I flere tiår, noen vil kanskje si århundrer, ser Italia ut til å ha klart seg utmerket uten mye PR. Etter den franske modellen «ils viendront» – de vil komme – har landet promotert seg selv uten de store anstrengelsene. De har dermed spart millioner av lire (deretter euro) på kostbare markedsføringskampanjer.
Stolte Italia ser ut til å ha alt: historie med stor H, kultur med stor K, vakre landskaper i rikt monn, monumenter som tar pusten fra deg, og mat og kaffe som høster skryt og ros. Hvis bilder sier mer enn tusen ord, har Italia virkelig vunnet.
Foto Av Maria Vittoria Trovato
Men i likhet med at god melk etter en stund får en sur smak, eller slik «den gamle damen» fra Goethe og Stendhals reiseskildringer får knirkende ledd og begynner å vise sine rynker, ble Italias stolthet etter hvert et problem. Det som en gang var et symbol for glede og makt, begynte etter hvert å vise tegn til forfall og avhengighet – og ikke minst tvil.
Mektige Italia, landet som klarte å gjøre en løstsittende Armani-jakke til århundrets antrekk og spagetti til et varemerke, ser i vår tid ut til å ha kjørt seg inn i flere blindveier og truffet et og annet stoppskilt.
Den italienske fotografen Maria Vittoria Trovato oppfattet dette tidlig – lenge før trendsettere og påvirkere hadde forlatt Instagram-vakre Portofino.
Ensomme skikkelser
Trovato vokste opp i Gela, i det industrielle puslespillet på Sicilia. Hun begynte å dokumentere hverdagslivet i et land hun oppfattet som en «ulykke» – men som internasjonalt ble vurdert som en pussig hendelse av berømmelse, suksess og evig solskinn.
Trovatos arbeider er blottet for sminke og rekvisitter.
På sjenert vis, diskré, på jakt etter de bortgjemte små torgene og de golde landskapene, fotograferte hun ensomme skikkelser som sto på utsiden av overfylte kafeer. Eller sitronplukkerne som aldri har smakt gelatoen – iskremen – som frukten blir forvandlet til i New York eller Tokyo.
Trovato har aldri vendt kameralinsen mot de åpenbare sosiale og økonomiske aspektene av Italias kreative kaos. Landet som skildres i bildene hennes, er ikke gjengitt som filmatiske nærbilder, men med fotografier av daglige rutiner og et normalt liv.
Hennes arbeider er blottet for sminke og rekvisitter. Til tross for Fellinis Cinecittá og Ferraris testkjøringer virker Italia mer som et manus enn som en film: stort sett karrig og øde, nedslått, nesten utbrent. Rått, aldri referensielt. Et land der de sterkestes overlevelse har blitt til de bestes overgivelse. Et land som ikke består av eventyr, men av små daglige fiaskoer i glemte landsbyer der veier ikke fører noe sted, og hvor industrien råtner på rot – men også et land for motstandskraft og reaksjon.
Trovato går mot strømmen av nåtidens populære svart-hvitt-fotografi som skildrer tungsinn og undergang. Hun skildrer heller det hun oppfatter, gåtefullt og nysgjerrig, og løfter frem et Italia som et merkelig og surrealistisk tilfelle av subtil overgivelse, men aldri kapitulasjon.
Men denne overgivelsen, som det aldri stilles spørsmål ved, som aldri kvantifiseres, viser også skjønnheten som bor i nød og fortvilelse. I et land som kanskje ikke kjemper for sin fremtid – siden det kanskje ikke forstår den – men har lært seg å leve i nåtiden.
Skygger og lys
Denne italienske fotografen tilbrakte flere år i Berlin og var vitne til hva strategi og kompromisser kan føre til av økonomisk vekst og kulturell fremgang – gjerne oppnådd med en gledesløs holdning. Hun vendte derfor tilbake til Siracusa på Sicilia og åpnet en bokhandel [se hennes bilde av en bokhandel fra Peru over]. Reaksjonene var, og er fortsatt, de samme som bildene hennes fremkaller: overraskelse og forvirring.
Stort sett karrig og øde, rått, nedslått, nesten utbrent.
Og samme overraskelse som bildene hennes fra området rundt den sicilianske vulkanen Etna skapte: det var en forventning til klassisk skjønnhet med vakre villaer og eksotiske hager, kanskje en papegøye eller to (et blunk til Fellini). Nei, i stedet ble man servert bilder av fotballspillere som fjerner vulkansk aske fra en improvisert fotballbane, en parkvakt med for mange nøkler, eller en enke i sin fineste kjole tidlig en stille søndagsmorgen.
Det er en spesiell skjønnhet i fotografiene ved at de viser teksturer og nyanser, skygger og lys – et fascinerende spill utført med kjærlighet. Eller en form for våpen mot mislykkethet eller ulykker.
En slags dialog
La oss gå tilbake til den nevnte konkrete «ulykken» som Italia er. Det er den samme mislykketheten (eller et forestående fall) som gjør Italia til det mest ekstraordinære og ordinære land i verden. Unntaket som også er regelen. Motsetningene. Tilfeldighetene.
De samme tilfeldighetene som viser at moren din på en strand ikke er mor til to, men mor til mange. Eller kanskje ikke engang mor i det hele tatt, men en liten jente hvis egen datter en dag skal åpne en bokhandel i gamle Siracusa. Det er det , to#grafering er. Vi kan kalle det en slags dialog. Aldri et kompromiss.
