Israels permanente midlertidighet

Den gamle erklæringen om likhet mellom borgerne er fjernet i Israels hastevedtatte nye lov.

Uri AVnery i sitt hjem i tele aviv. Se bildet av ham og Arafat i bakgrunnen. Foto: Hans Henrik Fafner
Uri Avnery
Kommentator i Ny Tid. Avnery er tidligere medlem av Knesset i Israel. Israelsk journalist og fredsaktivist (født 1923).

Vår faste kommentator Uri Avnery døde sist måned, nær 95 år gammel, og vi bringer her hans siste artikkel. (Vi anbefaler også Robert Fisks artikkel «En helt fra Midtøsten» i Klassekampen den 22.8.) 

I en vennskapelig diskusjon jeg hadde med Ariel Sharon for mange år siden, sa jeg til ham: «Først og fremst er jeg israeler. Dernest er jeg jøde.» Sharon svarte hissig: «Først av alt er jeg jøde, og bare etter det, israeler!»

Dette kan se ut som en abstrakt diskusjon – men i virkeligheten er det dette spørsmålet som ligger under alle våre grunnleggende problemer; selve kjernen i den krisen som nå får Israel til å gå i stykker.

Den nye loven om nasjonen har klare semifascistiske trekk.

Krisens umiddelbare årsak er loven som ble vedtatt i all hast for noen uker siden, av det høyreorienterte flertallet i Knesset: Den har fått navnet «Grunnleggende lov: Israel, det jødiske folkets nasjonalstat». 

Dette er en konstitusjonell lov. Da Israel ble grunnlagt under 1948-krigen, fikk ikke landet noen grunnlov; problemer med de ortodokse religiøse gjorde en omforent formulering umulig. I stedet leste David Ben-Gurion opp en «uavhengighetserklæring» som kunngjorde at «vi grunnlegger den jødiske staten, det vil si staten Israel».

Erklæringen ble ingen lov. Høyesterett godtok prinsippene uten legalt grunnlag. Det nye dokumentet, derimot, er en bindende lov.

Vesentlige utelatelser

Hva er så nytt i den nye loven, som ved første øyekast ser ut som en kopi av erklæringen av 1948? Jo – den inneholder to viktige utelatelser: Der erklæringen snakket om en «jødisk og demokratisk» stat og lovet full likhet mellom alle dens borgere, uten hensyn til religion, etnisitet eller kjønn, er alt dette utelatt i den nye loven. Ikke noe demokrati. Ingen likhet. En jødenes stat, for jødene, av jødene.

De første til å klage høylydt var druserne. Druserne er en liten og tett sammenknyttet minoritet. De sender sønnene sine for å tjenestegjøre i den israelske hæren og politiet, og betrakter seg selv som «blodsbrødre». Plutselig er de blitt fratatt alle sine legale rettigheter og følelsen av tilhørighet.

Er de arabere eller ikke? Muslimer eller ikke? Det avhenger av hvem som snakker, hvor og hvorfor. Druserne truer med å demonstrere, forlate armeen og generelt gjøre opprør. Benjamin Netanyahu forsøker å bestikke dem, men de er en stolt folkegruppe.

Araberne ignorert

Druserne er likevel ikke hovedsaken. Den nye loven overser fullstendig de 1,8 millioner araberne som er israelske borgere, inkludert beduinene og de kristne. (Ingen tenker overhodet på de hundretusener europeiske kristne som har immigrert med sine jødiske ektefeller og andre slektninger, i hovedsak fra Russland.) Det praktfulle arabiske språket, som inntil nylig var ett av de offisielle språkene, er degradert til å ha «spesiell status», hva nå enn det måtte bety. (Alt dette gjelder selve Israel, ikke de om lag fem millioner araberne på den okkuperte Vestbredden og Gaza-stripen, som ikke har noen rettigheter i det hele tatt.)

Finnes det en jødisk nasjon? Selvsagt gjør det ikke dét.

Netanyahu forsvarer loven som en løve mot økende kritikk innenfra. Han har erklært offentlig at alle de jødiske kritikerne av loven er venstrevridde og forrædere (som er synonymer), «som har glemt hva det vil si å være jødisk». Og det er i virkeligheten poenget.

Før Holocaust

For mange år siden ba mine venner og jeg Høyesterett om å endre «nasjonalitet»-rubrikken på identitetskortene våre fra «jødisk» til «israelsk». Retten avslo, og fastslo slik at det ikke finnes noen israelsk nasjon. Det offentlige registeret anerkjenner nesten hundre nasjoner, men ikke en israelsk. Denne pussige situasjonen startet med fremveksten av sionismen på slutten av 1800-tallet. Dette var en jødisk bevegelse, beregnet på å løse det jødiske spørsmålet. Bosetterne i Palestina var jødiske. Hele prosjektet var tett knyttet til jødisk tradisjon. 

Men da en andregenerasjon av bosettere vokste opp, følte de ubehag ved bare å være jødiske, som jøder i Brooklyn eller Krakow. De følte at de var noe nytt, annerledes, spesielt.

De mest ytterliggående var en liten gruppe av unge poeter og kunstnere som i 1941 dannet en organisasjon med tilnavnet «Kanaanittene». De proklamerte at de var en ny, hebraisk nasjon. I sin entusiasme gikk de til ekstremer, fastslo at vi ikke hadde noe som helst å gjøre med jøder i andre land og at det heller ikke var noen arabisk nasjon – arabere var bare hebreere som hadde gått over til islam.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.