Leser Joshua Clovers Rødt epos, gjendiktet av Paal Bjelke Andersen, med etterord av Remi Nilsen, Audiatur forlag, 2017. Premisser: Vet ingenting om forfatteren, vet ingenting om boken. Leser ubetinget åpent og uten annen kontekst enn at diktsamlinga skal anmeldes i form av 1000 ord i disse spalter.
Bokomslagets kommunistrøde totalitet fyller hele skjermen i min digitale versjon. Det er vakkert. Og samlingens første to ord: «Til kamerater». Jeg tror jeg forstår i hvilken retning det bærer: en ubetinget politisk bok med et mål og en hensikt. Kapittelinndeling med overskrifter som «Mitt liv i det nye årtusen», «År med analyse for en dag med syntese», «Ildseremonien». Én episk overskrift, én analytisk og én poetisk. Kapittelet «Fab, beta, volativ egenkapital» mer enn antyder et metaperspektiv på språk og økonomi og hvordan også kapitalens språk er en fremmedgjørende faktor. Den siste overskriften, «Vår samtids spørsmål», gir et essayistisk perspektiv. Motto for boken: «… husk / du kan få det du ber om, be om alt.» (Og etter endt lesning viser Rødt epos seg å være «en remiks» av blant mange andre Vergil, Dante, Ezra Pound, Frank O’Hara, Robyn, M.I.A, Marx, Lenin, Giovanni Arrighi og Fredric Jameson.)
Språklig gerilja. Pirater er gerilja, uavhengige som kattene og elsket som de få vennene, akkurat som poesi kan være en form for språklig gerilja og alineær aktivisme. I en typografi med en sikksakkaktig linjedeling utviser Joshua Clover på den måten stor hastighet i en poetisk analyse av hva et dikt kan være i sitt mangfold av referanser i alle retninger, som det heterogene rhizomet, som det også refereres til. Det er informativ poesi, om man kan si sånt, og hard, og episk, på Andersens rytmiske norsk, med namedropping av Parmenides, Francesca (Dante), med ytterligere referanser til poesi før og etter modernismen, til Middelhavet og Rimini (Fellinis hjemby), Casa San Giorgio, Genova, Amsterdam (kapital). Som leser befinner jeg meg i «en formiddag blant metaforer». Clover lanserer kryptiske bilder som «faktorielle tåke», i besvergende attakk mot gjeldsoppkjøpere, grådige aksjonærer og den velsignede egenkapitalen og annet hellig innen kapitalismens domene. Gertrude Steins Tender Buttons blir nevnt i farten, og så kommer klar tale i prosadiktet «2. Transistor»:
… en ubetinget politisk bok med en mål og en hensikt.
«Det vil komme en revolusjon eller ikke. Hvis det siste ville disse diktene ikke vært annet enn underholdning. Hvis det første vil den lykkes eller feile. Hvis det siste ville disse diktene vært bedre enn ingenting. Hvis det første vil den innebære opptøyer brann og plyndring og dette vil spre seg eller ikke. Hvis det siste ville disse diktene vært kuriositeter. Hvis det første vil den by på ytterligere opptøyer manifester barrikader og slagord og dette vil bli til populære sanger eller ikke. Hvis det siste ville dét vært alt. Hvis det første vil disse populære sangene bukke under eller ikke. Hvis det siste ville disse diktene ikke vært til å skille fra sangene. Hvis det første vil det populære i seg selv bli avskaffet med opptøyer barrikader manifester okkupasjoner og brann eller ikke. Hvis det siste ville vi kastet bort enda flere tiår på å snakke om kultur. Hvis det første vil revolusjonen på dette tidspunktet bli ødelagt innenfra eller utenfra. Hvis det siste ville disse diktene gått under i kamp. Hvis det første vil den by på grusomme sammenstøt med tidligere venner og det vil komme ytterligere manifester nye slagord pågående okkupasjoner og kommuner og elskere vil bli fiender. Vi vet ikke hva som vil skje etter dette tidspunktet men dette er utvilsomt nok til å trekke noen foreløpige konklusjoner. Diktet må ta side for opptøyer plyndringer barrikader okkupasjoner manifester kommuner slagord brann og fiender.»
Joshua Clover skriver i en fragmentarisk, kollasjaktig høystil, som: «Jeg har bevisstheten under armen», hvor poesien er det språket som best egner seg til å analysere og avlese de språklige realitetene innen teknologi, fascisme, vitenskap og økonomiske algoritmer, slik de flimrende digitalt og abstrakt flammer i vårt døgnville bevissthetsliv. Rødt epos er grusomt teater, kanskje et mer kontrollert skrik enn Artaud i poetisk språkdrakt, men allikevel uttrykk for språkets ville omveier langs periferien av språk og betydning enn «normal» lyrisk poesi vi så altfor ofte ser i ordinære forlagsutgivelser.
