Leser Joshua Clovers Rødt epos, gjendiktet av Paal Bjelke Andersen, med etterord av Remi Nilsen, Audiatur forlag, 2017. Premisser: Vet ingenting om forfatteren, vet ingenting om boken. Leser ubetinget åpent og uten annen kontekst enn at diktsamlinga skal anmeldes i form av 1000 ord i disse spalter.
Bokomslagets kommunistrøde totalitet fyller hele skjermen i min digitale versjon. Det er vakkert. Og samlingens første to ord: «Til kamerater». Jeg tror jeg forstår i hvilken retning det bærer: en ubetinget politisk bok med et mål og en hensikt. Kapittelinndeling med overskrifter som «Mitt liv i det nye årtusen», «År med analyse for en dag med syntese», «Ildseremonien». Én episk overskrift, én analytisk og én poetisk. Kapittelet «Fab, beta, volativ egenkapital» mer enn antyder et metaperspektiv på språk og økonomi og hvordan også kapitalens språk er en fremmedgjørende faktor. Den siste overskriften, «Vår samtids spørsmål», gir et essayistisk perspektiv. Motto for boken: «… husk / du kan få det du ber om, be om alt.» (Og etter endt lesning viser Rødt epos seg å være «en remiks» av blant mange andre Vergil, Dante, Ezra Pound, Frank O’Hara, Robyn, M.I.A, Marx, Lenin, Giovanni Arrighi og Fredric Jameson.)
[ihc-hide-content ihc_mb_type=”show” ihc_mb_who=”1,2,4,5,7,8,9,10,11,12,13,14,17″ ihc_mb_template=”1″ ]Språklig gerilja. Pirater er gerilja, uavhengige som kattene og elsket som de få vennene, akkurat som poesi kan være en form for språklig gerilja og alineær aktivisme. I en typografi med en sikksakkaktig linjedeling utviser Joshua Clover på den måten stor hastighet i en poetisk analyse av hva et dikt kan være i sitt mangfold av referanser i alle retninger, som det heterogene rhizomet, som det også refereres til. Det er informativ poesi, om man kan si sånt, og hard, og episk, på Andersens rytmiske norsk, med namedropping av Parmenides, Francesca (Dante), med ytterligere referanser til poesi før og etter modernismen, til Middelhavet og Rimini (Fellinis hjemby), Casa San Giorgio, Genova, Amsterdam (kapital). Som leser befinner jeg meg i «en formiddag blant metaforer». Clover lanserer kryptiske bilder som «faktorielle tåke», i besvergende attakk mot gjeldsoppkjøpere, grådige aksjonærer og den velsignede egenkapitalen og annet hellig innen kapitalismens domene. Gertrude Steins Tender Buttons blir nevnt i farten, og så kommer klar tale i prosadiktet «2. Transistor»:… en ubetinget politisk bok med en mål og en hensikt.
«Det vil komme en revolusjon eller ikke. Hvis det siste ville disse diktene ikke vært annet enn underholdning. Hvis det første vil den lykkes eller feile. Hvis det siste ville disse diktene vært bedre enn ingenting. Hvis det første vil den innebære opptøyer brann og plyndring og dette vil spre seg eller ikke. Hvis det siste ville disse diktene vært kuriositeter. Hvis det første vil den by på ytterligere opptøyer manifester barrikader og slagord og dette vil bli til populære sanger eller ikke. Hvis det siste ville dét vært alt. Hvis det første vil disse populære sangene bukke under eller ikke. Hvis det siste ville disse diktene ikke vært til å skille fra sangene. Hvis det første vil det populære i seg selv bli avskaffet med opptøyer barrikader manifester okkupasjoner og brann eller ikke. Hvis det siste ville vi kastet bort enda flere tiår på å snakke om kultur. Hvis det første vil revolusjonen på dette tidspunktet bli ødelagt innenfra eller utenfra. Hvis det siste ville disse diktene gått under i kamp. Hvis det første vil den by på grusomme sammenstøt med tidligere venner og det vil komme ytterligere manifester nye slagord pågående okkupasjoner og kommuner og elskere vil bli fiender. Vi vet ikke hva som vil skje etter dette tidspunktet men dette er utvilsomt nok til å trekke noen foreløpige konklusjoner. Diktet må ta side for opptøyer plyndringer barrikader okkupasjoner manifester kommuner slagord brann og fiender.»
Joshua Clover skriver i en fragmentarisk, kollasjaktig høystil, som: «Jeg har bevisstheten under armen», hvor poesien er det språket som best egner seg til å analysere og avlese de språklige realitetene innen teknologi, fascisme, vitenskap og økonomiske algoritmer, slik de flimrende digitalt og abstrakt flammer i vårt døgnville bevissthetsliv. Rødt epos er grusomt teater, kanskje et mer kontrollert skrik enn Artaud i poetisk språkdrakt, men allikevel uttrykk for språkets ville omveier langs periferien av språk og betydning enn «normal» lyrisk poesi vi så altfor ofte ser i ordinære forlagsutgivelser.
Ubetinget opprør og anarki. Clover skriver uten sentimentale omveier. «I det negatives blod» synger denne poeten sin harme og sin forakt ut i ville vers av urovekkende bevegelse. Det vekker denne leserens opprørstrang og hisser til handling og aktivitet og vilje til å sette språk for en berettiget avsky for urett og maktmisbruk og sette språklig overskudd inn mot avmakten som bøyer den enkelte i taus majoritetsknugende idioti. Denne bokens vilje til liv er ubetinget opprør og anarki. Det er ikke nok å velge loven eller departementets justis eller vise til eiendomsrettens liksom naturlige herligheter som unnskyldning for handlingsløshet, vi må heller ikke drømme, eller håpe for den saks skyld, for drømmen og håpet er det tafattes trøst og balsam og fører ikke til annet enn dumhet, stillstand og konformisme.
Å dikte er å bevege seg i ukjent terreng. Å være i mørke og bevege seg blindt, være lyttende og sansende og tenkende. Sånn også gå inn i en bok. En bok skal være som det ukjente. Forfatteren skal skrive seg inn i det ukjente og vise oss inn i det ukjente strofe for strofe, setning for setning. Bare sånn kan vi oppdage det ukjente og det fremmede i oss selv. Altfor mange søker en velkjent mal og en ruteplan for leseropplevelsen. Altfor mange søker betydninger og deres komplott av banal mening. Den virkelige betydningen ligger utenfor og bortenfor ruteplaner, kalkulert emopasjonert knekkprosa og likegyldige romaner med fiktive pappfigurer i konstruerte en-
dimensjonale hus og heim og norske granskoger.
Urkommunisme. Kommunismen som konkret form og ikke utopi, det er det denne poeten skriver om. Urkommunismen, gjerne det, eller Majakovskijs og Sapfos kommunisme. Og du blir ikke kommunist før du er bevisst samfunnsstrategien og undertrykkelsen, enten det gjelder den enkeltes arbeidsdag og arbeidsforhold/kontrakt, eller om du er straffedømt utstøtt, uglesett av det gode selskap, eller om du bare tviler et øyeblikk på at kapitalismen som ideologi skal vare i evigheter. Å stå utenfor samfunnet og se inn. Joshua Clover er en poet som har forstått poesi som bevissthetsforsk-
ning, og at det innen poesi også må kreves språklige kvantesprang og supersymmetriske former for å sette alt på spill, for å kaste alt bevissthetspoetisk grums over bord og komme til hektene i realitetene og kjensgjerningenes reelle, merk-
verdige virkelighet. Motsetningene oppfylles i det poetiske.
Noen ord om Remi Nilsens etterord. Om finansakrobatikk (hva har det i en bok om poesi å gjøre, vil mange spørre) og den matematiske finansverdenen med økonomene Robert Merton og Myron Scholes i spissen (jeg kjenner dem ikke). Remi nevner i sitt nærmest kjølige, saklige etterskrift finansmatematikken som fronter den kapitalistiske finansspekulasjon. Dette er begreper langt utenfor den normale poetiske begrepsverden. Ingen lyriske naturmetaforer her – begrepene innen økonomi eier allikevel en fascinerende metaforikk av matematisk abstraksjon. Og fra finansspekulasjon til Dantes Vergil og Francesca da Rimini og dødsriket i Den guddommelige komedie. Og som bekjent, Dante ble utvist fra Firenze, det kapitalistiske banksystemets arnested. Remi Nilsen presterer en superkort og imponerende kavalkade om protokapitalistiske bystater i Italia, forvaltning av penger og kapitalismens fødsel omkring handelsnettverket ved Middelhavet på 1200- og 1300-tallet. Han avslutter sånn: «Katter og pirater og flammer. Ingenting er gitt. I det røde eposet hvor Clover lar seg lede av Arrighi [italiensk økonom og sosiolog, min kommentar] i verden-systemets hastige sykluser, ligger også muligheten for en helt annen fortelling.» Ja. Det vil komme en revolusjon.[/ihc-hide-content]
