Islams vekst og fall: en annerledes forståelse

Den franske forfatteren Gilles Kepel har – sannsynligvis – skrevet den eneste boka som er verdt å lese etter 11. september.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Gilles Kepel hører ikke til de nyfrelste på islam. Tvert imot. Forfatteren av boka «Jihad – The Trail of Political Islam» er intet mindre enn en av verdens ledende autoriteter på den fanatismen som sendte to fly inn i World Trade Center den 11. september i fjor. Så han vet noe om det han skriver om.

Derfor gjør det ikke noe at den siste boka til Kepel er skrevet før terrorangrepet i USA. Det er snarere en fordel. For denne boka er en ren åpenbaring for alle som etter beste evne har prøvd å forstå hvilke destruktive krefter som er sluppet løs over oss det siste året. En åpenbaring – og en påminning om at jaggu har vi fulgt dårlig med på den muslimske verden de siste tretti år.

Det er nemlig det, med Kepels bok, at den slett ikke plasserer en potensielt revolusjonær og samfunnsomstyrtende islamisme inn i dagens samfunn. Tvert imot er forfatterens tese det helt motsatte: fra å være en politisk kraft med nok egentyngde til å bli statsbærende på 1970- og 80-tallet, har islamismen degenerert til den type radikal-religiøs fundamentalisme som ikke lenger har bakking fra viktige samfunnslag i den muslimske verden.

Der politisk islam en gang forenet både den religiøse middelklassen, ny-urbaniserte unge, og intelligentsiaen, ser man i dag en dyp splittelse blant muslimene. Islamistene er marginalisert, og det er nettopp ved denne utstøtningen at terroren har oppstått, skriver Kepel.

Fra pan-arabisme til islamisme

Ved inngangen til 1960-årene var den muslimske verden inne i en periode med aggressiv modernisering i regi av en autoritær nasjonalisme som befant seg på begge sider av den kalde krigen. Islam lå i ruiner etter Nassers tildels bokstavelige likvidering av det muslimske brorskapet, og islams politiske dimensjon hadde liten plass i et samfunn der menneskene fikk sine behov tilfredsstilt av staten – så lenge økonomien holdt tritt med den demografiske utviklingen.

Det endret seg utover mot 70-årene. De to konkurrerende ideologiene – den pan-arabiske, sekulære og ofte sosialistiske nasjonalismen som hadde båret fram de nye statene etter koloniherrenes avmarsj, og det politiske islam – skiftet plass i hierarkiet. Islamismen kom på offensiven.

Flere viktige faktorer førte til dette endrede styrkeforholdet. På det ideologisk-teoretiske planet var framveksten av islam knyttet til den radikale, egyptiske tenkeren Sayyid Qutb, som ble hengt av myndighetene i Cairo i 1966. Han fikk seinere følge av pakistanske Mawlana Mawdudi og iranske Ruhollah Khomeini, som skulle bli de tre sentrale navnene knyttet til radikaliseringen av islam som politisk bevegelse.

Men det var seksdagerskrigen i 1967 som endelig gjorde slutt på den pan-arabiske nasjonalismens hegemoni i Midtøsten. Tapet mot Israel diskreditterte de sekulære arabiske lederne, og førte viktige samfunnslag over i islam. Det gjorde også at fokus skiftet fra Egypt til det mer tradisjonelle Saudi-Arabia, der ulemaene hadde beholdt sin maktposisjon i et ekstremt tradisjonelt og klanbasert samfunn.

I 1973 var det Saudi-Arabia som fikk kreditten for en slags militær seier over Israel i Yom Kippur-krigen; en seier som fikk en økonomisk dimensjon da Riyadh ble velsignet med det sorte gullet. Med petro-dollar i ryggen startet Saudi-Arabia en målrettet eksport av sin egen islam-variant: wahhabismen. Det var en eksport som ble gjort lettere ved at muslimer fra hele verden – unge menn, for det meste – tok seg jobb i den nye saudiske oljeøkonomien. Med seg tilbake hadde de ideene til Ibn Taymiyya (1268-1323), wahhabismens og sunni-muslimenes fremste referanse, hvis tekster seinere ble brukt til å rettferdiggjøre drapet på Anwar Sadat i 1981.

Tre mislykkede forsøk

Det var et samspill og et samarbeid, med utveksling av ideer i hele den muslimske verden, men hvor islamismen også utviklet seg i henhold til nasjonale kriterier og særkulturelle karakteristika. Gilles Kepel retter fokus mot tre sunni-muslimske land hvor islamismen ikke maktet å gripe makten, og setter disse opp mot Khomeinis Iran, der revolusjonen ble gjennomført.

Egypt, Malaysia og Pakistan hadde alle slagkraftige islamske grupper med potensiale til å overta statsmakten. Regimene hadde ulike strategier for å håndtere denne utfordringen, og bare i Pakistan var det tidvis et muslimsk – men ikke islamistisk – styre.

I Egypt ble det politiske islam først destruert av Nasser. Etterfølgeren, Anwar Sadat, fulgte en annen linje: ved å gi den islamske intelligentsiaen betydelig kulturell og ideologisk frihet, og ved å slippe den religiøse middelklassen til i den nylig privatiserte økonomien, skulle disse moderate kreftene gi politisk støtte tilbake til staten og blokkere utviklingen av mer militante grupper hvis mål var å styrte det sittende regimet.

Denne splitt- og hersk-modellen falt sammen i 1977, da Sadat gjennomførte sin historiske reise til Jerusalem. Men den moderate middelklassen utgjorde aldri noen seriøs trussel mot det egyptiske regimet, og de unge radikale militante var aldri sterke nok til å drive kampen alene.

I Malaysia falt den religiøse dimensjonen sammen med den etniske, med innfødte malaysiere og en del innvandrede indere i den muslimske leiren, mens majoriteten av inderne og kineserne var ikke-muslimske. Det militante islam ble et verktøy i kampen for politisk innflytelse, ikke minst blant mengden av unge urbaniserte som var et resultat av den sterke befolkningsveksten, og som for første gang var blitt utdannet.

Som i Egypt gikk regimet på jakt etter en moderat islamsk partner som fikk frie hender på den moralske arenaen mot å akseptere status quo. Den muslimske lederen Anwar Ibrahim ble tatt inn i regjeringen, studenter av islam ble gitt makt og innflytelse i statens strukturer og bevegelsen ble dermed kooptert og nøytralisert av regimet i en slik grad at islamismen som politisk alternativ mistet legitimitet – hvoretter de ble kastet ut av maktens korridorer.

I Pakistan fikk man et evolusjonært islamsk regime under general Mohammed Zia ul-Haq, men på en måte som knyttet det religiøse borgerskapet og muslimske intellektuelle til en modell for langsom islamisering av staten mens den gamle eliten – først og fremst de militære – kunne beholde kontrollen. Det ga borgerskapet en privilegert stilling i samfunnet, som de beholdt under Benazir Bhutto seinere. Dermed var linken mellom det religiøse borgerskapet og mer militante grupper brutt.

Kort sagt, skriver Gilles Kepel, så var det nettopp denne manglende enheten mellom tre viktige samfunnsgrupper; borgerskapet, intelligentsiaen og de unge radikale, som gjorde at islamismen mislyktes som politisk utfordrer i disse samfunnene. Der revolusjonen var vellykket, først og fremst i Iran, var det nettopp som en følge av at ayatollah Khomeini klarte å mobilisere på bred front og samle alt fra marxister til borgerskap, urbaniserte, nyfattige unge, de intellektuelle og det hjemlige presteskapet.

Terror i Egypt

At islamismen ikke ble statsbærende, betydde ikke at den var irrelevant for samfunnet. Snarere tvert imot. Islamismen var i kontinuerlig vekst, og de mer eller mindre sekulære regimene måtte i økende grad – og meget motstrebende – gi konsesjoner til religionen.

I Algerie førte disse konsesjonene til at det politiske islam nesten vant statsmakten i demokratiske valg. I Egypt førte framveksten av samme politiske bevegelse til at det muslimske brorskapet vant kontrollen over landets advokatforening og store deler av dommerstanden.

Egypt var på midten av 90-tallet en stat som kunne blitt offer for – hvis man ser det fra regimets ståsted – en virkelig islamsk revolusjon. De hjemvendte jihadist-salafistene fra Afghanistan i 1992, etter at Kabul hadde falt til Mujahedeen, spilte i vekselvirkning med det etablerte brorskapet på den måten at de militante sto for terroraksjonene mens brorskapet ga den religiøse legitimiteten til handlingene.

Fra 1992 til 1997 ble den egyptiske staten rystet i sine grunnvoller av en terrorisme som ikke minst rammet turistindustrien. Emigrasjonen til Saudi-Arabia var stanset opp som en følge av fallet i oljeprisene, og disse hjemvendte, ny-fattige urbaniserte lot seg villig mobilisere inn i nettverket av ulike islamsk-radikale grupper.

Gjennom første del av 80-tallet, hadde det religiøse borgerskapet sett sin velstand øke som en følge av økonomisk liberalisering og høye oljepriser. Pengene gikk inn i ulike islamske finansinstitusjoner, som akkurat da var i full ekspansjon i hele den muslimske verden. Det muslimske brorskapet hadde stor innflytelse og legitimitet i denne sosiale klassen, og samfunnet var preget av en stadig kamp mellom islam og staten.

Det var en slags grensekrig, skriver Gilles Kepel, der brorskapet søkte å ta kontrollen over loven, økonomien og politikken, mens regimet søkte å begrense islam til områder som moral og kultur. Presset mot staten kom dermed fra to kanter: de militante som opprettet islamske fri-soner i Nil-dalen og i bydelen Embaba i Cairo, og fra borgerskapet som sverget til islam som en ny statsbærende ideologi der pan-arabismen hadde sviktet.

Men alliansen mellom borgerskapet og de militante unge var skjør. Middelklassen kunne ikke leve med en terror som ikke bare rammet staten, men som også rammet dem selv. Som i Algerie, førte framveksten av terrorgrupper til en dyp splittelse mellom islams ulike komponenter, noe som igjen førte til det politiske islams økende

marginalisering og radikalisering. Fra 1996-1997 var islamismen fullstendig diskredittert både nasjonalt og internasjonalt, og grupper som GIA i Algerie, og Gamaat Islamiya og Al-Jihad i Egypt, lå som en ruin på slagmarken.

De viktige gråtonene

Styrken i Gilles Kepels bok ligger akkurat her: at han innfører gråtonene i en islamsk bevegelse som bare tidvis sto samlet; og ved at han gir oss historien om hvordan både det muslimske borgerskapet, men også store deler av den militante bevegelsen selv, vendte seg bort i avsky da drapene, henrettelsene, massakrene, de politiske aksjonene og terroren startet for alvor i 1992.

Den globale terroren i regi av fundamentalistiske islamske grupper er derfor ikke et symptom på deres styrke, men tvert imot et bilde på deres svakhet, skriver Kepel.

Og det var nettopp denne mangelen på nasjonal styrke og hjemlig støtte som gjorde at verdens gjenværende islamske fanatikere gjorde Afghanistan til et senter for sin nye globale jihad fra 1996, da taliban hadde etablert seg som makthavere i Kabul.

Han skriver om det også, selvfølgelig. Om hvordan taliban-bevegelsen ble drevet fram av deobandi-skolens misjonærer i Pakistan, og om hvordan den fikk støtte fra vekslende pakistanske regimer som så det som indre-politisk opportunt å svekke visse deler av det politiske islam til fordel for andre.

I det hele tatt er boka «Jihad – The Trail of Political Islam» en slående demonstrasjon på hvordan både vestlige regimer og autoritære sekulære regimer i den muslimske verden har skaltet og valtet med en politisk bevegelse de dels har oppmuntret og brukt – i kampen mot kommunismen – og dels har ført krig mot. Det gjelder ikke minst Saudi-Arabia, godt støttet av USA, som bevisst søkte å eksportere sin versjon av islam, og som dermed skapte en bevegelse de fullstendig mistet kontrollen over.

Men boka er også god fordi den beskriver de økonomiske, politiske og demografiske faktorene som skapte grobunnen for det politiske islam. Oljeboom og prisfall, befolkningseksplosjon, manglende plattform for legitim politisk virksomhet, utdanningsrevolusjonen, ny-fattigdommen og arbeidsløsheten, ikke-deltakelse i det politiske livet, undertrykkelse og utbytting. Og ikke minst; kriger og kriser med regionale, svære ringvirkninger.

Det skapte en underklasse uten håp, og et borgerskap med håp – som ble knust. Det er faktorer som har skapt revolusjoner til alle tider, og har man lov til å trekke paralleller til 1800-tallets Russland med sine populister og radikale sosialister?

De brukte hundre år på å gjennomføre revolusjonen der. De ble knust mange ganger underveis, men de reiste seg alltid igjen. I 1917 tok de makten, med støtte fra en forfordelt underklasse.

Global svakhet

Gilles Kepels bok er en åpenbaring, rett og slett fordi han beskriver det åpenbare: at terrorisme alltid er et tegn på svakhet, ikke på styrke, og at det gjelder like fullt om terrorismen er aldri så global. Terrorisme er derfor aldri noen trussel mot eksisterende regimer, mens feilslåtte moderniseringsprosjekter i høyeste grad er det.

I det shia-muslimske Iran var revolusjonen vellykket fordi alle klasser gikk med. I den sunni-muslimske verden klarte man ikke å velte makthaverne fordi borgerskapet, intelligentsiaen og de unge radikale hadde ulike mål i sin visjon av en islamsk stat.

Det er det enkle budskapet til Kepel. Og det er det som gjør denne boka til nødvendig lesning for alle nyfrelste på islam.

---
DEL

Legg igjen et svar