Istanbul-angrep river opp norsk verkebyll

Terrorangrepet mot Istanbuls flyplass i sommer brakte opp en gammel historie om et autoritært regime og hemmelige treningsleire for islamistiske militante – samt et feilslått norsk bistandsprosjekt.

Under grenseskytingen i 2012, der samme Akhmed Tsjatajev deltok og mistet det ene benet. Foto: Interpressnews
Skre er frilansjournalist. rs@middleoak.org

Et av stedene det smalt terrorsommeren 2016, var ved Atatürk-flyplassen i Istanbul den 28. juni. Tre personer angrep med maskingevær og selvmordsbomber. 45 mennesker ble drept.

I USA gikk kongressmedlemmet Michael McCaul noen dager senere ut og hevdet, basert på kilder i amerikansk etterretning, at den hovedmistenkte var Akhmed Tsjatajev, en omreisende tsjetsjensk kriger som en stund hadde politisk asyl i Østerrike.

Russland har i et tiår definert Tsjatajev som terrorist for hans deltakelse i krigen i Nord-Kaukasus, men i Vesten ble han inntil nylig sett på som et offer for russisk undertrykkelse. Da Ukraina arresterte «den enarmede terroristen» i 2010, protesterte Amnesty mot at han skulle bli utlevert på grunn av faren for tortur.

Selvmotsigelser. Umiddelbart etter angrepet på Istanbul-flyplassen, spurte mange vestlige medier seg hvorfor menneskerettighetsorganisasjoner hadde betraktet Tsjatajev som et offer for politisk forfølgelse. Den samme vinklingen hadde mediene her i Georgia, som var det siste stedet han var fengslet, etter å ha blitt pågrepet med granater i en skog på grensen til Russland høsten 2012. Tidligere president i Georgia Mikheil Saakasjvili skrev på sin Facebook-side at den nye regjeringen betraktet ham som en politisk fange. Han trakk dermed en forbindelse til det masseamnestiet som den nye regjeringen erklærte etter at velgerne ga ham avskjed i 2012 med nær to tredjedels flertall.

Aleksandre Tskitisjvili ved Human Rights Center (HRC) i Tbilisi mener Tsjatajev ikke var skyldig i det han var pågrepet for — ulovlig besittelse av eksplosiver — og mener det var riktig av Tbilisi byrett å slippe ham fri. Det var en av HRCs advokater som forsvarte ham i saken.

Men hvordan havnet Tsjatajev i fengsel i Georgia? For Norge kan dette vise seg å bli et ubehagelig spørsmål dersom saken noensinne blir oppklart. Tsjatajev ble arrestert etter en skyteepisode på grensen mellom Georgia og Russland i august 2012. Sannheten om skyteepisoden har fortsatt ikke kommet frem. Den første informasjonen fra Saakasjvili-regimet viste seg å være full av selvmotsigelser, men den nye regjeringen har ikke etterforsket saken, slik de lovet.

Den offisielle versjonen av skyteepisoden var at georgiske sikkerhetsstyrker responderte på at en gruppe tsjetsjenske militante kom over grensen fra Russland til Georgia, og at det var slik det startet. Men det var flere selvmotsigelser i uttalelsene som Saakasjvili-regimet kom med, og en lokal undersøkende journalist, Gela Mtivlisjvili, fant ut at de tsjetsjenske militante ikke var kommet fra Russland, men tvert imot var på vei inn i Russland idet skytingen startet.

Gransket episoden. Etter regjeringsskiftet ble en erfaren menneskerettsaktivist, Utsja Nanuasjvili, valgt til ny ombudsmann, og han gikk straks i gang med å granske skyteepisoden. Han publiserte sine funn i en egen rapport i mai 2013 [1]. Ifølge Nanuasjvili var bakgrunnen for det hele en utrolig plan iverksatt av Saakasjvili for å trene opptil 120 tsjetsjenske opprørere ved to militærbaser i nærheten av Tbilisi, og gi dem fritt leide inn i russisk Nord-Kaukasus. Programmet ble iverksatt i februar 2012, og allerede måneden etter ble den første enheten tsjetsjenske militante sendt over grensen til Russland, ifølge rapporten.

Basert på intervjuer med anonyme kilder beskrives det i detalj hvordan tsjetsjenere bosatt i Europa ble brakt inn til Georgia, tildelt hybler i Tbilisi, fikk utstedt våpenløyve og førerkort, og ble trent ved militærbasene Vaziani og Sjavnabada. To av de militære offiserene som trente islamistene, er navngitt i rapporten. Det er også den hovedansvarlige, viseinnenriksministeren Gia Lortkipanidze, samt to av hans medarbeidere.

Ombudsmannen mente at funnene beviser at regjeringen sto bak dette – at det ikke var bare enkeltpersoner innen i regimet.

Da dette kom opp i 2013, benektet Saakasjvili at hans regime hadde trent «terrorister». Utover den vage benektelsen var hans hovedbudskap [2] at det var skadelig for landets interesser å snakke om temaet. I dag holder Saakasjvili til i Ukraina, og er i likhet med mange av sine medarbeidere ettersøkt i hjemlandet. Fra sitt eksil bekreftet [3] nylig Lortkipanidze, som nå er general i politiet i Odessa der Saakasjvili er guvernør, at Tsjatajev jobbet for georgisk etterretning i tiden før grensetrefningen ved Lapankuri.

Uro. Bidzina Ivanisjvili – milliardæren som fikk regimet Norge støttet, fjernet fra makten – mente at Georgia var blitt en transittrute for nordkaukasiske militante. De historiske linjene er kompliserte, og Kaukasus er en region hvor lojalitet skifter lett og taktikkeri og intriger florerer. Under Russlands to kriger i Tsjetsjenia ble georgisk territorium brukt som hvilested og base for tsjetsjenerne – dette til tross for at tsjetsjenske militante kjempet på motsatt side (mot Georgia) i krigen i Abkhasia tidlig på 90-tallet.

Den tsjetsjeneske motstandsbevegelsen benyttet seg av en region i Georgia der det er etnisk tsjetsjensk bosetting. Dalen Pankisi har fortsatt å være et uromoment i forholdet mellom Georgia og Russland. Militante har passert en porøs grense over fjellene, til tross for en amerikanskstøttet innsats for å rydde opp i de lovløse tilstandene tidlig på 2000-tallet – Georgia Train and Equip Program.

Undertrykkelse og språksjåvinisme. Men georgiske myndigheters omtanke for nordkaukasiske folkeslags kulturelle beskyttelse, er selektiv. Man støtter sirkasserne og deres arbeid for å få anerkjent det sirkassiske folkemordet, og man støtter tsjetsjenerne – men man støtter ikke sine egne mingreler, en halv million mennesker med et eget språk som ingen andre forstår; et språk de ikke har lov til å snakke på tv og som de ikke får lov til å undervise sine barn i eller utgi aviser eller seriøs litteratur på. De kan heller ikke bruke sitt morsmål i kontakt med lokale myndigheter. Selv den mest nasjonalistiske språkpolitikken i europeiske land, for eksempel Frankrikes, er ikke i nærheten av graden av sjåvinisme den georgiske staten driver mot mingreler og en annen folkegruppe, svan, som også har sitt eget språk som er uforståelig for andre. Svan-folket og mingrelene har ikke fått etablere eget skriftspråk med unntak av en kort periode tidlig under Sovjet, og det er grunn til å tro at når Georgia stadig utsetter å ratifisere flere europeiske konvensjoner om beskyttelse av kulturelle minoriteter, så har det sammenheng med at de ikke ønsker å eksponere sitt drastiske avvik på dette området, nå som man forsøker å komme seg inn i EU.

Like fullt arrangerte den amerikanske tenketanken Jamestown Foundation flere seminarer i Tbilisi i 2010 for å fremme nordkaukasiske folkeslags kulturelle interesser, deriblant tsjetsjenerne. Russland har kritisert denne virksomheten fordi landet mener den er et insitament til etnisk og interreligiøs konflikt, ifølge Reuters.

Norges rolle. I påvente av at vi får vite sannheten om Lapankuri-affæren, reiser dette atter spørsmål om Norges samarbeid med Saakasjvili-regimet fra begynnelse til slutt. Norges utenriksdepartement og justisdepartement samarbeidet om å drive et kontor i Tbilisi, der mellom seks og åtte nordmenn til enhver tid jobbet – noen av våre best kvalifiserte fra rettsvesen, domstoler, fengseladministrasjon og advokatstand. Også norske diplomater var engasjert i at reformene skulle lykkes, og ønsket å hjelpe Saakasjvili. De trodde han var en demokratisk leder som ville gjøre Georgia til et moderne europeisk demokrati. Dessverre viste det seg at han ikke hadde slike ambisjoner.

Da Saakasjvili mistet makten i oktober 2012, var det til en koalisjon som vant med nesten to tredjedels flertall på et valgkampløfte om å «gjenopprette rettferdigheten». Det betydde å rette opp alle overgrepene som ble begått av myndighetene i løpet av tiåret da de norske ekspertene hadde forsøkt å bidra til å utvikle et rettferdig rettssystem, og mente det gikk rette veien. Folk her delte ikke den oppfatningen.

Akhmed Tsjatajev.  Interpressnews
Akhmed Tsjatajev. Interpressnews

Saakasjvili ble sittende i ett år til, som en «lame duck»-president. Det samme gjorde de norske jussekspertene. En måned etter at presidenten pakket bagasjen og rømte landet, pakket også de norske ekspertene ned sitt hemmelige arkiv – som de i mange år og i strid med norsk lov nektet meg innsyn i. Ingen vet sikkert om den såkalte dokumentsamlingen ble silt før den etter påtrykk fra meg ble formelt journalført, men vi vet at den georgiskspråklige delen av arkivet ble makulert i sin helhet – imot ønskene til staben ved den georgiske ombudsmannens kontor.

Men hvordan havnet Tsjatajev i fengsel i Georgia? For Norge kan dette vise seg å bli et ubehagelig spørsmål dersom saken noensinne blir oppklart.

Daværende leder for kontoret protesterte mot nedleggelsen. Han mente landet trengte norsk veiledning under det kommende rettsoppgjøret som den nye regjeringen hadde lovet. Det fikk de ikke, og rettsoppgjøret har etter de fleste observatørers mening gått svært galt. I stedet for en bred opprydning som kunne skapt forsoning, har man satt noen få utvalgte topper fra forrige regime bak lås og slå – til dels med rå metoder og utenom god rettsskikk.

Betenkelig. Grensetrefningen i 2012 har også forbindelser til krigen i Syria. Ahmed Tsjatajev var ikke den eneste av de militante som kom levende fra det. Ombudsmannen i Georgia skriver at en gruppe på sju militante slapp unna og fikk lov til å reise ut av Georgia og inn i Tyrkia, for å slutte seg til krigen i Syria.

Hvis dette viser seg å være sant, var Norges indirekte støtte til Saakasjvili-regimet også en støtte til trening av fremmedkrigere i den syriske borgerkrigen – i tillegg til at vi etterlot oss en befolkning som følte at de levde under et dypt urettferdig system som vokste frem under nesen på jussekspertene våre.

[1]

[2] 

[3]

---
DEL