Ja, jeg elsker

KRONIKK: Jeg har tidligere vært naiv i min forståelse av Norge. Nå er det viktig for meg å se det flotte fellesskapet komme sammen under ett og samme flagg på 17. mai.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Representasjon. For litt over et halvt år siden vendte jeg tilbake til Norge etter to års opphold i London. Det er ikke mye å si om omstendighetene rundt min reise ut av landet, men nok er det å si at jeg reiste ut med aggresjon i sinnet, men kom tilbake med glede i hjertet.

For meg har Norge vært som en kjærlig mor. Jeg har følt meg utskjelt av Norge, samtidig som hun har holdt meg til sitt bryst og omfavnet meg. Til tider har det vært mye fortvilelse rundt mitt forhold med, og til, Norge og min plass i «fellesskapet.»

Da jeg i 2005 ble utnevnt av Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU) som ungdomsrepresentant til FNs generalforsamling (den andre var Høyres Torbjørn Røe Isaksen, red. anm.), ble jeg, som en kan tenke seg, svært glad, og ikke minst stolt. Samtidig slet jeg med usikkerheten angående mine egne følelser rundt det å være norsk.

Jeg slet med tanken på om jeg var norsk nok til å representere landets ungdom i et internasjonalt forum. Og for å være helt ærlig, var jeg veldig usikker på om jeg følte meg norsk nok til å representere landet og tale på vegne av staten Norge. Når jeg ser tilbake på den tiden, ser jeg veldig tydelig at jeg var på dypt vann, med tanke på hvor naiv jeg kanskje var i min forståelse av Norge, norsk kultur og nordmenn.

Siden jeg kom hit til lands i nesten voksen alder, er det en del ting, historikk og ellers, som jeg har gått glipp av, og det kommer tydelig fram i diskusjoner og samtaler jeg har med andre.

Dette bidrar sterkt til den usikkerheten som rår i meg hver gang noen tar opp den evige, konstante debatten om «norske verdier» og/eller «norsk kultur». For hva er «norsk kultur», og hvordan skiller de såkalte «norske verdier» seg fra andre lands?

I ingenmannsland

Jeg flyktet fra Rwanda da jeg var 12 år gammel. Knapt stor nok til å vite hva «kultur» er. Jeg har ikke vært i mitt fødeland siden jeg reiste ut en varm sommerdag for nesten 20 år siden. Det er lengre enn jeg har vært her, og jeg hadde følt meg mye mer fremmed i dagens Rwanda enn det jeg gjør i Norge.

Men dette er det vel ingen av «frampå-politikerne» som tenker på. Når folkevalgte som Christian Tybring-Gjedde (Frp) gang på gang sier at vi innflyttere truer «norsk kultur», vet han hvordan det er å havne i ingenmannsland? Når han ber kulturministeren Hadia Tajik (Ap) om å redegjøre for hvor viktig det er å «verne om og beskytte vårt lands kultur og tradisjoner,» vet han, og de mange andre som støtter hans syn, hvordan det er å ikke ha noe som er ens eget? Hvor sårende det er å bli fratatt gleden av å tilhøre det norske?

Det tror jeg neppe de gjør, for da hadde de ikke nektet meg retten til å tilhøre, eller gleden å være en del av, dette flotte felleskapet.

Derfor har jeg aldri støttet forslaget om å tillate andre flagg i 17. mai-tog enn det norske. Jeg vil se det flotte felleskapet komme sammen under ett og samme flagg, fordi, som sosialantropologen Thomas Hylland-Eriksen nylig sa i Aftenposten, «det norske flagg symboliserer ikke at vi nedstammer fra Harald Hardråde, men lojalitet og forpliktelser overfor staten Norge».

Jeg støtter ikke noe forbud – dette fordi det å gå med andre flagg enn det norske, ikke er en forbrytelse. Mitt standpunkt om at alle skal gå med det norske flagg, handler ikke om å nekte noen barn deres rettigheter til å vise hvor de er fra eller hvilke andre kulturer de har.

Det handler heller ikke om å frata noen stoltheten de har rundt deres opphavsland, heller ikke om assimilering. Som jeg påpekte til noen på Twitter: Mange av disse barna blir bestandig minnet på at de er «utlendinger» og «annerledes», hvorfor vil vi da frata dem den tilhørighetsfølelsen? Da særlig på en dag som denne?

Flerkultur

I motsetning til Oslo Frps femtekandidat til Stortinget, Aina Stenersen, blir jeg ikke lei meg når jeg ser andre flagg, men synes det å bære flagget bunner i respekt. Respekt for det hjemmet som har tatt oss imot og respekt for alt det norske flagget symboliserer.

Jeg synes det er flott å se brune som hvite gå med det samme flagget, fordi vi enes om den ene tingen: Vi er sammen om det. Vi er sammen om det fellesskapet mange har kjempet for, og som vi også etter hvert er blitt en del av: Fellesskapet som fortsetter kampen.

Diskusjonene – enten om «norske verdier», «norsk kultur» eller retten til å bære andre flagg i 17. mai-tog – handler ikke om å bli så norsk som overhodet mulig eller mangel på norskhet som sådan. Det handler heller ikke om hvilken julemat du serverer til storfamilien.

Dette er ikke og burde ikke være et mål i seg selv, for det å inneha og være fra en annen kultur eller et annet land, utelukker ikke det å være norsk. Det utelukker heller ikke det å være norsk. Som et tenkende menneske makter jeg fint å ha én eller opptil flere tanker i hodet samtidig, og der er det også rom for flere kulturer.

Enkelte ting er jo ikke til å unngå når folk møter meg. Derfor er jeg ikke redd for å favne det norske flagg på 17. mai, og det er det jeg tenker på når noen sier til meg at de synes det er så synd disse barna ikke får gå med sine andre flagg: Vi kan jo alle se de ikke er… (og jeg hater det ordet, men må bare bruke det i denne sammenheng) «etniske norske» når de går forbi kongefamilien og hilser og vifter med flagget. Allerede da vet de at de er «annerledes», og jeg er redd for hvilke signaler vi sender dem ved å gå med andre flagg.

«Dem og meg»

Allerede nå har niesen min på snart sju år begynt å snakke om «dem» og «meg». Min vakre lille jente har begynt å tenke på hennes tilhørighet og hvordan de andre barna ser på henne. Så hvordan skal hennes foreldre forklare henne, og få henne til å forstå, at hun er en del av fellesskapet, hvis hun vifter med det rwandiske flagget?

Denne flaggdebatten er like meningsløs nå som den har vært i alle år. Venstresiden snakker om å inkludere, men hvor inkluderende er dette for de barna som går med andre flagg enn resten av klassen? Dette er det jeg vil kalle en bjørnetjeneste.

Og for høyresiden som ser på oss som en belastning, vil jeg oppfordre dem, særlig i dette valgåret, til å løfte blikket og se hvilken berikelse vi faktisk er for landet og dets framtidige utvikling. Det fremmede og det ukjente trenger ikke alltid å være skummelt eller negativt. Akkurat som at alt ved den «norske kulturen» ikke er bare bra.

Jeg valgte ikke Norge selv, men jeg har selv valgt å være norsk. Riktignok kommer jeg aldri til å snakke som majoriteten eller se ut som dem, men det mange, med Frp i spissen, markedsfører som «norsk kultur», omfavner jeg.

Så nei, ingen, hverken fra høyre- eller venstresiden, skal få lov til å frata meg den lykken jeg føler hver gang jeg hører nasjonalsangen. Eller når jeg flagger og ser de røde, hvite og blå fargene blafrende i vinden.

For: Ja, jeg elsker dette landet.

Gratulerer så mye med dagen! ■

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 10.05.2013. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL