Israels permanente midlertidighet

Den gamle erklæringen om likhet mellom borgerne er fjernet i Israels hastevedtatte nye lov.
Uri AVnery i sitt hjem i tele aviv. Se bildet av ham og Arafat i bakgrunnen. Foto: Hans Henrik Fafner
Uri Avnery
Kommentator i Ny Tid. Avnery er tidligere medlem av Knesset i Israel. Israelsk journalist og fredsaktivist (født 1923).
Email: avnery@actcom.co.il
Publisert: 03.09.2018

Vår faste kommentator Uri Avnery døde sist måned, nær 95 år gammel, og vi bringer her hans siste artikkel. (Vi anbefaler også Robert Fisks artikkel «En helt fra Midtøsten» i Klassekampen den 22.8.) 

I en vennskapelig diskusjon jeg hadde med Ariel Sharon for mange år siden, sa jeg til ham: «Først og fremst er jeg israeler. Dernest er jeg jøde.» Sharon svarte hissig: «Først av alt er jeg jøde, og bare etter det, israeler!»

Dette kan se ut som en abstrakt diskusjon – men i virkeligheten er det dette spørsmålet som ligger under alle våre grunnleggende problemer; selve kjernen i den krisen som nå får Israel til å gå i stykker.

Den nye loven om nasjonen har klare semifascistiske trekk.

Krisens umiddelbare årsak er loven som ble vedtatt i all hast for noen uker siden, av det høyreorienterte flertallet i Knesset: Den har fått navnet «Grunnleggende lov: Israel, det jødiske folkets nasjonalstat». 

Dette er en konstitusjonell lov. Da Israel ble grunnlagt under 1948-krigen, fikk ikke landet noen grunnlov; problemer med de ortodokse religiøse gjorde en omforent formulering umulig. I stedet leste David Ben-Gurion opp en «uavhengighetserklæring» som kunngjorde at «vi grunnlegger den jødiske staten, det vil si staten Israel».

Erklæringen ble ingen lov. Høyesterett godtok prinsippene uten legalt grunnlag. Det nye dokumentet, derimot, er en bindende lov.

Vesentlige utelatelser

Hva er så nytt i den nye loven, som ved første øyekast ser ut som en kopi av erklæringen av 1948? Jo – den inneholder to viktige utelatelser: Der erklæringen snakket om en «jødisk og demokratisk» stat og lovet full likhet mellom alle dens borgere, uten hensyn til religion, etnisitet eller kjønn, er alt dette utelatt i den nye loven. Ikke noe demokrati. Ingen likhet. En jødenes stat, for jødene, av jødene.

De første til å klage høylydt var druserne. Druserne er en liten og tett sammenknyttet minoritet. De sender sønnene sine for å tjenestegjøre i den israelske hæren og politiet, og betrakter seg selv som «blodsbrødre». Plutselig er de blitt fratatt alle sine legale rettigheter og følelsen av tilhørighet.

Er de arabere eller ikke? Muslimer eller ikke? Det avhenger av hvem som snakker, hvor og hvorfor. Druserne truer med å demonstrere, forlate armeen og generelt gjøre opprør. Benjamin Netanyahu forsøker å bestikke dem, men de er en stolt folkegruppe.

Araberne ignorert

Druserne er likevel ikke hovedsaken. Den nye loven overser fullstendig de 1,8 millioner araberne som er israelske borgere, inkludert beduinene og de kristne. (Ingen tenker overhodet på de hundretusener europeiske kristne som har immigrert med sine jødiske ektefeller og andre slektninger, i hovedsak fra Russland.) Det praktfulle arabiske språket, som inntil nylig var ett av de offisielle språkene, er degradert til å ha «spesiell status», hva nå enn det måtte bety. (Alt dette gjelder selve Israel, ikke de om lag fem millioner araberne på den okkuperte Vestbredden og Gaza-stripen, som ikke har noen rettigheter i det hele tatt.)

Finnes det en jødisk nasjon? Selvsagt gjør det ikke dét.

Netanyahu forsvarer loven som en løve mot økende kritikk innenfra. Han har erklært offentlig at alle de jødiske kritikerne av loven er venstrevridde og forrædere (som er synonymer), «som har glemt hva det vil si å være jødisk». Og det er i virkeligheten poenget.

Før Holocaust

For mange år siden ba mine venner og jeg Høyesterett om å endre «nasjonalitet»-rubrikken på identitetskortene våre fra «jødisk» til «israelsk». Retten avslo, og fastslo slik at det ikke finnes noen israelsk nasjon. Det offentlige registeret anerkjenner nesten hundre nasjoner, men ikke en israelsk. Denne pussige situasjonen startet med fremveksten av sionismen på slutten av 1800-tallet. Dette var en jødisk bevegelse, beregnet på å løse det jødiske spørsmålet. Bosetterne i Palestina var jødiske. Hele prosjektet var tett knyttet til jødisk tradisjon. 

Men da en andregenerasjon av bosettere vokste opp, følte de ubehag ved bare å være jødiske, som jøder i Brooklyn eller Krakow. De følte at de var noe nytt, annerledes, spesielt.

De mest ytterliggående var en liten gruppe av unge poeter og kunstnere som i 1941 dannet en organisasjon med tilnavnet «Kanaanittene». De proklamerte at de var en ny, hebraisk nasjon. I sin entusiasme gikk de til ekstremer, fastslo at vi ikke hadde noe som helst å gjøre med jøder i andre land og at det heller ikke var noen arabisk nasjon – arabere var bare hebreere som hadde gått over til islam.

Så kom nyhetene om Holocaust, og kanaanittene ble glemt, og alle ble angrende «superjøder».

Israelere, ikke jøder

Men ikke egentlig. Uten noen bevisst beslutning begynte det folkelige språket i min generasjon å operere med en klar distinksjon: jødisk diaspora og hebraisk landbruk, jødisk historie og hebraiske bataljoner, jødisk religion og hebraisk språk. Da britene var her, deltok jeg i dusinvis av demonstrasjoner og ropte «Fri innvandring! Hebraisk stat!». Jeg kan ikke huske en eneste demonstrasjon hvor noen ropte «Jødisk stat!» 

Så hvorfor snakker Uavhengighetserklæringen om en «jødisk stat»? Det er enkelt: Det henspilte på FN-resolusjonen som forordnet delingen av Palestina i en arabisk og en jødisk stat. Grunnleggerne slo ganske enkelt fast at nå oppretter vi denne jødiske staten. Vladimir Jabotinsky, den legendariske stamfaren til Likud, skrev en hymne som erklærte at «en hebreer er sønn av en prins».

Da britene var her, demonstrerte vi og ropte «Fri innvandring! Hebraisk stat!». Ingen ropte «Jødisk stat!»

Da britene slo seg ned i Amerika, følte de etter en tid at de var annerledes enn britene de hadde etterlatt på øya si. De ble amerikanere. De britiske straffedømte som ble sendt til Det fjerne østen, ble australiere. I to verdenskriger styrtet de til for å redde Storbritannia, men de er ikke briter. De er en stolt, ny nasjon. Det samme er kanadiere, newzealendere og argentinere. Og det er vi også.

Eller kunne ha vært, om offisiell ideologi hadde tillatt det. Hva har skjedd?

Judaisering og ortodoksi

Først av alt, den store immigrasjonen fra den arabiske verden og Øst-Europa tidlig i femtiårene. For hver hebreer var det to, tre, fire nye immigranter som betraktet seg selv som jøder. Så var det behovet for penger og politisk støtte fra jøder i utlandet, særlig USA. Samtidig som disse ser på seg selv fullt og helt som amerikanere (prøv bare å si at de ikke er det, din fordømte antisemitt!), er de stolte over å ha en jødisk stat ett eller annet sted. I tillegg både førte og fører myndighetene en streng judaiseringspolitikk – og den nåværende regjeringen har nådd nye høyder. Aktive – ja, frenetiske – tiltak forsøker nå å judaisere utdanning, kultur og til og med idretten. Ortodokse jøder, som utgjør en liten minoritet i Israel, øver en voldsom innflytelse. Stemmene deres i Knesset er helt avgjørende for Netanyahu-regjeringen.

Da staten Israel ble grunnlagt, ble termen «hebraisk» skiftet ut med termen «israelsk». Hebraisk er nå bare et språk.

Den semittiske regionen

Finnes det da en israelsk nasjon? Selvsagt gjør det dét. Finnes det en jødisk nasjon? Selvsagt gjør det ikke dét.

Jøder er medlemmer av et etnisk-religiøst folk, spredt over hele verden, og de tilhører mange nasjoner, med en sterk følelse av affinitet til Israel. De av oss som bor i dette landet, tilhører den israelske nasjonen, der de hebraiske medlemmene er en del av det jødiske folket.

Det er avgjørende at vi erkjenner dette – for det bestemmer hvordan vi ser på ting. Bokstavelig talt. Ser vi mot jødiske sentra som New York, London, Paris og Berlin, eller ser vi mot naboene våre, Damaskus, Beirut og Kairo? Er vi del av en region som bebos av arabere? Innser vi at det å skape fred med disse araberne, og særlig palestinerne, er denne generasjonens viktigste oppgave?

Vi er ikke midlertidige leietakere i dette landet, klare til når som helst å dra til våre brødre og søstre rundt omkring på kloden. Vi hører til dette landet og kommer til å bo her i mange generasjoner fremover. Derfor må vi bli fredelige naboer i dette området, som jeg for 75 år siden kalte «den semittiske regionen».

Den nye loven om nasjonen, med sine klare semifascistiske trekk, viser oss hvor påtrengende viktig denne debatten er. Vi må avgjøre hvem vi er, hva vi vil og hvor vi hører til. Ellers vil vi være dømt til en permanent tilstand av midlertidighet.

Avnery har med dette avsluttet sin lange karriere som israelsk fredsaktivist, Knessetmedlem og en forkjemper for likeverd.
Vi takker ham for bidragene de siste tre årene. Red.

 

Gratis prøve
Kommentarer