Uri AVnery i sitt hjem i tele aviv. Se bildet av ham og Arafat i bakgrunnen. Foto: Hans Henrik Fafner

Israels permanente midlertidighet

Den gamle erklæringen om likhet mellom borgerne er fjernet i Israels hastevedtatte nye lov.

Uri Avnery
Kommentator i Ny Tid. Avnery er tidligere medlem av Knesset i Israel. Israelsk journalist og fredsaktivist (født 1923).
Email: avnery@actcom.co.il
Publisert: 03.09.2018

Vår faste kommentator Uri Avnery døde sist måned, nær 95 år gammel, og vi bringer her hans siste artikkel. (Vi anbefaler også Robert Fisks artikkel «En helt fra Midtøsten» i Klassekampen den 22.8.) 

I en vennskapelig diskusjon jeg hadde med Ariel Sharon for mange år siden, sa jeg til ham: «Først og fremst er jeg israeler. Dernest er jeg jøde.» Sharon svarte hissig: «Først av alt er jeg jøde, og bare etter det, israeler!»

Dette kan se ut som en abstrakt diskusjon – men i virkeligheten er det dette spørsmålet som ligger under alle våre grunnleggende problemer; selve kjernen i den krisen som nå får Israel til å gå i stykker.

Den nye loven om nasjonen har klare semifascistiske trekk.

Krisens umiddelbare årsak er loven som ble vedtatt i all hast for noen uker siden, av det høyreorienterte flertallet i Knesset: Den har fått navnet «Grunnleggende lov: Israel, det jødiske folkets nasjonalstat». 

Dette er en konstitusjonell lov. Da Israel ble grunnlagt under 1948-krigen, fikk ikke landet noen grunnlov; problemer med de ortodokse religiøse gjorde en omforent formulering umulig. I stedet leste David Ben-Gurion opp en «uavhengighetserklæring» som kunngjorde at «vi grunnlegger den jødiske staten, det vil si staten Israel».

Ny Tid i julegave

Erklæringen ble ingen lov. Høyesterett godtok prinsippene uten legalt grunnlag. Det nye dokumentet, derimot, er en bindende lov.

Vesentlige utelatelser

Hva er så nytt i den nye loven, som ved første øyekast ser ut som en kopi av erklæringen av 1948? Jo – den inneholder to viktige utelatelser: Der erklæringen snakket om en «jødisk og demokratisk» stat og lovet full likhet mellom alle dens borgere, uten hensyn til religion, etnisitet eller kjønn, er alt dette utelatt i den nye loven. Ikke noe demokrati. Ingen likhet. En jødenes stat, for jødene, av jødene.

De første til å klage høylydt var druserne. Druserne er en liten og tett sammenknyttet minoritet. De sender sønnene sine for å tjenestegjøre i den israelske hæren og politiet, og betrakter seg selv som «blodsbrødre». Plutselig er de blitt fratatt alle sine legale rettigheter og følelsen av tilhørighet.

Er de arabere eller ikke? Muslimer eller ikke? Det avhenger av hvem som snakker, hvor og hvorfor. Druserne truer med å demonstrere, forlate armeen og generelt gjøre opprør. Benjamin Netanyahu forsøker å bestikke dem, men de er en stolt folkegruppe.

Araberne ignorert


… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)


Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.