Den lange vinteren er den italienske journalisten og forfatteren Federico Rampinis betegnelse på energimangelen vi står i. Han trekker tråder tilbake til 1970-tallets energikrise, oljekrisen i kjølvannet av OPECs boikott av land som støttet Israel under jom-kippur-krigen. Da går tankene mine tilbake til en søndag i 1973, da mor og jeg ble hentet av en familievenn som skulle ta oss inn til Oslo. Som amerikaner hadde han nok ikke fått med seg at den norske staten på grunn av oljekrisen hadde innført forbud mot bruk av private motorkjøretøy i helgene. Jeg glemmer ikke stillheten og de enslige hjulsporene vi etterlot oss i nysnøen på E18.
Statliggjøring av kraft
Ved å sammenligne 70-tallet og dagens situasjon streker Rampini opp geopolitiske linjer som også omfatter den pågående thrilleren med Vesten versus Putin. Naturligvis med fare for at begivenhetene løper fra ham i bokform, som når han ikke har fått med seg de siste spekulasjonene rundt hvem som sprengte olje- og gassrørene i Østersjøen.
Men med energispørsmålet som bokens nav er det mye å hente for dem som vil gå i dybden av dagsjournalistikken og danne seg et bilde av sanksjoner, energi og det geopolitiske landskapets glidning de siste femti årene i Italia spesielt og i Vesten generelt. En interessant nerve her er at Rampini utviser dyp skepsis til statliggjøring av kraft, da den i Italia på 70-tallet bidro kraftig til nepotisme og korrupsjon. Samtidig ser han til østlige modeller og spør om vi ikke bør reevaluere betydningen av offentlig styring: Kan et mulig svar på energimangelen være å la staten styre med hardere hånd?
Det grønne skiftet
Men hva gjør vi i så fall med det grønne skiftet, nå som verden med vitende og vilje går inn i en ny kald krig? Den russiske gassen som forsynte Tyskland, var lenge gjenstand for kritikk innad i landet, og i 2022 tok de samme regjeringene som hadde delegitimert fossil energi, initiativet til en rokade: Man nasjonaliserte selskaper som Uniper i Tyskland og Edf i Frankrike og tok regelrett over de tyske filialene av Gazprom og Rosneft. Kansler Olaf Scholz beordret en statliggjøring av energisektoren. Kina, Russland og Golf-statene har i flere årtier hatt den fossile energien under statlig kontroll, og slagordet som nå hviskes i korridorene, er at de vestlige nasjonene «kopierer Beijing for å stanse Beijing».
Italienere og tyskere har så å si sluttet å hente opp gass – de overlater møkkajobben til Russland.
Men utfordringene med det grønne skiftet er store; blant annet har fornybar energi store begrensninger med dagens teknologi. Gass har italienere og tyskere så å si sluttet å hente opp – de overlater møkkajobben til Russland. Beijing legger premissene for Vestens overgang til en verden med elektriske biler og solcellepaneler, de er utelukkende ‘made in China’ – den møkkajobben har vi delegert til kineserne: å trekke ut og bearbeide litium.
Foretak utgjør fortsatt den viktigste bestanddelen i italiensk økonomi. Ifølge Rampini gjør det Italia til det mest sårbare landet i Vesten hva gjelder statlig styring, grunnet den enorme offentlige gjelden og det «arrogante, invaderende og udugelige byråkratiet». En del av befolkningen har adoptert velferdssystemet som eneste livshorisont, heter det. Med Kina og Russland som kolonimakter, konsolidert med flere arabiske stater, hører så altfor mange italienere på den antivestlige sirenen – og i troen på at dette kan være mer effektivt enn markedet, kan det bety at man baner vei for en hjemlig tyrann.
Made in China
I fjor sommer så vi katastrofale følger av tørken i sommermånedene, med uttørkede elver over Posletten og andre områder. Det betyr økte priser på basismatvarer mens befolkningstallet synker. Men med inflasjonen og rentehevingen blir også euroen dyrere, og da lurer jeg på hvor Rampini har vært når han tviler på om dette er følbart for hver og en av oss. Han sier jo selv at vi har tatt steget inn i en ny epoke, energimessig, monetært og militært.
Først og fremst spør han om dette er et midlertidig fenomen som vi vil komme oss gjennom, slik vi har kommet oss gjennom tidligere kriser? Snakker vi om et etterspill etter pandemien, forverret av Ukrainakrigen, eller er vi alt inne i en historisk epoke preget av restriksjoner, rasjonering og kutt over hele linja? Med andre ord en fimbulvinter også i metaforisk forstand. Vi har alt sett hvor raskt den maritime transporten, den globale økonomiens vitale åre, stanset opp under pandemien. Containerbåter som stoppet opp i Suezkanalen, uten å få losset av kinesiske varer. Var det da vi for alvor skjønte at alt forbrukergods kommer fra Østen?
Misbruk av velferdsstaten
Rampini vier et helt kapittel til det han kaller «den italienske sutringen», og klager over de manges misbruk av velferdsstaten. Minner fra kalde Milano-vintre da man tok på seg en ekstra genser, er som et ekko av min egen fars oppvekst på Tynset, når de tok på en ekstra ullgenser for hver tiende kuldegrad. Vi hører økonomen Rampini beklage seg over det nye politiske klimaet, der man ikke lenger får snakke om 60-tallets økonomiske mirakel, siden det økonomiske fremskrittet utelukkende assosieres med klimaødeleggelser.
Italia er ifølge forfatteren det mest sårbare landet i Vesten hva gjelder statlig styring, grunnet den enorme offentlige gjelden og det «arrogante, invaderende og udugelige byråkratiet».
I stedet for å rette en pekefinger mot dyrkingen av individualitet og narsissisme burde han kanskje komme med konstruktive vyer om hvordan vi skal møte den lange vinteren. For med sutring mener han, skjønner vi, krenkelseskultur, automatisering og alarmisme. Alt sammen tydelig endetegn som fører oss inn i apokalypsen. Og ifølge ham fører den italienske mistroen til markedsøkonomien til hjerneflukt av gründertalenter og folk med risikovilje!
Sanksjoner
Da er det mer interessant å lese i boken om hvor effektive sanksjonene mot Russland i kjølvannet av Ukrainakrigen har vært. Ja, er sanksjoner i det hele tatt et effektivt våpen? Svaret er nei. De blir bare delvis utført, og er begrenset til en blokade. Alle tidligere eksempler, fra Romas sanksjoner mot Kartago, Englands mot Napoleon og for Italias del Mussolinis mot Etiopia (Abyssinia) i 1935, var fånyttes.
Russland-boikottens fiasko skyldes også at troverdigheten svekkes når USA kjører sitt eget løp med isolasjonisme og ikke følger FN. Sanksjonene har størst effekt når de iverksettes mot mindre stater, og får gjerne en bumerangeffekt. Som da Roosevelt samlet Vesten i en oljeblokade mot Japan for å straffe aggresjonen i øst, og muligens utløste angrepet på Pearl Harbor. Putin har en temmet og organisert mafia det er grunn til å frykte, foruten hemmelige agenter og avanserte hackere. Siden aggresjonen ble planlagt så tidlig som 2008, har han hatt all verdens tid på å organisere en skygge-
økonomi.
OPEC+
En sprekk i den vestlige økonomiske festningen er Sveits. I februar 2022 vedtok landet en suspensjon av lovverket, for å delta i våre sanksjoner mot Russland. Noe spesielt for et nøytralt land, særlig når så mange russiske oligarker har asyl dr. Den positive effekten uteble imidlertid, for allerede sommeren 2022 ble det klart at Sveits trenerte kartlegging og konfiskering av oligarkenes goder. På den måten skaffet Bern-regjeringen seg et etisk alibi, uten å følge opp løftene.
I Zugo-kantonen kalt «Den lille flue», kjent for sin høye konsentrasjon av russiske oligarkers sekundærboliger, identifiserte man bare ett selskap av 30 000 som skulle være tilknyttet russiske borgere på sanksjonslisten. Hele 32 personer med boliger, selskaper og konti der har personlig tilknytning til Putin, og 80 prosent av all internasjonal handel med russere skjer gjennom selskaper med sete i Sveits.
Alle tidligere eksempler på sanksjoner, fra Romas sanksjoner mot Kartago, Englands mot Napoleon og for Italias del Mussolinis mot Etiopia (Abyssinia) i 1935, var fånyttes.
Russland har også etablert en utmerket relasjon til OPEC, i den grad at kartellet er blitt omdøpt til OPEC+ (pluss Moskva). De arabiske emirater og Saudia-Arabia kunne skapt store vansker for Putin om de økte oljeproduksjonen; det ville vært et hardere slag for Russland enn den amerikanske embargoen (USA importerer svært lite olje fra Moskva). Men saudierne og andre medlemmer av kartellet vil ikke sabotere sitt «ekstramedlem», og innenfor OPEC har Putin greid å skape allianser.
I Dubai hører man mer russisk enn arabisk, der russiske oligarker bor på 7-stjernes hoteller til titusener kroner natten. Mange av dem har hatt en plan B klar. Det er ikke bare den russiske økonomien som lider, Putins geopolitikk vinner på det, med sin allianse med Syria og Iran. Putins militære muskler inngir frykt og beundring i Midtøsten og Afrika.
Gass
Etter Russland er det bare Nederland og Norge som profitterer mer på gass. Som medlem av EU er Nederland en viktig leverandør; likevel har landet ingen hensikter om å øke produksjonen. Norge er medlem av NATO, men Atlanterhavspakten inkluderer ikke gass.
En artig digresjon er Rampinis henvisning til den norske tv-serien Okkupert, der miljøvernere overtar makten i Oslo og utsteder stans i all forsyning av fossil energi – hvor det så skjer en okkupasjon fra de russiske militære for å gjenopprette gassopphentingen. Den virkelige verden er mer kynisk og banal, skriver Rampini, og her er det vanskelig ikke å gi ham rett. Vi fordømmer Putin, men bruker krigen til å berike oss selv.
Samtidig sitter Italia i dag på gjerdet og ser på at land som Kroatia suger opp gassen i de maritime årene i Adriaterhavet.
