Islam og demokratiet

I de siste årene har det både i norske og utenlandske medier vært en debatt om demokratiets vilkår i den muslimske verden. Mange har pekt på at selv om demokratiet har gått framover med stormskritt på slutten av det 20. århundre, så er det ennå mye som mangler innen den muslimske verden. Av førti land […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I de siste årene har det både i norske og utenlandske medier vært en debatt om demokratiets vilkår i den muslimske verden. Mange har pekt på at selv om demokratiet har gått framover med stormskritt på slutten av det 20. århundre, så er det ennå mye som mangler innen den muslimske verden.

Av førti land med muslimsk majoritetsbefolkning, så er det kun Mali som kan få attest som «fritt.» Med dette som utgangspunkt, vil jeg komme med noen kritiske merknader.

Den debatten som nå pågår om islam og demokratiet, har selvsagt blusset opp etter terrorangrepet i New York. For at den skal bli meningsfull, må den komme lenger enn til telling av «friheter.» Sannsynligvis bør den også innbefatte en drøfting av selve frihetsbegrepet.

Vestlig oppfinnelse

Demokrati gjennom det parlamentariske system er en vestlig «oppfinnelse,» utviklet som hånd i hanske sammen med vårt økonomiske system, kapitalismen. Sosiologen Max Weber fremmet hypotesen om kapitalismens fremvekst som et resultat av kalvinistisk religiøsitet, eller som han sa «den protestantiske etikk.» Weber var også den som først og klarest beskrev det profesjonelle og upartiske byråkratiet som en forutsetning for en velfungerende kapitalisme.

Etter hvert som den vestlige verdens produksjonsform har fått styrket sin rolle som modell for verden, har også dens etiske og materielle standarder gått sin seiersgang rundt kloden. Vår, ofte materielle, definisjon av det gode liv, har mange steder fortrengt verdsettingen av immaterielle goder. Det er likevel fremdeles et åpent spørsmål om denne produksjonsformen kan overleve på sikt, både fordi den spiser opp miljøverdier og fordi den skaper en stadig mer sosial nedbrytende konkurransesituasjon, jfr. globaliseringsdebatten.

Europa tok over

Den muslimske verden var før renessansen vår verden overlegen når det gjaldt respekt for både håndens og åndens frihet. Senteret for maurernes rike i Spania, Cordoba, var omkring år 1000 en by som strålte klarere enn Rom, og i vitenskap og opplysning var det muslimske Europa århundrer foran resten av verdensdelen.

Da maurerriket falt like før år 1500, måtte ikke bare muslimer, men også jøder og sigøynere, flykte over til Nord-Afrika, hvoretter de ble ønsket velkommen av sultanen i Konstantinopel. Der fikk de utfolde seg fritt, både religiøst og vitenskapelig. I Sør-Spania overtok den katolske inkvisisjonen.

Renessansen brøt pavekirkas tankemonopol i Europa. Resultatet ble vitenskapelig og kulturell vekst, og økonomisk utvikling. Etter at korstogenes ødeleggende herjinger var over, utviklet den kristne og muslimske verden seg noen århundrer i rimelig maktbalanse, før den europeiske økonomien skjøt fart på 17-/1800-tallet. Fra da av var det Europa som satte dagsorden.

Den franske revolusjonen styrtet adelen omtrent samtidig som kolonistene i Nord-Amerika gjennomførte «The Boston Tea Party» og Thomas Jefferson fikk i oppdrag å skrive den da revolusjonære amerikanske uavhengighetserklæring.

Europas syke mann

Det osmanske (ottomanske) riket begynte nå å smuldre opp. Tyrkia fikk betegnelsen «Europas syke mann.» Emiren og sultanen styrket frontene ved å stramme inn på sine folks friheter. Fundamentalismen gjorde sitt inntog. Vesten koloniserte verden og vanskeliggjorde en naturlig utviklingsprosess mot demokratisk frihet både i Afrika og Asia. I Berlin 1884 ble Afrika delt som et stykke kake mellom de europeiske stormaktene, mens Kipling skrev om «The White Mans Burden:» Vestens tunge plikt til å sivilisere den primitive verden i sør og øst.

Etter første verdenskrig ble Woodrow Wilsons nasjonalistiske verdensoppfatning søkt satt i system i Europa: Hver nasjon sin stat. Midtøsten og Nord-Afrika ble nykolonisert av Storbritannia og Frankrike (delvis på vegne av Folkeforbundet), og Tyrkia forsøkt partert som et slakt. Så gjorde Mustafa Kemal sin entre på arenaen. Gjennom en kort frigjøringskrig og en altomfattende nasjonal revolusjon, ble Tyrkia forsøkt gjenetablert som en moderne stat etter europeisk modell.

Hele området fra Bosporos til Marokko har i ettertid strevd med å finne sin rolle i verden. Mulighetene til å utvikle demokratiske styringsordninger basert på egen kultur og historie, har vært begrenset. Når vi i dag skal vurdere demokratiets vilkår i dette området, så vil det være mest rettferdig om vi tar utgangspunkt i de totale historiske forutsetningene, og ikke bare i religionen.

Viktig debatt

Jeg tilbrakte siste høst en måned i Izmir i Tyrkia. Det jeg opplevde, var et land i dyp økonomisk krise, men som likevel gjennomførte en spennende parlamentsdebatt omkring et forslag om en betydelig demokratisering av grunnloven. Gjennom et maratonmøte i månedsskiftet september/oktober, som varte i fire dager med 12 timers debatt hver dag, ble 36 store og små forandringer vedtatt. Uten her å kunne gå inn i dem i detalj, kan nevnes opphevelse av dødsstraffen, utvidelse av ytringsfriheten, åpning for offisiell bruk av kurdisk språk, redusering av det nasjonale sikkerhetsrådets (generalstabens) politiske makt, skjerping av rettsikkerheten, og så videre.

Dette ble gjort etter terrorangrepet i New York, samtidig som USA og Vest- Europa diskuterte utvidelse av politifullmakter og svekkelse av rettssikkerheten. I år har disse demokratiseringstiltakene blitt bekreftet av nye parlamentsvedtak.

Svært lite av dette har vært omtalt i norske medier på en måte som viser at vi forstår hvor viktig det er. Senere har den økonomiske krisen slått over i en politisk krise, med utlysning av nyvalg som resultat. Dette valget er nå avholdt, med dramatiske resultater som jeg vil omtale i en egen artikkel. Kanskje vi nå kan få se at Tyrkia blir mer demokratisk, blant annet ved at islam får lov til å spille en rolle i politikken?

Dette er første del i en artikkelserie på to.

---
DEL

Legg igjen et svar