Islams to ansikter

Islamske fundamentalister er ikke først og fremst en trussel mot vestlige demokratier. De er en trussel mot den muslimske verden, skriver Stephen Schwartz.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det er mulig å fremme en anklage mot Stephen Schwartz. Den kunne i så fall gå ut på at mannen opererer innenfor en vestlig hat-tradisjon rettet inn mot verdens nyoppdagede religion; islam.

Men Schwartz skriver ikke om islam. Han skriver om wahhabismen, som er en islamofascistisk degenerasjon av en religion som i sitt vesen og sin opprinnelse er moderat, pluralistisk, åpen og tolerant. Der sufi-islam, sunni-islam og shia-islam tar utgangspunkt i Muhammads forsonende liv og lære, har wahabbismen kastet ut profetens rike arv av religiøs inderlighet, filosofisk kontemplasjon og livsglede. Og der tradisjonell islam bygger på samvær med andre og tilstedeværelse i den virkelige verden, har wahhabismen etablert seg som en separatistisk, suprematistisk og fanatisk ideologi som oppfatter og behandler alle andre som fiender; «frafalne» muslimer såvel som ikke-muslimer.

Det stalinismen var for sosialismen, og nazismen var for den tyske konservative nasjonalismen; det har wahhabismen blitt for islamismen. Dermed er ikke bare wahhabismen avgrenset i forhold til Muhammads religiøse lære. Den er også adskilt fra annen muslimsk fundamentalisme.

Wahhabismen er altså noe særpreget, som må behandles for seg og ikke ses på som en legitim variant av det historiske islam. Og det er med denne forutsetningen i bånn at Stephen Schwartz har skrevet boka «The Two Faces of Islam – The House of Sa’ud from Tradition to Terror.»

Goldt landskap

– gold ideologi

Forfatteren trekker linjer bakover i historien, til wahhabismens ideologiske sammenfall med de før-moderne khawarijene, som myrdet den fjerde kalifen – Muhammads svigersønn Ali ibn Abi Talib – i år 661. Men han ser også wahhabismen som et slags geografisk fenomen, der den oppsto på 1700-tallet i det mest avsidesliggende og tilbakeskuende område av dagens Saudi-Arabia; i det golde, tørre og uvennlige platået som utgjør regionen Najd.

Det var her Muhammad Ibn Abd al-Wahhab ble født i 1703. Hans religiøse bevegelse tok utgangspunkt i læren til Ibn Taymiyyah, som på 1200-tallet hadde fordømt alle lokale religiøse og spirituelle tradisjoner til fordel for en ekstrem disiplin og bokstavtro tolkning av Koranen.

Wahhabismen slik den manifesterte seg på 1700-tallet hadde én hovedfiende, og det var det ottomanske regimet med sin åpenhet for alle islamske skoler og historiske toleranse – relativt sett – overfor jøder og kristne. Det ottomanske regimet sto for alt som wahhabittene foraktet, med sin musikalske tradisjon, rike arkitektur og frie religiøse utøvelse. I det ottomanske regimet var alle de fire sunni-skolene representert, og regimet selv lente seg mot den shia-inspirerte sufi-tradisjonen Bektashi – avskydd og forhatt av de uforsonlige wahhabittene.

Det var ut av denne mørke intoleransen at det saudi-arabiske regimet vokste fram, som en allianse mellom al-Saud og al-Wahhabi. Den var fra første stund basert på vold, blodsutgytning, undertrykkelse og massakrer. Ved å ta kontroll over de to hellige byene Mecca og Medina, kunne wahhabittene og Saud-familien forby former for religionsutøvelse som ikke falt inn under Riyadhs strenge fortolkning av Koranen.

Etter hvert, skriver Schwartz, skulle dette saudiske regimet få klare fellestrekk med de totalitære statene i Europa og det stalinistiske Sovjetunionen. Det var derimot ikke en kopi av disse statene, men en forløper for dem. Allerede før fascismen entret scenen i Italia, før nazismen så dagens lys i Tyskland, og før Stalin tok makten i sovjetstaten, hadde den saudisk-wahhabittiske alliansen etablert sin egen ideologisk ensrettede stat med et religiøst politi og en ekstrem sentralisering av makt.

I motsetning til stalinismen og nazismen, skulle imidlertid wahhabismen få et langt liv. Det politiske resultatet av denne ekstremt repressive staten med sin doktrinære rigiditet og ideologiske hjernevasking så man i USA den 11. september 2001.

Kampen om islams sjel

Styrken i Stephen Schwartz’ bok ligger imidlertid et annet sted. For forfatteren ser ikke wahhabismen først og fremst som en trussel mot de vestlige demokratiene. Han ser den som en trussel mot den muslimske verden.

Det er en befriende vinkling, nettopp fordi den tar utgangspunkt i nyanser og skillelinjer i et «Islams Hus» som vi her hjemme har tendens til å oppfatte som en grå og konturløs masse.

Kampen om islams sjel er nemlig på ingen måte ny. Den har pågått gjennom århundrene, mellom et livsbejaende og søkende islam og et islam hvor dyrking av profeten, mystisisme, sannhetssøken, personlig tolkning, musikk og blomstrende arkitektur er forbannet.

Den har foregått mellom sunni-islam og shia-islam; mellom klassisk sunni og de mystiske, esoteriske sufi-retningene, og internt innenfor alle disse bevegelsene.

Men i det litt større bildet har den foregått mellom en wahhabisme som søker verdensherredømme og kontroll over alle muslimer, og et lokalt islam som ofte har hentet inspirasjon fra før-islamske myter og folkelig spiritualitet.

I dag er denne kampen like beinhard som alltid; ja, kanskje enda hardere. For ved hjelp av sine petrodollar har det saudi-arabiske regimet med sin hanbali-tradisjon – den mest stivnakkede av de islamske skolene – og wahhabisme strukket sine tentakler ut over hele verden. Til Asia; til Afghanistan, med sitt (styrtede) taliban-regime; til Sentral-Asia der de nye statene er under beleiring av ekstreme fundamentalister; til Bosnia og Kosovo der wahhabittene etter krigen raserte muslimske kirkegårder fordi det i denne avarten av islam ikke er lov å ære de døde.

Den foregår overalt, også i USA der moskeer, utdanning av imamer og hele muslimske samfunn er overtatt av de mest rabiate elementene innenfor islam. Og den foregår i Frankrike – men det nevner ikke forfatteren – der det nylig avholdte valget på landets første muslimske råd ga sjokkartet flertall til det mest uforsonlige islam man kan tenke seg.

Det er en kamp som ikke vinnes overalt, og Stephen Schwartz skriver om bosniske muslimers intense aversjon mot en wahhabisme som prøvde å true gjennom en religiøs renselse på Balkan. Det lyktes ikke, nettopp fordi bosniske muslimer fikk sin religiøse arv – i sin tid – fra det pluralistiske og åpne ottomanske regimet.

Men presset for religiøs disiplinering og kampen mot «urene» muslimer foregår overalt. Og det er Saudi-Arabia som står bak. Derfor har Stephen Schwartz et budskap til de politiske lederne i Washington, til oljeselskaper, akademia og andre som hele tiden har fungert som apologeter overfor Riyadh: slutt med det! Det er Saudi-Arabia, og ikke for eksempel det shia-dominerte Iran, som fremmer den mest aggressive, ekspansjonistiske og totalitære versjonen av islam. Det er Saudi-Arabia, og ikke Irak, som er den største trusselen mot et fredelig samkvem mellom muslimer og ikke-muslimer.

Det er Saudi-Arabia, USAs tradisjonelle allierte, som klekker ut de religiøse fanatikerne som herjer verden akkurat nå, og som har undergravd den sekulære, palestinske nasjonalismen til fordel for de fanatiske selvmordsbomberne i Islamsk Jihad og Hamas, skriver Schwartz blant annet.

Revolusjon og reaksjon

Det er en urovekkende bok, med den har også sine svake sider. Forfatteren går ikke inn på hvorfor de radikale bevegelsene vokste fram, slik religionshistorikeren Karen Armstrong for eksempel gjør.

Armstrong peker på at de muslimske reformatorene, som ville tilbake til kildene og som var like revolusjonære som de var reaksjonære, ofte trådte fram i historien på tidspunkter med stor politisk og sosial omveltning. I denne tolkningen blir Ibn Taymiyyah et produkt av en samfunnsraserende mongolsk invasjon, mens wahhabismen vokste fram på et tidspunkt hvor det ottomanske regimet var på vei ned.

I den samme tradisjonen var vår egen Martin Luther en religiøs fundamentalist fra en tid da det gamle Europa sto for fall og moderniteten var i sin spede begynnelse.

Men nok om det.

For Stephen Schwartz har bidratt med noe vesentlig i vår forståelse av islam som et fasettert fenomen. Og han har våget å gripe fatt i det som sitter rimelig langt inne for mange av oss: nemlig at det også innenfor islam fins en fascistisk og totalitær tradisjon.

Det er denne islamofascismen – ordet brukes av forfatteren – som avdekkes i «The Two Faces of Islam.» Og det er denne islamofascismen han anklager ikke minst venstresida for å ha dekket over i sin lengsel etter å være politisk korrekte.

---
DEL

Legg igjen et svar