Leder: Islamsk Råds homotabbe

Islamsk råd bør krype til korset i det evinnelige spørsmålet om dødsstraff mot homofile.

Dag

Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Siden 8. november 2007 har det i hundrevis av medieoppslag blitt stilt spørsmålstegn ved hvorvidt Islamsk Råd i Norge (IRN) tar avstand fra dødsstraff mot homofile eller ikke. Nå bruker Frp, monokulturalister og populister saken for det den er verdt opp mot valgdagen. Også derfor er det på tide å legge saken død.

Det bør sies at hele problemstillingen er en merkelig affære. For det første startet hele saken med at den unge og statsviterutdannede nestlederen i IRN faktisk deltok på et åpent møte om homofili og islam i regi av studentforeningen Skeivt Forum. Under debatten blir det så spørsmål om hva han mener om at Iran praktiserer dødsstraff for homofile.

Det var et underlig spørsmål, men betegnende for vår tid, for den mistenksomhetens æra vi er gått inn i. Norske prester og biskoper blir aldri stilt de samme spørsmålene om hva de synes om de passasjene i Bibelen som ikke passer med norsk lov. Landets mange katolikker får aldri kritiske spørsmål om Pavens antikvariske syn på aids, homofile og prevensjonsmidler. Og Det mosaiske trossamfunn må ikke stå til ansvar for hva Israel eller israelere gjør. Men slik er verden.

Svaret fra den sunnimuslimske nestlederen kan også virke tilforlatelig: «De er sjiamuslimer. Jeg vil ikke ta stilling til det, for jeg vet ikke hva de begrunner disse lovene med.»
Dette ble oppfattet som om han ikke tok avstand fra dødsstraff for homofile, til tross for at han samme dag sendte ut en skriftlig erklæring:

«Jeg tar som norsk muslim naturligvis avstand fra alle former for vold og forfølgelse av mennesker basert på deres tro, hudfarge, seksualitet og etnisitet. Dette innebærer selvsagt også at jeg tar avstand fra dødsstraff for homofile.»

Også lederen av IRN, Senaid Koblica, har personlig tatt avstand fra dødsstraff i enhver form. Men det er ikke bare medienes og innvandringsskeptikernes skyld at denne problemstillingen har blitt til en offentlig sak i snart to år nå. Islamsk Råds tabbe var at de valgte å sende spørsmålet videre til Det europeiske fatwarådet. Der hører det imidlertid ikke hjemme.

Spørsmålet om dødsstraff er ikke et teologisk, men et politisk spørsmål. Islamsk Råd har ikke noe med å uttale seg om straffene eller lovene i ulike land, annet enn å bekrefte at de selvfølgelig følger og støtter norsk lov, slik de har sagt.

De færreste muslimske land bedriver dødsstraff mot homofile, slik som det iranske og saudiarabiske diktaturet. I århundrer har arabiske land som Marokko snarere vært kjent for å være et fristed for homofil praksis, i kontrast til det viktorianske britiske imperiet. Den straffeforfulgte forfatteren Oscar Wilde var blant dem som dro til muslimskdominerte land for å leve ut sin legning i mer frihet. Kandahar i Sør-Afghanistan har lenge vært kjent omtalt som «Sør-Asias homohovedstad». Det var da også delvis derfor Taliban kom til makten på midten av 90-tallet, i sin kamp mot den utbredte homofile praksisen i byen.

Spørsmålet om synet på dødsstraff i Iran er snedig og fordummende. Men dårlige spørsmål rettferdiggjør ikke dårlige svar, som ved å skyve det kinkige unna seg og sende spørsmålet utenlands.
Dette er en fornærmelse ikke bare mot landets mange homofile med muslimsk bakgrunn og mot homofile generelt, men også mot heterofile innvandrere som nå utsettes for unødvendig mistenkeliggjøring.

Så lenge denne saken lever, skader det også arbeidet til Skeiv Ungdom – hvor fire av sju i styret nå har muslimsk bakgrunn.

Den nylig avtroppende lederen av Skeiv Ungdom, Stian Amadeus Antonsen, har det siste året gjort en unik og prisverdig innsats for å knytte sammen kampen mot homofobi og islamofobi.
Det er mange som fortjener at IRN forbindes med noe annet enn spørsmålet om dødsstraff. Her har ledelsen ansvaret for å være så tydelige som vår tid krever slik at saken kommer ut av verden og medieverdenen. ■

Les Islamsk Råd Norge sitt svar her.

---
DEL