– Hvorfor bestemte du deg for en militant selvmordsaksjon?
– Du kan forvente et komplisert svar. Men er ikke Israels okkupasjon – som ødelegger oss som mennesker – en stor nok grunn og motivasjon for å gjøre noe slikt? Vi palestinere har en stor stolthet og frihetslengsel i oss, nok til å bli martyrer.
– Så hva skjedde?
Planen var å samle nok informasjon, slik at jeg kunne komme meg frem til presidentens hovedkvarter, for så å detonere bilbomben med meg selv i bilen. Jeg er ingen selvmordsbomber, men en martyr.
– Virkelig, å drepe deg selv?
– Mennesker elsker livet, men et liv uten frihet er som å være død. Jeg dro som ung politisk aktiv til Libanon, og mottok militærtrening, basert på at jeg skulle gjøre en aksjon mot Israel.
– Sier ikke Koranen noe om ikke å drepe seg selv?
– Ja, islam forklarer at man ikke skal drepe seg selv, men det er unntak, som i kamp. Vi har uttrykket «Søk døden for å bli gitt liv». Jeg brydde meg ikke om å bli drept, det viktige var å oppnå mitt mål. Og døden er jo ikke målet, men bare en metode for å oppnå frihet. Denne operasjonen ble faktisk planlagt før intifadaen, jeg skulle være en personlig tidsbombe.
– Tror du på et liv etter døden?
– Etter våre begreper, er livet i denne verden bare et stadium vi lever. Vi har et stadium i graven også, der ånden lever videre, hvor man er klar over hva som skjer rundt en, selv om man ikke kan gjøre stort med det. Så kommer etterlivet på dommens dag, det endelige livet.
– Hvordan er livet nå, etter alle årene i fengsel?
– Vi ser mye når vi drømmer. Eksempelvis når jeg drømmer om da jødene kom og tok meg, og jeg forsøkte å rømme. Men så opplever jeg at ved siden av meg, drømmer faktisk min mann om noe morsomt (han satt 14 år i fengsel) og våkner opp forfrisket, mens jeg er deprimert – selv om vi sov i samme seng.
– Hva tenker du når du hører ordet «frihet»?
– En indre følelsesmessig glede. De to årene jeg forberedte bombeaksjonen, var det som jeg ikke var her i dette livet. Først følte jeg stor lykke, deretter at verdslige ting ikke vedkom meg lenger, som penger eller sosiale relasjoner. Intet skulle ta den følelsen vekk fra meg.
– Du ble arrestert?
– Ja, de oppdaget meg. Jeg ble forhørt på alle måter i 40 dager. De rev av meg min hijab, knakk min nese og fingre, og truet med å kle av meg. Til slutt utførte jeg en sultestreik. Fengselscellen var alltid mørk, så øynene mine er noe ødelagt av det i dag.
– Da jeg ble løslatt i 1997, startet jeg en forening av de fengsledes koner og frigitte kvinner, for å besøke og støtte de innsatte.
– Hva ville du tenkt om din datter valgte samme vei som deg?
– Hun har sin frihet til å velge hva hun vil gjøre med livet. Men med mine morsfølelser, så ville jeg vært glad, om hun valgte å gå den rette veien – det er ingenting større enn veien til friheten.
– Islam er viktig for deg, også for hvordan du kler deg?
– Jeg startet med å bruke hijab 14 år gammel, uten å være påvirket av familien. Niqab brukte jeg i fengselet, da jeg var rundt 20 år gammel i 1989. Min religion ble ikke tvunget på meg. Og selv om islam ber deg lære dine barn å be fra de er sju, og slå dem om de ikke gjør det når de er 10 år, så gjorde ikke vi det. Min datter er veldig glad i dag for å ha bønnen. Religionen snakker til folk som har fornuft – slike mennesket foretrekker å tro i sin bevissthet, før man tror på ritualer og tradisjoner.
– Jo mer jeg leser koranen, jo større blir min kjærlighet til Gud. Spesielt da jeg satt på enecelle i fire år, var Gud viktig. Når jeg ikke ber, føler jeg at jeg ikke kan puste.
Utdrag fra tidligere upublisert filmintervju. Hentet fra NY TIDs Palestinabilag 2020.
