It’s the economy, stupid!

De fleste norske medier burde i disse dager hatt stillingsannonser med overskriften «USA-ekspert søkes». 

Kina produserer nå 26,7 prosent av verdens kjøretøyer, og har for lengst forbigått USA. FOTO: AFP PHOTO/ PETER PARKS
Pål Steigan
Steigan har egen blogg på steigan.no, og skriver faste kommentarer i Ny Tid.

Ikke bare fordi mediene tok feil – det er menneskelig å ta feil. Men de tok feil alle sammen, på samme måte. Og som vanlig handlet nesten alle kommentarer om overflatefenomener og ideologi. Men det som er virkelig interessant med den politiske krisen USA er inne i nå, er det som foregår under overflaten – og ikke minst i økonomien. USA er en supermakt i solnedgang, og nå begynner det virkelig å tære på.

I en stor analyse fra Harvard Business School med tittelen Problems Unsolved and a Nation Divided (september 2016)
blir det dokumentert at USAs økonomi stagnerer og går tilbake, samtidig som hverken det økonomiske eller det politiske systemet evner å ta tak i problemene.

USAs konkurranseevne begynte å smuldre opp en god stund før den store resesjonen. USAs økonomiske utfordringer er strukturelle, ikke sykliske. USA evner ikke å ta de nødvendige grepene for å ta tak i den økende svekkelsen av landets økonomi. Denne manglende evnen skyldes en urealistisk og ineffektiv nasjonal samtale og diskusjon om virkeligheten og om de utfordringene USA står overfor. Valgkampen viser hvor forkrøplet og korrumpert denne samtalen – eller mangelen på samtale – er. Hillary Clinton presterte å kalle USA for «A Shining City upon a Hill» samtidig som deler av landet hennes nå mer likner på en slum i den tredje verden.

Splittelser. Harvards analyse sier at USAs økonomiske ytelse nådde toppen sent i 1990-årene, og begynte så å smuldre opp når det gjelder viktige indikatorer som vekst, vekst i antall arbeidsplasser og investering. Veksten går markant tilbake. Mens den før lå på fra 4 prosent til 3 prosent, har den siden 2000 ligget rundt 2 prosent. Oppgangen i 2015 er avløst av ny stagnasjon i 2016, med vekstrater så vidt over prosenten.

Sysselsettingsgraden nådde toppen i 1997. Med færre mennesker i arbeidsstyrken er inntektene per innbygger blitt redusert. Medianinntekten per husholdning har sunket siden 1999, og inntektene stagnerer i nesten alle inntektsgrupper. Dette rammer særlig dem i de lavere og midlere inntektsgruppene.

En tilsvarende splittelse har oppstått mellom store og små selskaper, sier Harvard-studien. De store selskapene blir stadig rikere, mens de små selskapene sliter, og de klarer ikke å fungere som motorer for å skape arbeidsplasser.

Den typiske mannlige arbeideren med 100 prosent jobb tjente i gjennomsnitt 50 383 dollar i 2014. Med samme dollarverdi tjente en tilsvarende mannlig arbeider 53 294 dollar i 1973. Det er den mektige Brookings Institution som skriver dette. Dette har skjedd til tross for at produktiviteten er økt nesten 2,5 ganger i samme periode. Men de rikeste av de rike har aldri vært rikere enn nå, skriver Brookings – «de er i en klasse for seg». De rikeste 0,01 prosent (hundredelsprosent, eller 1 prosent av 1 prosent) eier nå 11,1 prosent av all formue i USA. De rikeste 16 000 familiene disponerer over 6000 milliarder dollar, eller like mye som de to tredelene som er nederst på stigen.

Og så lurer man på hvorfor det er mange sinte folk på den forrådte grasrota i USA?

Kina tar over. Landet går også opp i liminga samtidig som finansbankene kan bruke statskassa som kassakreditt. Mesteparten av USAs infrastruktur ble bygd rett etter annen verdenskrig. Dette bidro til en voldsom vekst, og til å gjøre USA til verdens ledende supermakt. I dag bruker USA bare 0,6 prosent av sine offentlige budsjetter på investeringer i infrastruktur. Forfallet foregår på alle områder: veier, broer, tunneler, strømnett, telefonnett, kollektivtransport …

I sin State of the Union-tale i 2013 gikk Obama sterkt inn for umiddelbar reparasjon av nesten 70 000 forfalne broer over hele landet i en plan han kalte «Fix it First». Det ville ha kostet 50 milliarder dollar for hele transportsektoren. I stedet vedtok Kongressen et kutt på 1,9 milliarder dollar.

The American Society of Civil Engineers sier at hvis det nåværende forfallet fortsetter frem til 2020, vil det føre til følgende etterslep: 3100 milliarder dollar i BNP-tap, eller et tap på størrelse med hele Tysklands BNP. 1100 milliarder dollar i handelstap, tilsvarende Mexicos BNP. 3,5 millioner jobber. 2400 milliarder dollar i forbrukeromsetning, på linje med Brasils BNP. 3100 dollar i personlig inntektstap for hver eneste amerikaner.

Om USA forfaller på hjemmefronten, er nederlagene enda mer markante internasjonalt. En gang var USA verdens fabrikk og verdens innovatør. Kina har som kjent tatt over som verdens fabrikk, og er raskt i ferd med også å ta over som verdens innovatør. To typiske overskrifter fra USA i slutten av november: CNN: «China is crushing the U.S. in ‘economic warfare’». Bloomberg: «Who Wins a Trade War? China.»

I august 2009 gjennomførte Pentagon sitt første økonomiske krigsspill. Krigsspill er en vanlig metode for å simulere militære konflikter. Det nye denne gangen var at det ikke var generaler og militærstrateger som gjennomførte krigsspillet. Det var økonomer, fondsforvaltere og bankfolk. Etter to intense dager var oppsummeringen klar: Kina vant, uten så mye som å trekke våpen!

Bilen har vært selve symbolet på den amerikanske økonomien, og USA har vært verdens bilfabrikk nummer én. Den tiden er forbi. Kina produserer nå 26,7 prosent av verdens kjøretøyer, mot USAs 13,3 prosent. Kina er verdens største handelsnasjon og verdens største eksportnasjon. Av verdens tolv største havner ligger åtte i Kina. Den største havnen i USA er på trettendeplass.

En gang var USA verdens ledende romfartsnasjon. Nå er amerikanerne avhengige av russiske raketter for å sende folk til den internasjonale romstasjonen. Og Kina har et månelandingsprogram, det har ikke USA.

USA av i dag likner Romerriket i sine siste dager.

Mens USA fører sju kriger og har hundrevis av militærbaser i utlandet, fører Kina null kriger, og tilbyr først og fremst økonomisk samarbeid og investeringer. Typisk nok har USAs plan for å skape en økonomisk motpol til Kina, den såkalte TPP-avtalen, gått i baklås, mens Kina utvikler den asiatiske investeringsbanken og fortsetter med sitt gigantiske investeringsprogram som kalles «den nye silkeveien og det nye økonomiske beltet».

Selv om USAs økonomi fortsatt er nominelt større enn Kinas, er den allerede mindre målt i kjøpekraft. Mye tyder på at dollarhegemoniet nå også står for fall.

Gi opp rollen. Hva betyr alt dette? Det betyr at imperiet rakner. Ethvert forsøk på å holde på den makten USA har hatt, vil føre til enda flere og enda farligere kriger. Den eneste farbare veien for et kapitalistisk USA er å ta fallet innover seg og gi avkall på rollen som indispensable nation. Men amerikanerne har altfor mye investert i denne rollen. Milliardærene er avhengige av den for å holde pengestrømmen oppe, og rundt i verden sitter det vasaller – også i Europa – som er livredde for hva som vil skje dersom USA skulle fjerne den beskyttelsen de har levd under. De frykter bokstavelig talt at da vil det bli «høygaflenes tid».

USA av i dag likner Romerriket i sine siste dager. En søkkrik og dekadent overklasse, et umyndiggjort og avmektig proletariat, en infrastruktur og et energisystem som er på sammenbruddets rand. Valutaen er verdiløs, og landet er til hårfestet i gjeld – og det eneste som hindrer konkurs er å utstede stadig flere verdiløse verdipapirer og å ruste til krig. Og langs imperiets grenser tar barbarene for seg som de måtte ønske.

De virkelige makthaverne i USA – og nå snakker jeg om oligarkene, ikke de talemaskinene som kalles politikere – er klar over dette. Flertallet i denne overklassen mener at USA må løse disse problemene ved å gå til krig, stadig nye kriger, i siste instans også mot Russland og Kina. Men et mindretall i denne overklassen har innsett hvor landet ligger, og mener at den eneste måten å redde USA-imperialismen på er å skalere ned og gi opp rollen som verdenspoliti, og avfinne seg med å være en nasjon blant nasjoner.

Men denne diskusjonen makter ikke landet å føre, og denne mangelen på selvinnsikt og nøktern analyse er, som studien fra Harvard også sier, en av de store svakhetene i dagens USA.

---
DEL

Legg igjen et svar