Israel på marsj østover

I skyggen av Gaza har israelerne festet et stålgrep om Jerusalem.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det fins en søt, liten historie om den palestinske landsbyen Nu’aman utenfor Jerusalem. Den går som følger: helt siden Øst-Jerusalem ble annektert av Israel har Nu’aman ligget innenfor bygrensene slik de er definert av okkupantmakten. Men landsbyens innbyggere har likevel hatt id-kort som plasserte dem på Vestbredden. Det betydde at de ikke automatisk hadde tilgang til byen. Men barna gikk på skole i Jerusalem, og de voksne reiste mer eller mindre fritt både innenfor og over grensene for okkupasjonen.

Inntil for noen år siden. Da fikk barn og voksne ikke lenger komme inn i Jerusalem, til tross for at de altså bodde i byen. Så kom forbudet mot å bygge. Deretter ordrene om å rive. Til slutt ble veien inn til Jerusalem stengt. Da det ble klart at muren kom til å gå mellom Nu’aman og nabolandsbyen, ble også adkomsten til Betlehem sperret.

Som så ofte er tilfelle i den palestinsk-israelske konflikten – paradoksalt nok, siden partene er i krig – gikk innbyggerne i Nu’aman til sak mot staten. De ville ha endret murens trasé slik at de havnet på Vestbredden-siden. Da de skjønte at det ville stenge dem ute fra den jorda de dyrket, endret de strategi og krevde id-kort som innbyggere av Jerusalem i stedet.

I mars kom kjennelsen som påla den israelske staten å gi Nu’aman-boerne fri passasje inntil domstolen bestemmer hvor de hører hjemme. I mellomtiden kan de søke om Jerusalems blå id-kort. Men det hjelper ikke så mye. For Nu’aman er allerede omringet fysisk av muren på den ene siden, og en voldsomt ekspanderende Har Homa-bosetting på den andre.

En liten landsby blant israelske bulldosere, og en lokal «borgermester» som spøker: «du skal se at vi får vår egen stat likevel: Nu’amanistan.»

Fakta på bakken

En bittersøt oppsummering, selvfølgelig. For sannheten er at verken nu’amanere eller andre palestinere vil få sin egen stat sånn med det første. For nå er israelerne på hugget. Og Jerusalem er i praksis allerede deres.

Det må ha vært en lise for statsminister Ariel Sharon å høre fra president George W. Bush at USA aksepterte de såkalte «faktaene på bakken.» I hvert fall satte han prompte i gang med å skape de faktaene som ville gjøre det umulig å gi deler av Jerusalem til palestinerne; som hovedstad eller noenting annet. Planen er å bygge 3500 boliger i et område fra Øst-Jerusalem og helt ut til Maale Adumim. Det vil skape et tverrgående belte av bosettinger fra vest til øst som i praksis vil kutte mye av linken mellom de nordlige og de sørlige delene av Vestbredden.

Det skapte litt furore, selvfølgelig, også i USA. For Bush har egentlig gjort det klart at israelerne ikke kan gjøre ting på bakken som «vil endre Jerusalems status.» Men Sharon er ikke så opptatt av det. For ved å bygge dette beltet av bosettinger sirkler han i praksis inn hele Øst-Jerusalem. Og han kombinerer denne innsirklingen med to andre virkemidler: ved å reise en mur som etterlater flest mulig palestinere inne på Vestbredden mens mest mulig av eiendom og jord blir liggende igjen på den israelske siden. Og ved å legge inn lover som gjør det vanskelig for palestinerne å ha noen som helst rettigheter i en by som alltid har tilhørt dem.

Det er konturene av Israels framtidige grenser. Men det hjelper ikke med form og riss. Også innholdet må være på plass. Og det skal være jødisk. Det er derfor palestinerne må vekk. Og den jorda og de husene de forlater må kunne tas over av de jødiske bosetterne som fyller tomrommet.

Israelerne eksproprierer palestinsk eiendom over en lav sko. Det kan de gjøre fordi palestinerne ofte ikke har noe skjøte på den jorda de dyrker. Ganske mange hus er også bygd ulovlig, av den enkle grunn at det nesten ikke er mulig for palestinerne å få byggeløyve. Og staten kan når som helst gå inn og bestemme at privateid jord og eiendom må ryddes eller rives grunnet «sikkerhetshensyn.» – som kan være hva som helst.

Resultatet er at palestinske hus rives i et forrykende tempo. Bare i år er 50 boliger revet i Øst-Jerusalem. Hele ti tusen boliger i denne ene byen er til enhver tid truet av tvangsriving. Derimot skal det bygges 21 jødiske boliger i den muslimske delen av gamlebyen. Det sier seg selv at palestinere ikke kan bygge i det jødiske kvartalet.

Men alt dette er ikke nok for israelerne. I fjor sommer begynte de stille og rolig å konfiskere eiendommer etter en gammel fraværslov som aldri har gjeldt i det annekterte Øst-Jerusalem i det hele tatt. Det var med andre ord helt ulovlig, og staten måtte slå retrett da skandalen ble avdekket av avisa Haaretz. Men budskapet til palestinerne var krystallklart: de som havner på feil side av muren vil i fremtiden miste retten til de eiendommene de sitter på i Jerusalem og andre steder.

Målet er i sikte for israelerne: Hele Jerusalem med Gush Etzion, Efrat og Maale Adumim vil havne på israelsk side av muren. Det kan gå litt i rykk og napp, og betongblokker vil rives og settes opp på nytt i henhold til demografiske og politiske endringer. Men Stor-Jerusalem er i boks. I tiårene som kommer vil palestinere skvises ut, og jødiske settlere flytte inn.

Med den traseen som ligger der nå, vil 55.000 palestinere være avskåret fra byen sin. De vil måtte finne sine skoler, sykehus, moskeer og kirker på Vestbredden. Det vil gi israelerne en unnskyldning for å stenge dem ute fra Jerusalem, på grunn av «manglende bånd til byen.» Over seks tusen palestinere har allerede mistet sin boligrett på dette grunnlaget.

Har stjålet Jerusalem

Det som skjer i Jerusalem er dramatisk av følgende enkle grunn: det er helt umulig nå å tenke seg at jøder og palestinere noensinne skal dele denne byen som hovedstad. Israel har rett og slett stjålet den; og merkelig lett har det gått også, tatt i betraktning de rosenrøde fredsvyene for jødisk-arabisk samvær på bibelsk jord.

Nå var det selvfølgelig aldri aktuelt for israelerne å dele Jerusalem med noen. Da statsminister Ehud Barak begynte å gi konsesjoner i forhold til delt kontroll ble han prompte avsatt av det israelske folket.

Men én ting er de mentale hindrene for en tostatsløsning med felles hovedstad. Noe helt annet er det at det ikke vil være noe Øst-Jerusalem å trekke veksler på, av den enkle grunn at Vestbredden ikke lenger vil ligge i forlengelsen av byen.

Men israelerne har også et problem. For de kan ikke stanse her. For dem går veien videre helt til Hebron, med sin kolossale symbolbetydning for både jødedommen og sionismen.

Akkurat hvordan israelerne vil ende opp i Hebron, og når de vil gjøre det, er uvisst. Men det er vanskelig å se for seg et Israel anno 2050 som ikke inkorporerer Hebron med sine mange tusen settlere. Ikke minst er det vanskelig å se for seg dette siden åtte-ni andre bosettinger ligger på rekke og rad på veien dit, og at det derfor blir logisk å slenge en løkke rundt hele strekket fram til byen som huser seks graver av umåtelig betydning for jødene: Abraham og Sara, Isak og Rebekka, Jacob og Leah.

I all kranglingen rundt traseer og «armhuler:» hvor mange palestinske byer som blir liggende inne i og mellom sløyfene; er det i grunnen bare én ting som overrasker, nemlig at Hebron har ligget utenfor hele tiden. Riktignok får bosettingene der sine egne små sikkerhetssløyfer, men ikke i noe forslag har Kirjat Arba eller Givat Harsina vært tilgodesett med et liv innenfor den israelske muren. Noe som i grunnen er ganske underlig, og får en til å lure på om israelerne rett og slett har tenkt at Hebron tross alt ligger for langt unna den grønne linja.

Det ville i så fall vært helt ulikt dem.

En bosetting de har tenkt på, er imidlertid Ariel som ligger nord for Ramallah og sør for Nablus. Men i februar i år måtte israelerne endre traseen for sikkerhetsgjerdet, med den følge at gjerdet nå ligger tettere opp til den grønne linja. Paradoksalt har det ført til at flere, ikke færre, palestinske landsbyer nå blir inneklemt i halvsirkler og «armhuler.» Men den nye traseen tar bare syv prosent av Vestbredden mens den forrige tok hele 16 prosent.

Én av de bosettingene som måtte vike under endringen var Ariel. Den får ikke lenger en sløyfe som plasserer den innenfor muren på israelsk side. Men det betyr ikke at israelerne ikke vil innlemme den en gang i fremtiden. Spørsmålet om Ariel er ikke avgjort, bare «stilt i bero.»

To-tre «fingre»

Det har vært, og er fortsatt, mye fram og tilbake om hvor muren og sikkerhetsgjerdet skal gå. Israel har i grunnen gitt blaffen i dommen fra den internasjonale domstolen i Haag om at muren bryter internasjonal lov. Derimot har de flere ganger endret traseen etter pålegg fra sin egen høyesterett.

Men alt dette er bare midlertidige tilbakeslag og taktiske retretter. For Israels nye grenser er i praksis bestemt for de neste tiårene. De vil ta biter av Vestbredden langsetter hele den grønne linja, men bare to-tre steder vil Israel ete seg langt inn på palestinsk territorium: I og rundt Ariel og Jerusalem/Gush Etzion. Det er sannsynlig at Hebron vil føye seg til disse to-tre «fingrene» etter hvert. Men det vil skje etter at den nåværende traseen er konsolidert og de nye israelske landstripene annektert. Deretter vil det antakelig bli stille en stund. Og så kommer det en ny offensiv østover…

Målet, på sikt, er å skape et rom der Vestbredden går over i Jordan og palestinerne forskyves inn i den staten israelerne alltid har ment kan bli deres. Men i så fall vil det antakelig være veldig dumt å forlenge sikkerhetsgjerdet i en østlig trasé langsetter Jordan-elva…

---
DEL

Legg igjen et svar