Israel med ryggen mot veggen

Sjelden har den jødiske nasjonalstaten vært så truet som nå.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det første man bør gjøre, er å kvitte seg med en myte: Gaza er ingen «trade-off;» intet resultat av kompromiss eller kjøpslåing. Det er ikke et «gi-og ta,» ikke noe «land-mot-land,» og definitivt ikke noe «land mot fred.»

Dersom det ikke hadde vært en eneste bosetter eller okkupant i Gaza, og statsminister Ariel Sharon dermed ikke hadde hatt noe å «gi» i den ene enden, ja, så hadde han likevel tatt Vestbredden i andre enden. Dersom det hadde vært to hundre tusen settlere i Gaza, ja, så hadde han tatt både halve Gaza og deler av Vestbredden.

For Ariel Sharon og de som støtter ham, dreier evakueringen av Gaza seg om helt andre ting. Til syvende og sist handler det om følgende avgrunnsdype sannhet: sjelden har den jødiske nasjonalstaten vært så nær utslettelse som nå! Og aldri før i historien har så mange israelere ikke skjønt dette.

Demografi og moral

Hvordan kan man i det hele tatt legge fram en så absurd påstand? Både fordi den bærer i seg en historisk sannhet, og fordi de «gamle» israelerne – de som vet hva denne staten handler om, eller som mener de vet det – oppfatter det sånn.

Det ligger tre parallelle utviklingstrekk bak denne sannheten, oppfattet eller ikke. Og det er disse tre trekkene som gjør at staten i sin jødiske og demokratiske form er nærmere sammenbruddet enn noengang siden 1948. Eller i hvert fall at den var det før Ariel Sharon «tok grep.»

Demografi: For noen år siden oppdaget israelerne at palestinerne var i ferd med å erobre det demografiske flertallet i et område fra Middelhavet til Jordan-elven. Høyere fødselsrate blant de okkuperte, og mindre tilgang på immigranter for okkupanten, gjorde prognosene like krystallklare som alarmerende: allerede i 2010 ville palestinere og israelske arabere utgjøre flertallet i det området Israel kontrollerte. Israelerne sto overfor et valg: enten å kvitte seg med demokratiet og styre Eretz Israel som en apartheid-stat, eller å manipulere geografi og demografi slik at den jødiske nasjonalstaten forble jødisk.

De valgte det siste.

Settlere: Den brutalt synlige demografiske utviklingen fikk israelerne til å leke med tanken på egenhendig å opprette en palestinsk stat på Vestbredden og i Gaza, formulert i den «unilaterale freden.» Men hvor skulle de trekke grensene for sin egen stat? Settlerne hadde snodd seg rundt alle palestinske byer og landsbyer og filtret seg sammen med fienden på okkupert territorium. Den logiske konklusjonen, med sionismen som bærende ideologi, ville vært å annektere hele det lovede landet fram mot grensa til Jordan. Men da ville jo nettopp jødene bli et mindretall i egen stat. Valget sto med andre ord mellom fortsatt settler-offensiv og statens overlevelse som jødisk enhet.

De valgte det siste.

Moral: Den tredje tingen som gikk opp for israelerne, var at den blodige okkupasjonen var i ferd med å undergrave moralen og enheten i eget samfunn. Det gjaldt ikke minst innenfor hæren, der majoriteten av soldatene og offiserene hadde avfunnet seg med sin rolle som bødler mens et voksende mindretall henfalt til ordrenekt og deserteringer.

På den ene siden degenerering. På den andre siden krakkelering. Og det i en hær hvis første funksjon var å sikre en sårbar stats overlevelse, intet mindre. For gamle generaler-blitt-politikere ble det stadig klarere at man sto overfor en situasjon hvor hæren rett og slett kunne bryte sammen. Man måtte med andre ord velge mellom fortsatt okkupasjon kombinert med moralsk forfall, eller retrett.

De valgte det siste.

Det ble Ariel Sharon som fikk oppgaven med å definere det nye Israel. Tre hensyn sto helt sentralt: å bevare den israelske statens jødiske karakter, å samle flest mulig jøder innenfor denne staten, og å sørge for at denne staten fikk trygge grenser som det var mulig å forsvare militært. Dessuten: balansen mellom retrett og ekspansjon måtte være akkurat så finjustert at borgerkrigen ble unngått.

Resultatet ble det eneste logiske kompromisset, sett fra israelsk side: å lage grenser som inkorporerte de store, jødiske bosettingene inne på Vestbredden samtidig som de mindre settler-samfunnene ble ofret. Ariel Sharons «fem fingre» inn i Gaza med bare noen tusen bosettere – i et område som verken har spesiell religiøs eller strategisk betydning – fikk likeledes reisepass.

Dermed hadde Sharon reddet den israelske staten fra seg selv, så å si; fra et slags logisk sluttpunkt i en rettlinjet utvikling der nasjonalstaten ville ende opp som verken jødisk eller demokratisk. Og det er verdt å merke seg at denne prosessen ikke har vært mindre traumatisk for det israelske samfunnet enn den har vært for det palestinske.

Spørsmålet om muren, eller sikkerhetsgjerdet, har aldri handlet om åtte meter høye betongvegger, piggtråd og vakttårn. Det har alltid handlet om murens trasé, med andre ord om de grensene det «nye» Israel legger for seg selv. Fra første stund har det også vært klart at palestinerne kom til å tape kampen om de internasjonalt aksepterte grensene mellom Israel og Palestina. Når den jødiske staten står med ryggen mot veggen er egne og andres ofre irrelevante. Det fins ikke den gulrot som er saftig nok, eller den pisk som når langt nok, når den jødiske nasjonalstaten er truet av sammenbrudd, eller mange nok frykter at den er det.

Hva skjer i Gaza?

I den prosessen som nå er israelernes, vil palestinerne høste en veldig liten seier: Gaza-stripen. Hva vil de gjøre med den? Vil Gaza bli et brohode for den væpnede kampen mot Israel, slik den var det for fedayeen før 1967, eller vil de palestinske selvstyremyndighetene kunne bruke Gaza som utstillingsvindu for vellykket nasjonsbygging?

Svaret på det siste er antakelig nei. Selvstyremyndighetene i Ramallah har ikke noe mandat i Gaza. Det er Hamas som setter dagsorden blant de 1.3 millioner palestinerne i dette bittelille området på bare 350 kvadratkilometer, slik valgene i januar viste. Men Hamas er i utgangspunktet bare gode på to ting: terror, og sosialt arbeid. Vil de også kunne styre politisk?

Tre ting taler mot; at Fatah ikke vil gi opp makt frivillig, at Israel ikke vil la dem få et brohode så tett innpå egne grenser, og at USA vil boikotte det hele (terrorgruppa Hamas, må vite …) Men det er også ting som taler for: at det egentlig ikke finnes noen andre, og at Hamas det siste året har orientert seg vekk fra terror og inn i organisert, politisk arbeid.

Men Hamas har mye på samvittigheten. Ikke først og fremst at de har bedrevet terror, fordi den ofte er et svar på fraværet av hær, våpen og kommandostruktur i kampen mot en militært overlegen fiende. Men Hamas har vært én av flere grupper som har åpnet det sjelelige juvet i det palestinske samfunnet som gjør at 12-åringer lengter etter martyrdøden i Israel. Det har rammet israelske sivile, selvfølgelig. Men det har først og fremst revet i stykker slitesterke tråder av seig og urokkelig motstandsvilje og moral i det palestinske samfunnet.

Palestinerne har aldri vært gode på nasjonsbygging. De har alltid ventet på noe annet; på å få vende hjem, på en fredsplan, på at rettferdigheten skulle skje fyldest, på at andre skulle ordne opp: europeerne; amerikanerne …

Det er kanskje ikke så rart at de har trodd på hjelp utenfra. Gjennom årene har gode samaritanere, internasjonale hjelpegrupper, NGO’ere; mennesker med rettferdige hjerter og glødende engasjement reist på kryss og tvers i Palestina. Palestinerne må ha forstått det slik at det fins en entusiasme og en vilje der ute som kan omsettes i politisk makt. Så de har ventet. Og det gjør de fortsatt. Imens har israelerne sikret seg halvparten av det som ifølge delingsplanen av 1947 skulle utgjøre den arabiske biten av Palestina.

Vil hele den palestinske frigjøringskampen måtte begynne på nytt igjen, denne gang med Hamas i spissen?

Trekker seg ut

Det er en følelse av «tilbake-til-null-punktet» i det som nå skjer. Og «null-punktet» er i denne sammenheng seksdagerskrigen.

Det var seksdagerskrigen som gjorde det mulig å kolonisere palestinske kjerneområder. Det var de spektakulære seirene i denne krigen som forente Israel med sin mytisk-religiøse fortid.

Men allerede dengang var det mange som skjønte at spesielt Gaza-stripen bare ville medføre problemer. For forsvarsminister Moshe Dayan var Gaza «noe man ikke okkuperte med mindre man ønsket å få en kvart million palestinere på nakken.» Og allerede i 1956 hadde statsminister David Ben Gurion uttalt at han oppfattet et israelsk styre «over denne opprørske massen av mennesker som like farlig som dynamitt plassert under fundamentet for staten.»

Når Israel nå trekker seg tilbake fra Gaza er det i erkjennelsen av at Dayan og Ben Gurion fikk rett. Og det er verdt å merke seg dette: at til tross for den hylende urettferdigheten; til tross for okkupasjon, undertrykkelse og represalier; ja, så er det som skjer nå at israelerne trekker seg tilbake.

De trekker seg tilbake fra områdene de okkuperte i 1967. Det er intet mindre enn et paradigmeskifte. De gjør det for å bevare den jødiske nasjonalstaten. Men de gjør det også for å hente tilbake den årvåkenheten; den konstante mobiliseringen og følelsen av beleiring som «de gamle» mener er forutsetningen for en stat bygget rundt felles språk og permanent militarisering. Det var, når alt kommer til alt, 1967-krigen som fjernet det ideologiske sementet som holdt Israels folk sammen. Det holdt på å ta knekken på hele staten.

---
DEL

Legg igjen et svar