Bestill sommerutgaven her

Israel – en utopi?

Israel – eine Utopie?
ISRAEL / Den tysk-israelske forfatteren Omri Boehm har en fortid innen israelske hemmelige tjenester. Han vil at vi setter nakba– den voldelige fordrivelsen av rundt 700 000 palestinere – på lik linje med holocaust.

Israel, en stat med israelske statsborgere? Feil. Israel er en stat med jødiske statsborgere. For at Israel skal kunne bli et demokrati dominert av en universell humanisme – der alle minoriteter blir beskyttet, inkludert den jødiske – må gjeldende politikk rykkes opp med roten.

Dette er startgropen den tysk-jødiske filosofen og forfatteren Omri Boehm kaster oss ned i med boken Israel – eine Utopie?. Der finner vi for eksempel en historisk verkebyll ved navn holocaust. Tyskland sitter her spesielt sterkt i klemma. Eksempelvis kommenterte Jürgen Habermas israelsk politikk i et intervju i forbindelse med en konferanse i Jerusalem 2012 med ordene: «Den aktuelle situasjonen og den israelske regjeringens grunnholdning krever riktignok en politisk vurdering, men dette er neppe oppgaven til en tysk privatperson av min generasjon.»

En føderal, binasjonal republikk

Tyske og andre intellektuelles unnvikenhet overfor Israel er ett problem Midtøsten-krisen sliter med. Et annet er fastlåsningen i kjølvannet av hva Boehm kaller «et svart hull» – den strandede Oslo-avtalen. Den israelske «okkupasjonen» av palestinsk territorium består i realiteten av et etablert samfunn med omfattende infrastruktur, motorveier, fabrikker, banker, skoler og universiteter. En stor dose ønsketenkning må til for å tro at alt dette kan reverseres. Tostatsløsningen, fastslår Boehm, er død. Hvorfor er den så ikke endelig begravet? Fordi – og det er noe alle kan fastslå ved selvsyn – et radikalt alternativ mangler.

Hvorfor mangler så dette alternativet? Forfatteren peker i utgangspunktet på en kortslutning i resonnementet. For at Israel skal kunne bli et respektert demokrati, må de slutte å insistere på suverenitet i forholdet til de andre befolkningsgruppene innenfor landets grenser. De måtte altså slutte å forskjellsbehandle – begunstige – jødene på palestinernes og de arabiske israelernes bekostning.

Ill. Uber. Se Www.Libex.Eu

Boehm vil at vi setter nakba, den voldelige fordrivelsen av rundt 700 000 palestinere, på lik linje med holocaust som ga grunnlag for opprettelsen av staten Israel 1948.

Alle statens innbyggere fortjener lik behandling, fastholder forfatteren, og dermed kommer vi til hans løsningsforslag: en føderal, binasjonal republikk, der jøder og palestinere har samme status og samme rettigheter, som israelske statsborgere. På papiret ser det logisk ut. Men hva så med sikkerhet? Her blir det vanskeligere. Tillit er ikke en rettighet; det er heller en gave – som det gjelder å gi og å motta. I dag lever ca. ti prosent av Israels jødiske befolkning i okkuperte bosettinger. Omkring seg har de nesten tre millioner palestinere, som i over femti år har lidd under landets aggressive militærregime. I tillegg kommer ekspresident Trumps «the deal of the century», som aksepterer Israels annektering av samtlige bosettinger og foreslår utflytting av Israels arabiske statsborgere – for å redusere antallet palestinere i en forstørret jødisk stat. Klar tale kommer for øvrig fra formann Bezalel Smotrich i det religiøs-sionistiske parti Tkuma: «For min skyld kan folk på Gazastripen gjerne råtne bort. La dem dø av sult, tørst og malaria.»

Palestinerne må kjøpe sitt eget vann.

Med ulmende etniske konflikter av denne typen kan Boehms løsningsplan lett oppfattes som utopisk. Derfor går han også inn på det historiske forløpet og påviser at både Israels grunnlegger David Ben Gurion og senere statsminister Menachem Begin begge strebet etter jødisk selvbestemmelse (ikke en suveren jødisk stat) innenfor en binasjonal republikk. Nå var naturligvis situasjonen en annen for førti–femti år siden. Den gangen var den store lykken for jødene overhodet å kunne slå seg ned i en egen stat. I dag betyr det å tviholde på status quo – der palestinerne holdes nede under apartheidlignende forhold, å forberede seg på kontinuerlig eskalerende vold.

Vannmangel på Vestbredden

- annonse -

Et annet problem er velkjent: forfordelingen av elementære samfunnsgoder. Under et besøk i Palestina 2012 fikk jeg selv saken tydelig demonstrert: Ved en konferanse i Jeriko, der for en gangs skyld både israelere og palestinere deltok, inntok en ruvende mann med gnistrende sorte øyne podiet. Sjefen for det palestinske vanndirektoratet. Han tordnet mot en dame på første rad, et medlem av det israelske parlamentet: «De kjenner oss ikke. I 19 år har vi levd i et hus uten vann. Det er som å bo i et hus uten dører og vinduer. Vi er fanger. Vi mottar ingen tillatelser fra myndighetene for våre vannprosjekter. Disse myndighetene er israelere, som nekter oss tilgang til vann. Vi lever med krig rundt oss. Med israelske bosettinger og barrierer. De, frue, reiser tilbake til Tel Aviv. Fortell Deres kolleger at De har møtt en beslutningstaker som ikke har noe å beslutte.»

Både Israels grunnlegger David Ben Gurion og senere statsminister Menachem Begin strebet etter jødisk selvbestemmelse – ikke en suveren jødisk stat – innenfor en binasjonal epublikk.

Utenfor behøvde man ikke gå mer enn noen skritt for å støte på piggtrådgjerder og israelske militære. De passet på at ingen palestinere fikk hente så mye som en dråpe vann fra Jordanelven. Vannet på Vestbredden administreres av israelere. Palestinerne kjøper det dyrt fra Mekorot, det israelske vanndirektoratet. Vannet de kjøper, henter Mekorot ut fra Vestbredden – og selger det tilbake til palestinerne. Disse må med andre ord kjøpe sitt eget vann. Vannet kommer på lastebil til avsidesliggende strøk, om det i det hele tatt kommer. Vannmangel er en gigantisk hodepine i hele Jordandalen. Rettferdig fordeling er «en meget komplisert affære», ifølge israelske myndigheter. Da tenker de formodentlig på sine egne lave vannkostnader, på uttaket av sjø- og elvevann – uten kontroll.

Også besøket i landsbyen Al-Auja, ti kilometer nordøst for Jeriko, var lærerikt. Inntil 1967 blomstret stedet takket være en brønn som ga grunnlag for jordbruk. Men nå var det lenge siden brønnen hadde gitt vann. Friends of the Earth Middle East informerte: Renseanlegg finnes ikke. Kloakk renner bare ut i hull i jorden – og forgifter grunnvannet. Bare i Al-Auja har de 700 kloakkhull. Infeksjonssykdommene florerer. Israel hjelper bare egne territorier.

Å «glemme» holocaust

Boehms oppskrift på den binasjonale «Republikk Haifa» inneholder mange punkter – som hvert især rommer konfliktstoff. Første bud vil naturlig nok være en  forutsetning: «Den militære okkupasjonen av Vestjordanland og beleiringen av Gazastripen avsluttes.» De øvrige punktene beskriver en felles grunnlov, åpne grenser, like rettigheter til bosetting og arbeid, valgrett til Knesset for alle, arabisk og hebraisk som felles språk. Punkt nr. 10 er muligens for en gordisk knute å regne: «Israels hovedstad vil være Vest-Jerusalem. Palestinas hovedstad vil være Øst-Jerusalem.»

Den tysk-israelske forfatteren med fortid innen israelske hemmelige tjenester legger ikke skjul på vanskelighetene forbundet med sitt prosjekt. Han fastholder samtidig at den herskende mangelen på alternativer er enda vanskeligere – og farligere. Det forklarer hvorfor han anbefaler å «glemme» holocaust. Her henter han støtte fra Yehuda Elkana, Auschwitz-overlevende og en prominent filosofiprofessor ved universitetet i Tel Aviv: «Demokratiets blotte eksistens står i fare når tankene på fortidens ofre utgjør en aktiv funksjon i den demokratiske prosessen. Å sette inn forgangen lidelse som politisk instrument er som å la de døde i dag ta del i de levendes demokratiske beslutninger.»

Avatar photo
Ranveig Eckhoff
Eckhoff er fast anmelder for Ny Tid.

Du vil kanskje også likeRelatert
Anbefalte