Islam for viderekomne

Kari Vogts nye bok om islam er ikke for nybegynnere, men inneholder et vell av kunnskap og materiale for de som ønsker å lære litt mer.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I mengden av høstens islambøker finner vi flere kjente navn, og et av disse er religionshistoriker Kari Vogt – kjent kommentator og autoritet på islam. Hun har ikke kastet seg på bølgen, men har skrevet om islam og muslimer over en lang periode.

Hennes første bok om islam var Islams hus fra 1993, som presenterte denne verdensreligionen for lekfolk. Hennes neste bok Kommet for å bli (1995) var en presentasjon av det europeiske islam, etterfulgt av den naturlige fortsettelsen Islam på norsk (2000). I tillegg har Vogt også skrevet to andre bøker om islam, Reise i Iran (1997) og Bruddet (2002), sistnevnte skrevet sammen med Anders Heger.

Tilbake til utgangspunktet

I forhold til de tre første bøkene, som følger hverandre i et mønster med økt fokusering på islam generelt, islam i Europa og islam i Norge, vender Vogt i denne boken tilbake til utgangspunktet. Dette er imidlertid ikke en bok som bør være den første boken om islam man leser, da er jeg redd man lett lar seg bli forvirret.

For mens boken er lett forståelig språkmessig, innholder den en langt mer kompleks og, for en nykommer, ofte forvirrende informasjonsmengde. Dette er på mange måter en fortsettelse av Islams hus, noe Vogt også antyder i innledningen: «Alt det man den gang ante konturene av, trer nå tydelig frem.» Skillet hun allerede da antydet mellom reformetikere og fanatikere er tydeligere nå. Og behovet for å nyansere språkbruken fra «liberale» og «fundamentalistiske» muslimer, alt etter om vi er enige med noen eller ei, er sterkere enn noen gang.

Styrken til Vogt er på mange måter posisjonen hun har skaffet seg i forhold til det muslimske miljøet. Dette skyldes ikke at hun ikke tar opp problematiske emner, slik en del av hennes kritikere beskylder henne for, men at hun tar disse opp med respekt for «de andre». Dette gjør at kritikk og spørsmålstilling fra Vogts side ikke mottas med samme fiendtlige holdning som mange forfattere som prøver å si noe lignende vil møte. Dermed ikke sagt at alt hun mener og sier er i overensstemmelse med hvordan en muslim ser på seg selv og sin religion. Mange av hennes synspunkter og mye av hennes forståelse går på tvers av hvordan de fleste muslimer vil oppfatte disse. Poenget er imidlertid at hun legger frem sine egne, eller andres synspunkter, som kun dette og ikke noe mer. Dette er ikke like provoserende som å kreve retten til å definere andres faktagrunnlag.

Dømmer ikke

I de to første kapitlene presenteres alt fra fortellingen om profetens liv til dagsaktuelle problemstillinger som tvangsekteskap og minoritetenes rettigheter for leseren. Her får man de islamske holdepunktene de ulike grupperingene velger å benytte for sin argumentasjon. Vogt prøver ikke å dømme hva som er riktig, men forteller heller hvordan de forskjellige grupperingene ser på dette, og hvorfor. Vogt bruker også et kapittel hver på de muslimske mystikerne og shia-islam.

Det er imidlertid de siste to kapitlene som er det interessante med denne boken. Her presenteres «politisk» islam og reformbevegelsen. Vogt presenterer her bredden i det som ofte grupperes under samlebetegnelsen politisk islam, hvor man finner alt fra militante og revolusjonære grupperinger til folk som den egyptiske islamisten Adil Husayn, som sier: «Det dreier seg om humanistiske idealer som utelukker despoti og alle totalitære løsninger, som øker folks delaktighet i politiske prosesser og sikrer en rettferdig fordeling av godene.» En tankerekke som kunne glidd inn i den nordiske politiske diskusjonen uten at noen ville løftet et øyebryn.

Manglende begrepsforståelse

Dessverre brukes ofte begreper som islamister, fundamentalister og fanatikere om hverandre, og forståelsen av disse begrepene er ytterst mangelfull. Vogt bidrar her med å vise kompleksiteten, men greier ikke helt å rendyrke begreper som man kan benytte. Dette er en vanskelig oppgave, også fordi man på samme tid snakker om begrepsforståelsen i dagliglivet og faglitteraturen. På slutten av kapittelet om politisk islam møter vi A., en ung velutdannet egypter, som med sjokkerende ro forklarer sin oppslutning til Al-Qaida og terrorteologi.

Det som burde være grunn til ettertanke er hans synspunkter på lærde som Sheikh Yusuf al-Qardawi og organisasjonen Muslimbrødrene. Disse angripes som ekstremister fra en del hold, mens A. ser på disse som moderate, og i all hovedsak gode, muslimer. Problemet er at vedvarende angrep på disse fra europeisk og amerikansk hold fører til en økt oppslutning om de virkelige ekstremistene. Disse respekterer for eksempel Sheikh Qardawi rent religiøst, men mener at siden hans dialogorienterte stil ikke fører til annet enn angrep fra vesten, så trenger man å ta i bruk andre og mer voldelige midler. Dette kapitlet kunne med fordel vært supplert med intervjuer av andre grupperinger, som for så vidt presenteres i teksten, men hvor en kan komme i skade for å la A. stå som eneste representant for politisk islam. Et intervju med en annen egypter, Adil Huseyn – som er nevnt ovenfor, kunne vært en viktig balanserende kraft her.

Det siste kapitlet handler om reformbevegelsen innen islam, og avsluttes med intervjuer med tre forskjellige reformtenkere. Her finner vi den muslimske feministiske bevegelse, og et mangfold av stemmer som viser et bilde av islam vi sjeldent ser i mediene.

Vogts bok er ingen forskjønnende tekst, men man lærer mye om mangfoldet og bredden i islamsk og muslimsk tenkning. Dette er som tidligere nevnt ikke en innledende tekst til islam, men inneholder et vell av kunnskap og materiale for de som ønsker å lære litt mer. Den norske islamdebatten kunne med fordel ha flere stemmer av Vogts kaliber.

---
DEL

Legg igjen et svar