Italias råtne hjerte

Camorra belyser de mange fasene i utviklingen av organisert kriminalitet i Sør-Italia fra 1960-årene og frem til 1990-årene. Hvordan ble vold og elendighet «normalt»?
Bianca-Olivia Nita
Nita er freelance journalist og kritiker for Ny Tid.
Email: olivianita@outlook.com
Publisert: 03.12.2018

Camorra

Francesco Patierno

Italia

Francesco Patiernos Camorra er så sterk og overraskende som en ikke-fiksjonsfilm kan bli. Den består utelukkende av arkivopptak og forteller en fengslende historie om en av de eldste og største kriminelle organisasjonene i Italia – Camorraen – ved å følge utviklingen av den fra 1960-årene og frem til 1990-årene. Arkivopptakene tar publikum inn i det virkelige livet og dramaet, gjennom tiår med kamper mellom kriminelle miljøer i Napoli og resten av Campania-regionen – og portretterer den nakne virkeligheten som fødte dagens kriminelle organisasjoner. Patierno brukte måneder på å gjøre research i Rai Teche, arkivene til den italienske statskringkasteren. Han tok med seg en rekke opptak – mange av dem er aldri vist tidligere – og redigerte dem sammen til en mosaikk som beskriver regionens råtne hjerte.

Filmen gir oss fakta, men vel så viktig er det at den gjenskaper perioden med en forståelse for emosjoner, noe som gjør at den ikke har et kjedelig øyeblikk. Camorra er tankevekkende og tragisk, spennende og samtidig poetisk, akkompagnert av vakker napolitansk musikk.

Det usette

Dokumentarfilmen viser hvordan sosiale, økonomiske og politiske faktorer har bidratt til å føre regionen på gale veier. «Napoli er ikke en opprørsk by,» sier en kvinnestemme i voice-over i en av de første filmsekvensene. «Napoli er en avhengighet som gjør det mulig å opprettholde en balanse innenfor den dype ubalansen mellom de sosiale klassene i byen. Napoli har aldri hatt noen sosial revolusjon.»

Det verbale narrativet er bevisst begrenset til et minimum, mens lydsporet forsterker følelsen vi får av rom og kontekst. Musikken, kombinert med nyhetssendinger som informerer om nye statistikker og nye mord, skaper en dramatisk atmosfære og gir seeren følelsen av at noe usett truer. Nyhetssendingene synes å være det daglige narrativet i byen. Og til tross for de mange skildringene av virkeligheten – et mord som fanges opp av et overvåkningskamera – bilder av fattigdom – barn som røyker på gaten – skaper den underliggende følelsen av fare et imaginært bildegalleri av alt som ikke vises, det usette, som likevel er der ute.

Å se hvordan vold og elendighet blir rutine, gjør deg nummen.

Etter andre verdenskrig var Napoli-regionen ikke bare fattig, men også i stor grad neglisjert av de italienske myndighetene. Fattigdommen var utbredt, og det fantes ingen jobber eller økonomiske fremtidsutsikter. Folk begynte å skaffe seg (marginale) inntekter gjennom den illegale handelen med sigaretter – noe som ble tolerert av myndighetene. Mange overlevde ved å delta i denne illegale smuglervirksomheten.

Fortellerstemmen forklarer hvordan ting fungerte. Så lenge hensikten med den illegale handelen var overlevelse for dem som drev den, var myndighetene villige til å vende det blinde øyet til – og dessuten interessert i selv å tjene på handelen. Midt oppi alt dette fikk Camorraen fotfeste ved å tilføre orden, på et sted som hadde et desperat behov for nettopp dette – den forbedret levevilkårene for de fattige, samtidig som den holdt innbyggerne under en viss kontroll. Organisasjonen skapte mange jobber og opprettet samtidig et maktsystem som berørte alle. Men til slutt kom det hele ut av kontroll.

Livaktig portrett

I begynnelsen besto Camorraen av et begrenset antall klaner som kjempet om territorier. Men da sigarettene ble byttet ut med narkotika, og gangstere fra Sicilia og Marseille ble involvert i den illegale handelen, hadde ikke Camorra-gjengene noe annet valg enn å underordne seg en større overbygning – mafiaen. Etter hvert som «big crime» tok over, forsvant det gamle æresbaserte systemet, og gjengdrap ble vanlig praksis. Hele situasjonen ble en røre uten klare regler, og ingen visste lenger hvem som var hvem.

Filmen er kronologisk oppbygd. Historien er omfattende og gir et livaktig portrett av tilværelsen slik den artet seg i disse tiårene med kombinasjonen av fattigdom og kriminalitet. Menneskenes ansikter – de autentiske fortellingene om livet deres som står skrevet i dem – er vanskelige å glemme. De synliggjør det utenkelige og får det hele til å bli håndgripelig på lerretet. Hver person som er intervjuet, blant dem mange barn, bærer på en fortelling om et fryktelig drama – en verden som er like skremmende som den er magnetisk.

Etter hvert som det store bildet blir klarere, blir det lett å forstå hvordan kampene gjorde grensen mellom «normalt» og «unormalt» utydelig. Fattigdom og tøffe omgivelser gjør gjerne skillet mellom rett og galt dunkelt. Råheten i opptakene er sjokkerende – å se hvordan vold og elendighet blir rutine gjør deg nummen. Det er dypt urovekkende, særlig når det er barn som forteller: De er små og sårbare, men de er også sultne, hensynsløse og farlige. Ettersom dette er det de opplever som normalt, snakker de åpent om livet sitt og hva de driver med. Væpnet ran, stoff og prostitusjon er det kjente landskapet for disse ungene.

Urovekkende er også intervjuene med den fengslede Raffaele Cutolo (han sitter for øvrig fortsatt bak lås og slå). Cutolo var mannen som samlet Camorraen, i perioden da gjengene ble underordnet mafiaen. Han brakte med seg en sans for formål, men samtidig økte de kriminelle aktivitetene med ham som «boss». Cutolo ledet organisasjonen lenge, også etter at han ble fengslet. De upålitelige øynene hans og måten han leker med ordene på, der han sitter kledd i designerdress, gjør det klart at han er en lederskikkelse. Symbolsk sett er han en kriminell bak gitter, men gitrene kan knapt hindre ham i å fortsette med sitt.

Historien om den kriminelle organisasjonen har mange lag: Camorraen tok inn i seg alle og enhver. Du ser det i ansiktene til barna. Du hører det i myndighetenes stemme, som forklarer at det ikke er noen annen måte for sivile å overleve på enn gjennom illegal handel. På lang sikt forvitrer balansen mellom rett og galt når kriminalitet tolereres: Kriminalitet betyr at det alltid er noen som vinner – og noen som taper. wHele samfunnet blir skadelidende av dette – alle mister sin trygghet, og den objektive sannheten forsvinner.

Kommentarer