Island – midt i globaliseringen

Den islandske regjeringen truer med å klage Norges inn for domstolen i Haag. Selv er islendingene mer opptatt av å leve i en globalisert verden. Øya er blitt mer privatisert enn EU, selv om medlemskap ikke er aktuelt.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Reykjavík:

Mørket senker seg over Reykjavík. I sentrum samles folk i alle aldere på de mange spisestedene. Ute kjører ungdommene på rullebrett og tester hvor langt og høyt de kan hoppe. En av dem satser for mye, og smellen gjør vondt i håndleddet. Men han reiser seg og gjør nye forsøk. I Kafé Reykjavík er de ved å gjøre seg klare til nattens gjester. Klokken har passert 21, og det er mandag.

Den islandske hovedstaten er våken døgnet rundt – hele uka. Den lokker til seg folk fra hele verden. Landet med de varme kildene og det pulserende nattelivet frister flere og flere.

I forrige uke møttes de nordiske statsministrene i byen i forbindelse med Nordisk Råds sesjon. Norske medier var da mest opptatt av russiske trålere i Svalbardsonen, og noen meldte at islendingene ikke uten videre vil støtte Norge i kampen mot de russiske trålerne.

Men for islendinger flest er det ikke like naturlig å støtte Norges kamp mot russerne i nordområdene, slik statsminster Jens Stoltenberg ba om da han kom til Island. I debatten under Nordisk Råds møte ble det antydet at flere islandske politikerne mente at Norge hadde glemt forhistorien. Det er ikke mange år siden at den norske kystvakten skjøt med skarpt mot islandske trålere som fisket i den samme sonen rundt Svalbard. Island er nemlig også uenig med Norge i den norske tolkningen av fiskevernsonen rundt Svalbard.

I stedet for støtte i kampen mot russerne, kan det bli motsatt, slik at russerne vil støtte Island mot Norge. Dagens islandske regjering har vedtatt at de vil klage Norge inn for den internasjonale domstolen i Haag, for å få slått fast at Norge tar feil i sin tolkning av Svalbard-sonen. Det viser seg at både Russland og Island har flere støttespillere enn Norge i sine tolkninger av fiskevernsonen. Det er ingen av de andre fiskerinasjonene og naboene – EU, Færøyene eller Grønland – som fisker i det nordlige atlanterhav som støtter den norske holdningen.

Dette og andre sider ved Island fikk vi ikke servert i norske medier. Jens Stoltenberg valgte å reise hjem før Nordisk Råds møte åpnet. Han skulle rekke å spise kveldsmat sammen med tidligere kansler i Tyskland, Gerhard Schröder.

Historiske bånd

Etter at ministrene og journalistene har forlatt det nordiske toppmøtet, ligger Island fremdeles der som en globalisert øy, med sin strategiske plassering mellom Europa og Nord-Amerika, akkurat der flyreisende mellom kontinentene trenger en pustepause. Globaliseringen nådde Island lenge før den ble et debattema i Norge og resten av Norden. Derfor har flyplassen i Keflavik blitt en viktig mellomstasjon. Fem minutter med bil fra flyplassen er det mulig å bade i den varme blå lagunen – som også skal være helsebringende.

Islendingen står i dag med et ben i sin regionale historie og et i den globaliserte verden. Samtidig som de veldig gjerne vil fremstå som en nasjon av veldig nyskapende og åpne folk, så drar de med seg – frivillig eller påtvunget – sine historiske røtter.

Historisk har Island stor betydning for den felles norrøne historien. Ikke minst gjennom nedskrivingene til Snorre Sturlason (1178-1241) kan både nordmenn, islendinger, færøyinger og andre norrøne folk lese om sin egen nasjons tidlige historie.

Men islendingene, som opprinnelig hovedsakelig besto av folk som av ulike årsaker ikke ønsket å bo – eller kunne bo – i Vest-Norge, ønsket å stå på egne ben. Som islendinger ville de selv bestemme over vulkanøya og ressursene i havet rundt øya. Etter flere tiårs planlegging klarte Island endelig å løsrive seg fra det danske kongeriket, og bli selvstendig 17. juni 1944.

Da hadde det gått rundt 1100 år siden de første nordboerne kom til øya.

Strategisk

Island har opplevd en voldsom utvikling siden republikken ble innført for 61 år siden. Og landet har opplevd å gå fra et sentralt land i den kalde krigen, til et moderne kapitalistisk samfunn der noen få personer og selskaper eier mer og mer av ressursene.

Under den kalde krigen hadde Island betydelig mer innflytelse i internasjonal politikk, enn innbyggertallet skulle tilsi. Den strategiske beliggenheten gjorde at landet ble en viktig brikke i spillet mellom de to supermaktene USA og Sovjetunionen. Selv om Island hadde et godt forhold til Sovjetunionen under den kalde krigen, så var det USA som ble den viktigste allierte sammen med de andre Nato-landene. Supermaktene valgte å trå varsomt i forhold til Island på grunn av landets militærstrategiske beliggenhet.

Dette var også en av årsakene til at Island fikk støtte – fra øst og vest – for sin kamp mot de britiske torsketrålerne på seksti og syttitallet som fisket helt inn i fjæresteinen på Island uten å spørre om lov. Island solgte mye fisk til Sovjetunionen og fikk billig olje og biler og andre varer som betaling. Samtidig var USA en viktig samarbeidspartner.

– Vi har alltid hatt et vennlig forhold til Sovjet/Russland selv om vi klart sto på Nato sin side under den kalde krigen og amerikanerne hadde base her, sier alltingsmedlem Magnus Thór Hafsteinsson.

Kamp mot privatiseringen

Skyvedøren foran meg går til siden. Jeg går inn i Alltinget og har enda en skyvedør foran meg. Ser til høyre og venstre for å finne en sikkerhetsvakt. Ingen er der. Jeg går gjennom neste dør og ser bak skranken til høyre. Heller ingen sikkerhetsvakt. Bak et vindu skimter jeg en eldre mann. Han kommer ut og sier:

– Góðan daginn! («God dag»)

Jeg presenterer meg og sier at jeg skal treffe Magnus Thór Hafsteinsson. Mannen svarer på islandsk og går inn i et annet rom. Etter et par minutter er han tilbake og sier at Magnus er på vei. Jeg kan bare rusle rundt.

Det islandske Alltinget kaller seg verdens eldste parlament. Her sitter 63 menn og kvinner og skal styre Island. Sammenlignet med Stortinget er det en himmelvid forskjell. I Alltinget er du som borger velkommen, i motsetning til på Stortinget, som har blitt en festning der du må sikkerhetssjekkes og legge frem gyldig avtale med de folkevalgte innenfor muren. Etter noen minutter dukker Magnus Thór Hafsteinsson opp. Han har tatt med seg partilederen sin, Guðjón A. Kristjánsson. De representerer det liberale partiet Frjálslyndiflokkurinn. Partiet er nytt, og kan ikke direkte sammenlignes med noe norsk parti. Det er et sentrumsparti som blant annet kjemper mot privatiseringen av Island, særlig innen fiskerinæringen.

– Vi bygger partiet nå, og er på jakt etter samarbeidspartnere i andre land. Vi snakker med andre partier, men i øyeblikket er vår viktigste oppgave å bygge et parti som kan overleve, sier Hafsteinsson.

Partiet har sin base blant fiskere rundt hele Island, og de er godt kjent med samarbeidet med Norge – og ikke minst med konfliktene på fiskeriområdet.

Island har de siste årene opplevd en formidabel økonomisk vekst. Private selskaper og enkeltpersoner kjøper seg opp i både inn- og utland. Landet fremstår som et eldorado for investeringskåte.

I Akureyri sitter Torsteinn Már Baldvinsson. Han leder et av gigantselskapene innen islandsk fiskeri, Samherji. Selskapet omsatte i 2004 for 1,6 milliarder norske kroner og hadde et overskudd på 290 millioner kroner. Selskapets islandske trålere har til sammen en kvote på 137.000 tonn. Tidligere i høst sa han til avisa Fiskaren at islandske politikere ikke forstår at landet trenger enda sterkere fiskeriselskaper i den globale konkurransen.

– Vi er store hjemme, men vi er bittesmå internasjonalt når vi skal forhandle med de store matvarekjedene i Europa og USA, sa han.

Utenforlandet

Island er, som Norge, EØS-medlem. Og det er mye som tyder på at Island kommer til å holde seg utenfor EU i lang tid. Medlemskap er ikke på dagsorden, og kommer ikke, ifølge de fleste vi snakker med på Island. Unntaket er sosialdemokratene i partiet Samfylking.

– Island kommer ikke til å søke om EU-medlemskap, uttaler lederen for de venstre-grønne, Steingrimur J. Sigfusson.

Partiet er i opposisjon, men står sammen med regjeringspartiene og de fleste andre opposisjonspartiene i spørsmålet om EU-medlemskap.

Det har vært antydet at statsministeren Halldór Ásgrímsson er EU-tilhenger, men dette er det ikke mulig å få bekreftet fra regjeringen, som ikke har noen åpenlyse EU-tilhengere i sine rekker.

– Jeg tror at det med unntak av en minoritet i Samfylking er overveldende enighet på Island om at vi ikke skal søke om medlemskap i EU. Det kommer ikke i gang noen EU-debatt på Island, så lenge Norge er utenfor, sier Magnus Thór Hafsteinsson.

Motkrefter

For observatører som ser Island fra utsiden kan landet virke som en nasjon der kapitalismen har fått fritt leide, og at folket har gitt opp.

Virkeligheten er mer nyansert. I vår la regjeringen frem et forslag om å privatisere det statlige telefonselskapet Síminn. Dette kalles den siste store privatiseringen av statlige islandske selskaper. Regjeringen håper på å kunne håve inn rundt seks milliarder norske kroner for selskapet. I motsetning til da Telenor ble privatisert i Norge, så ble det ikke åpnet for noen folkeaksje der den enkelte borgeren kunne gå inn og kjøpe seg en eller flere aksjer.

Dette skapte en motreaksjon som islandske politikere tidligere ikke har opplevd. Redaktøren for næringsredaksjonen i Morgunblaðið, Agnes Bragadóttir, traff en nerve, da hun i en kommentar i april skrev dette om privatiseringsforslaget: «Síminn blir overlatt til en gruppe av utvalgte, blant annet dem som allerede har tjent enorme summer på regjeringens tidligere urettferdige handlinger, med tombolasalg av banker og fiskekvoter – og etter sitter vi med en lang nese, og er like fattige som før.»

Hun foreslo at det ble opprettet et aksjeselskap som skal kjøpe opp 45 prosent av aksjene.

Kommentaren fikk islendingene til å reagere. I løpet av dagen kommentaren stod i avisen, fikk hun flere hundre telefoner, tekstmeldinger og eposter. Folk ga klar beskjed om at de stod klare til å sette penger i et slikt selskap. Hun måtte ta fri fra jobben for å sette seg ned sammen med andre interesserte, og de klarte i løpet av noen få dager å sette i gang aksjonen som skal få selskapet Almenningur (allmenningen) til å ta opp kampen med de kapitalsterke storselskapene.

Det blåser kaldt i gatene i Reykjavík. I Kafé Reykjavík fortsetter de å servere Víking bjór, Carlsberg og Heineken. Islendingene på byen en mandag kveld er ikke så opptatt av hvordan Island finansieres, men de satser på at boblen ikke sprekker.

---
DEL

Legg igjen et svar