Israel iblant oss

Aftenpostens lesere har i det skjulte fått krigsreportasjer fra en journalist som støtter Gaza-krigen «fullt ut», som har oppdratt en israelsk skarpskytter, og som er mot fredsforhandlinger. Skandale?

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Ville du stolt på krigsdekningen til en journalist som svarer slik på spørsmålet «støtter du invasjonen [av Gazastripen]?»: «Ja, fullt ut.

Situasjonen i Sør-Israel har vært helt umulig. 750.000 israelere har vært under vilkårlig bombing fra Gaza. Det er ikke til å leve med. Nå hadde en prøvd alt, men Hamas bare økte skytingen, og rakettene når lenger og lenger. Invasjonen var umulig å unngå.» En del i Norge ville nok vært skeptisk til de «uavhengige» rapportene en så klartalt israeler kan berette fra krigens hete.

Noen vil tenke på leserbrevspaltene. Spesielt når journalisten erklærer seg som «sionist», samt sier seg uenig med FN og internasjonalt fredsdiplomati. Men midt i krigens hete, 9. januar, sier denne journalisten, som Aftenposten har satt til å dekke Gaza-krigen: «Det er uråd å forhandle med Hamas. Alle kan lese charteret deres på nettet. Målet til Hamas er å fjerne staten Israel fra kartet… Hamas vil ikke ha våpenhvile. De snakker om midlertidig ‘ro’ – som Hamas bryter når de vil».

Uttalelsene er hentet fra Dag og Tid 9. januar i år. Og uttalelsene tilhører Peter Beck – Aftenpostens tidligere, nå pensjonerte, korrespondent fra Midtøsten. Helt siden krigsutbruddet og avisutgaven 28.desember har han som Israel-rapportør vært den mest synlige journalisten i Norges største abonnementsavis.

Men det opplyses ikke noe om Becks bakgrunn. Som det at hans egen sønn muligens kan ha deltatt i Gazakrigen, som del av den israelske hæren. 15. juli 2006 kunne nemlig Beck selv stolt fortelle sine lesere i Aftenposten: «I likhet med tusener av israelske soldater i israelske militærleire har vår sønn Michael fått beskjed om å holde seg klar til «alle eventualiteter». Som nyutdannet fallskjermjeger og skarpskytter må han regne med å bli kalt til innsats, enten det blir i nord mot Hizballah eller Hamas i Gaza – hvis det virkelig blir alvor.»

Ny debatt

Hvorvidt korrespondentens sønn har deltatt som skarpskytter under Gaza-krigen, er hva Aftenposten burde klargjøre. I verste fall har man her å gjøre med en partisk krigsrapportering med familiær tilknytning til den israelske hæren. Og som man kan se nedenfor, minsker ikke problemet hvis man ser hva Beck faktisk har fått på trykk.
26. januar arrangerer Institutt for Journalistikk et seminar på Litteraturhuset i Oslo hvor nettopp pressedekningen av krigen er tema.

Temaene er både hvorvidt «vi kan stole på øyenvitneskildringene» og hvorvidt «journalistene utenfor» – de europeiske som sto på grensa inn til Gaza – er sanne, troverdige eller partiske?
Blant de som kommer til Oslo, er palestinske og Gaza-fødte Taghreed El-Khodary. Hun har siden 2001 rapportert fra Gaza for The New York Times.

Den andre krigsrapportøren er Ibrahim Barzak, Gaza-reporter for Associated Press. Ved hjelp av disse profesjonelle arabiske journalistene fikk amerikanske lesere vite førstehånds om hva som skjedde under krigens gang.
En medietendens er nettopp at en rekke vestlige kvalitetsmedier i denne krigen begynte å bruke arabisktalende journalister for å berette fra Gaza.

BBCs Midtøsten-redaktør Jeremy Bowren oppsummerer med å si at BBC hadde «noe virkelig god journalistikk under den 22 dager lange krigen, ikke minst fordi vi har to palestinske producere i Gaza, Hamada Abu Qammar og Rushdi Abu Alouf».

Ny Tid valgte en lignende metode. I tillegg til rapporter fra Jerusalem brakte vi under krigen også fra innsiden av Gaza. Mens norske medier flest rapporterte utenfra, kunne Ny Tid bringe beretninger innenfra, ved hjelp av arabisktalende journalister som Mustafa Habosh, tilknyttet det palestinske nyhetsbyrået Al Fajer El Jadeed i Gaza by.

Under et møte i Oslo Redaktørforening i forrige uke spurte undertegnede Aftenpostens redaktør Hilde Haugsgjerd og NRKs Jon Gelius hvorfor de ikke brukte arabisktalende journalister i Gaza? Siden deres norske journalister ikke kom inn på Gazastripen og måtte se på tv isteden? Svaret de ga var urovekkende. Ikke det at de begge innrømmet dårlig langtidsplanlegging.

Men det at Aftenpostens og NRKs ledere avslørte at begge disse sentrale norske mediehusene er fremmed for at arabere kunne gjøre en bedre jobb enn noen av deres egne halvstuderte norske journalister, med begrenset arabisk og hebraisk språkkunnskap.

Isteden velger NRK å intervjue lege Mads Gilbert på direkten. Man bruker altså heller en aktivistisk norsk lege som journalist enn en profesjonell journalist, hvis denne er arabisk. Både Haugsgjerd og Gelius var skeptisk til å bruke arabisktalende på kort varsel, de var ikke helt til å stole på. Og Gelius ville ikke at «de skulle dekke sin egen krig». Derfor ringte de ikke El-Khodary som The New York Times, eller Habosh som Ny Tid lett fikk tak i. Arabere kan tydeligvis ikke tenke eller formulere seg balansert.

Ironisk nok brukte NRK arabere i Gaza til å intervjue Gilbert – de ville bare ikke ha dem på skjermen. Og ikke rose dem, slik BBC nå gjør.

Interessant nok har NRK og Aftenposten i flere år brukt materiale fra amerikanske journalister, i CNN og Washington Post, selv når det handler om USAs krig i Irak. Da går det greit «å dekke sin egen krig». Slik det også går greit når en ihuga israelsk krigsstøttespiller får presentere sin versjon av Gaza-krigen som «sannhet» i Aftenposten.

Krigsønske

I den første krigsartikkelen til Beck, 28. desember, lød tittelen: «- Kan bare bli bedre – Israelske Gaza-naboer vil at hæren rykker inn». Og så følger et patosfylt intervju med krigshissende israelere i Sderot. Shiran Aruaz sier: «Nå kan det bare bli bedre; vi kunne ikke fortsette å leve slik lenger. Aldri sikre på hva timen eller dagen vil by av raketterror fra Gaza.»

Men se på likheten med Becks private meninger: Er det Aruaz eller Beck som taler her? Slik går det slag i slag: «Fingeren på avtrekkeren. Israel soldater er kampklare» (31.12.) Mens Beck samme dag innrømmer at «smilet og den spøkefulle tonen er borte hos soldatene», underforstått at israelske krigere har smilt og spøkt under krigens første dager. I løpet av to ukers krigsdekning har ikke Beck et eneste sitat fra arabiske kilder. Det er som palestinerne, unntatt islamistiske Hamas, ikke finnes som tenkende vesener i denne krigsdekningen.

Men dekningen blir kanskje ikke så overraskende hvis man leser et intervju med Beck i Dag og Tid 16. mai i fjor. Da innrømmet han at han knapt har palestinske venner, og selv med dem er det «en hårfin, usynlig grense for hvor nært vennskapet kan bli». Han erklærer seg som sionist. Og på spørsmålet om en fredlig løsning med en union mellom Israel og arabiske naboer, svarer han: «En kan ikke ha en union mellom to ulike verdener.» Mon det. Om ikke annet er det ulike verdener i den norske Gazakrigsdekningen.

Dag Herbjørnsrud arbeidet som journalist og kommentator i Aftenposten fra 1995 til 2005.

---
DEL