nå inntatt hovedstaden fordi de frykter for at statens siste forslag vil føre til en kursendring – fra dagens familielandbruk til industrilandbruk – noe som vil bli umulig å snu i kommende oppgjør.

Ser man nærmere på statens tilbud, vil man klart og tydelig se at den består av en rekke endringer som går i retning av at Norge får et industrijordbruk. Eller som Frps landbrukspolitiske talsmann, Morten Ø. Johansen, sier: Statens forslag er «et taktskifte for et fremtidsrettet og bærekraftig landbruk», hvor økt produksjon prioriteres.

Men ifølge FNs spesialrapportør for «Retten til mat», Oliver De Schutter, har Listhaug & co lagt seg på et feil spor. Landbruksoppgjøret anno 2014 i Norge er først og fremst et nasjonalt oppgjør, men det finnes også et globalt aspekt ved dette.

For i den nye FN-rapporten «The transformative potential of the right to food fast» understrekes det at «verdens systemer for produksjon og handel med mat må reformeres for å møte framtidens miljøproblemer og matmangel». I 2014-rapporten konkluderes det med at nasjonene må satse på en nasjonal bærekraftig matproduksjon og ikke basere seg på import – noe land med industrijordbruk er veldig avhengig av – for å få bukt med miljøproblemer og økte matbehov. Landene oppfordres spesifikt til å satse på familielandbruk og landbrukssamvirker, som også Norsk Landbrukssamvirke etterlyser.

Familielandbrukets år. Samtidig som 2014 ser ut til å bli småbøndenes verste marerittår i Norge, er 2014 ironisk nok også FNs «internasjonale år for familielandbruk».

Målet for dette FN-året er å styrke småbrukernes organisasjoner, bidra til deres adgang til regionale markeder, styrke bærekraftigheten og sikre dem i dragkampen mot storindustriene. I dag er norsk matproduksjon basert på familielandbruk, og det er nå opptil Stortinget å avgjøre hva slags landbrukspolitikk Norge skal få i framtiden. Forhåpentlig vil opposisjonspartiene – utenfor de to partiene i Regjeringen – høre på bonden. De bør stemme for at Norge fortsetter å følge dagens landbruksmodell, som er den FN oppfordrer resten av verden til å følge.

Ellers vil det ikke bare her til lands, men også internasjonalt, få uheldige konsekvenser vi kan og bør være foruten.

Tika Sofia León har studert sosiologi på Universitetet og vært aktiv i Sosialistisk Ungdom. Skriver nå for Radikal Portal og Ny Tid.

---
DEL