Israels nye lavmål

Israel har nådd et nytt lavmål i sin fininnstilte overgrepspolitikk.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Israelerne vet akkurat hvor langt de kan gå i sin brutale okkupasjon av Vestbredden og Gaza. De kan ikke kjøre inn hele militærmakten, skyte ned palestinere for fote eller på annen måte gjennomføre en brautende offensiv. Men de kan drive den type lavintensitetskrig som sender den ene våpenhvilen etter den andre – og den ene fredsavtalen etter den andre – over på historiens skraphaug.

De siste ukene har de gjentatt sin taktikk med aktivt å torpedere små parenteser av relativ ro. Mønsteret er kjent. Så snart våpnene stilner på den palestinske siden og sivile ikke lenger bombes til blodige kjøttslintrer i israelske byer, så finner Israel en eller annen Hamas-leder de kan gå inn og likvidere. Og så snart Hamas-lederen, eller Islamsk Jihad-lederen, er likvidert, så sendes en ny selvmordsbomber ut fra håpløshetens fattigkvartaler for å virkeliggjøre sitt motbydelige martyrium.

Men det er Israel som driver spiralen oppover. Eller kanskje snarere nedover. Det er Israel som er militærmakten. Det er Israel som er okkupantmakten. Det er Israel, i egenskap av å være den sterke parten, som legger rammene for hva som er mulig eller ikke mulig i Palestina.

De driver en politikk som med nødvendighet gjør egne borgere til ofre for selvmordsbomberne. Og så bruker de ofrene til å skape sympati for en okkupasjon som i alle andre sammenhenger ville blitt fordømt på det sterkeste.

Same procedure…

I sommer har mønsteret blitt tydeligere enn noengang før. Først kom våpenhvilen den 29. juni, som både Hamas, Islamsk Jihad og Al Aqsa-martyrene sluttet seg til. Den varte til 8. august, da Israel fant det opportunt å gjennomføre et svært raid mot Nablus i jakten på «terrorister.» Fire palestinere ble drept i denne aksjonen, som var et direkte brudd på våpenhvilen. Raidet førte forskriftsmessig til to små selvmordsaksjoner den 12. august, der to israelere ble drept.

Samtidig gjorde Hamas og Islamsk Jihad det klart at selvmordsaksjonene var å oppfatte som punktaksjoner i protest mot raidet på Nablus. De uttalte begge at de fortsatt ønsket å respektere våpenhvileavtalen.

Ikke mange dagene etter, var israelerne i gang igjen. Den 14. august var det duket for et nytt raid, denne gang i Hebron. Blant de drepte var Islamsk Jihad-lederen Mohammad Sidir. Denne gang var byttet større og fetere, og de militante lovet hevn. I mellomtiden hadde den israelske hæren bulldoset hjemmene til de to selvmordsbomberne som sto bak aksjonene den 12. august.

Hevnen fra Hamas og Islamsk Jihad kom den 19. august, da Raed Abdel-Hamed Mesk, kledd i typiske jødisk-ortodokse klær, sprengte en buss i Jerusalem som ga 21 drepte og 110 sårede. To dager etter var det Israels tur til å spille. Den moderate Hamas-lederen Ismail Abu Shanab ble drept i et helikopterangrep i Gaza, mens en rekke ansatte fra den lokale guvernørens stab ble såret.

Dermed hadde israelerne tatt av dage den mannen som sto bak våpenhvileavtalen med Israel i Hamas, og den mannen som var gruppas bindeledd til den palestinske statsministeren Mahmoud Abbas. Det var en målrettet likvidasjon, og spørsmålet fulgte: hva har Israel å tjene på at de moderate kreftene på palestinsk-muslimsk side blir satt ut av spill?

En bløff

Veikartet for fred har fra første stund vært en bløff. Men på en måte er det greit for Israel å få jevnlige omganger med fredssamtaler fordi det alltid fører til at palestinerne kommer dårligere ut enn før når rundene avsluttes.

Etter 40 år med okkupasjon dreier forhandlingene seg i dag om hvorvidt palestinerne skal få råderett over en brøkdel av en brøkdel av sitt opprinnelige land. Det handler om en veisperring her, og en adkomst der. I Gaza førte «overdragelsen» av land til at palestinerne for første gang kunne kjøre på en vei fra nord til sør uten å møte israelske veisperringer.

Gaza og Betlehem, det var hva israelerne hadde å tilby i første omgang. Seinere ble palestinerne lovet Jericho og Qalqiliya, Tulkarm og Ramallah.

Nå var det aldri Israels intensjon å gi tilbake noen av disse byene. Forslaget var ment slik israelske forslag alltid er ment; som en ren provokasjon. De viktigste byene var utelatt. Jericho er allerede under palestinsk kontroll. Og Betlehem? Vel, der har israelerne erstattet sin jernring inne i byen med en som går rett utenfor.

Det samme med bosettinger. Å frosse bosettingene ble på Israels side tolket slik at det likevel kunne bygges flere innenfor eksisterende israelske arealer. Riving av bosettinger begrenset seg til noen tomme brakker der det ikke bodde noen.

Og så var det fangene; palestinere som sitter i fangenskap i Israel. Det var ikke noe krav i veikartet at de skulle slippes fri, men Israel lovet det likevel – som en symbolsk markering av sin vilje til fred.

Først ble 330 sluppet fri. Nylig ble ytterligere 73 busset til friheten i Palestina. Men nesten samtlige er ubetydelige kriminelle, eller palestinere som rett og slett ble arrestert fordi de hadde tatt seg ulovlig inn i Israel. Mange av dem hadde bare uker og dager igjen å sone uansett.

Det er sånt som fører til raseri på den palestinske siden. Og raseri fører til kaos. Hamas og Islamsk Jihad får økende oppslutning, og palestinerne radikaliseres. Radikaliseringen fører til flere selvmordsaksjoner.

Det passer israelerne bra. For ingen i hele verden kommer til å kreve av Israel at de gir landet tilbake til et folk som har blodhevn og martyrium, glødende jødehat og Israels tilintetgjørelse som sin nasjonale myte.

Destruktivt motstøt

Det er kanskje ikke noen fordel for Israel at palestinerne kommer fullstendig ut av kontroll. Men det er definitivt en fordel at de er splittet og demoralisert, at staten forvitrer, at Yasser Arafat og Mahmoud Abbas krangler så fillene fyker, at sikkerhetstjenestene er ukoordinerte og mangler en sentral kommando, og at Hamas og Islamsk Jihad nekter å samarbeide med sin «nasjonale» myndighet.

En av dem som ønsket å samarbeide; og som hadde kontakt med Abbas, var Ismail Abu Shanab. Så var det vekk med ham. For Abbas hadde en visjon; en visjon om at palestinerne skulle samles i en felles og ikke-voldelig front mot Israel og der alle skulle delta i en politisk innsats for å få de palestinske selvstyremyndighetene opp og stå.

Den lille velviljen han møtte i sitt eget folk skyldtes at han klarte å skape en våpenhvile og en flik av et nytt håp. Men Israels destruktive motstøt ble for sterkt. I dag sitter Abbas, Arafat og selvmordsgruppene på hver sin tue, med hvert sitt politiske program. Det passer Israel helt utmerket.

---
DEL

Legg igjen et svar