Italiensk for begynnere

Simen Ekern har gjort det nesten ingen andre norske forfattere gjør: Skrevet om det politiske Italia.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[berlusconi] «Jeg tror 80 prosent av journalister i Italia er venstrevridde, og de har veldig nære forbindelser med utenlandsk presse, alle er medlemmer av samme klubb i Roma. Jeg gir ikke pressekonferanser til utenlandsk presse, fordi de bare bruker det som en anledning til å angripe meg. De fester seg ikke ved det jeg sier eller gjør. De skriver det de allerede har i sine hoder. De forstår ingenting om vårt

rettsvesen.»

Slik talte Silvio Berlusconi, mannen som styrte Italia, først en kort periode i 1994, deretter i årene 2001-2006. Alltid med en konspirasjonsteori på lager, alltid overbevist om at kommunistene sto i ledtog med de mørkeste av alle mørke krefter. Nei, vi kommer ikke til å glemme Berlusconi, vi kommer ikke til å glemme statsministeren som fikk president George W. Bush til å framstå som en særdeles veltalende og særdeles høflig person. Snart fem måneder etter at Romano Prodis koalisjon vant det italienske valget, er det på tide at vi – «kommunistene» – lyser fred over Silvio Berlusconis politiske minne.

Kritisk nekrolog

Ikke vet jeg om Dagbladets Simen Ekern er medlem av en romersk klubb. Ei heller om han er kjøpt og betalt av en italiensk organisasjon med hemmelig tilholdssted på ytterste venstre fløy. Det som er sikkert, er at man kan lese Ekerns bok som en kritisk nekrolog over statsminister Berlusconi. Forfatteren gjør det som de fleste nekrologskrivere gjør: Han velger fortidsformer, han skriver som om et siste jordisk punktum er satt. Han skriver som om Berlusconis videre skjebne er et spørsmål om liv etter døden.

Det som er sikkert, er at man kan lese Ekerns bok som en kritisk nekrolog over statsminister Berlusconi.

«Til slutt måtte Berlusconi, motvillig, gi fra seg statsministerstolen,» leser vi. «Uansett hvordan det politiske landskapet kommer til å se ut framover, og uansett hvilken politisk framtid mannen har, hadde Berlusconi grunn til å smile etter valget. Hans politiske eventyr var uten sidestykke i nyere europeisk historie.»

Det er mulig det er pedantisk å dvele ved et litterært verks grammatikalske karakter. Like fullt er det ikke til å komme forbi at grammatikken, i likhet med retorikken, har betydning for hvordan leserne vil oppfatte innholdet. Denne generelle betraktningen er ikke ment som negativ kritikk av Ekerns bok. Snarere tvert imot. For det er interessant at Ekern plasserer Silvio Berlusconi i fortiden. Visst gjør forfatteren bruk av presensformen, både prologen og noen av bokens mer eller mindre jeg-fortellende partier finner sted i nåtid. Men hver gang det virkelig gjelder, hver gang all oppmerksomhet skal rettes mot bokens hovedperson, ja da blir vi bedt om å skue tilbake.

«Berlusconis fall». Slik lyder tittelen på bokens åttende og siste kapittel. Dette er Ekerns prosjekt: Å beskrive et politisk fall som har skjedd. Et prosjekt som så å si forlanger å bli møtt med spørsmål. Har Berlusconi falt? Kan Italias rikeste mann falle? Sett at valgnederlaget i april var – og er – begynnelsen på Berlusconis nye «politiske eventyr».

Sjenert Italia-farer

Berlusconis Italia er en bok man leser med pennen i hånd. Ikke bare fordi man bør stille spørsmål, men også fordi man ofte har god grunn til å lure på hvor i det tekstlige landskapet forfatteren til enhver tid befinner seg. I det hele tatt er Ekern tilbakeholden, for ikke å si sjenert, i framstillingen av seg selv som Italia-farer. Hvorfor er han i Italia? Som Dagblad-journalist? Som forfatter på stipend? Eller skal vi betrakte ham som en fri intellektuell, en reisende i slekt med den store Claudio Magris, forfatteren bak Donau?

Uansett: Berlusconis Italia er en bok utenom det vanlige. I hvert fall i Norge. Der andre norske forfattere ser et romantisk mat- og vinland, ser Simen Ekern et storpolitisk problemområde. Jo, for norske lesere er boken definitivt italiensk for begynnere. Ikke fordi den er lett, men fordi Norge er et land som har behov for et slikt innføringskurs.

Anmeldt av Leif Høghaug

---
DEL

Legg igjen et svar