Iskald terrorist som superhelt

Filmatiseringen av V for vendetta oppdaterer tegneseriens Thatcher-kritikk til en skarp advarsel om følgene av dagens terrorfrykt.

PHOTOGRAPHS TO BE USED SOLELY FOR ADVERTISING
Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[science fiction] Hva skjer i Hollywood? Bare uker etter at Syriana dissekerte kynismen og renkespillet i amerikansk oljepolitikk, kommer V for vendetta – der helten er en iskald terrorist som vil sprenge det britiske parlamentet i lufta.

Vi er i vår nære framtid. USA har gått under i krig, mens Storbritannia har isolert seg som en autoritær og fascistisk overvåkningsstat der degenerert kunst, homofile, svarte, muslimer og regimekritikere ryddes av veien. En maskert hevner som kaller seg V tar opp kampen mot regimet, og 5. november sprenger han Old Bailey-domstolen i lufta, akkompagnert av Tsjaikovskijs 1812-ouvertyre og fargesprakende fyrverkeri. «Remember, remember, the fifth of november,» sier han, og lover revolusjon på dagen ett år senere.

Katolsk terror

Neste fredag er det norgespremiere på filmen basert på forfatter Alan Moores første tegneserieroman, som omsider er oversatt til norsk. Hovedpersonen V minner om svartkledde superhelter à la Batman og vampyrjegeren Blade, der han ved hjelp av kappe, kampsport, veggklatring og skarpe kniver ekspederer sine fiender. Vår helt skjuler seg også bak en maske, en Guy Fawkes-maske – et ikonisk ansikt de fleste engelskmenn kjenner.

5. november 1605 ble katolikken Guy Fawkes tatt med 36 tønner krutt under det britiske parlamentet London. Han planla 1600-tallets variant av 11. september 2001, og ville blåse kong Jakob I, dronningen, tronarvingen og det protestantiske aristokratiet til himmels. 5. november markeres fortsatt som Guy Fawkes’ Day med fest, bål og fyrverkeri. Fawkes drømte om å få ni år gamle prinsesse Elizabeth på tronen, med en katolsk adelsmann som regent, slik at katolisismen igjen kunne bli offisiell religion i imperiet. V vil velte det sittende regimet.

Tegneserien ble påbegynt tidlig på 1980-tallet, i skyggen av Margaret Thatchers regjering og frykten for atomkrig, og er Moores forsøk på en oppdatert versjon av George Orwells 1984. Han benytter seg av klassiske virkemidler fra science fiction, teater og superhelt-tegneserier for å kritisere det han mente var en stadig mer autoritær britisk regjering.

I serien taper de konservative valget i 1982, Labour fjerner alle nasjonens atomvåpen, og dermed skånes landet i en atomkrig som utsletter det europeiske og afrikanske kontinentet. I kaoset og frykten etter krigen tar det fascistiske partiet Nordild over makten. I forordet Moore skrev i 1988, etter at han hadde fullført serien, beklager han sin naive tro på at det var mulig å overleve en atomkrig. Han beklager også at han trodde det måtte noe så melodramatisk som en atomkrig til for å gjøre hjemlandet om til en fascistisk stat. «Tabloidene sprer tanken om konsentrasjonsleire for folk med aids. Det nye opprørspolitiet har hjelmer med sotede viserer, og hestene likeså, og på taket av varebilene sine har de roterende videokameraer. Myndighetene har uttrykt et ønske om å utradere homoseksualitet, selv som abstrakt begrep, og man kan bare spekulere i hvilken minoritet som neste gang får en lov etter seg,» skrev han i 1988.

Anarki vs fredelig revolusjon

I filmatiseringen har teamet bak The Matrix-filmene med noen små grep oppdatert V for vendetta til en besk kommentar om dagens samfunn, og viser at det egentlig ikke er så mye som har forandret seg siden 1980-tallet. Da utgjorde kommunisme og atomkrig fiendebildet, i dag er det islam og terror. Fellestrekket er frykten som gjennomsyrer samfunnet, og ropet om mer kontroll og overvåkning for å kontrollere det man mener er årsakene til denne frykten.

Filmen legger seg overraskende tett til hovedlinjene i serien, men på et punkt skiller manusforfatterne Andy og Larry Wachowski lag med Alan Moore.

I begge versjoner skildres V som en maskert hevner, en blanding av terrorist og motstandshelt, som myrder representanter for styresmaktene, men som aldri angriper uskyldige for å spre frykt. Det er når vi kommer til målet med terroren at filmen staker ut en annen kurs. V vil undergrave styresmaktene med drap og bomber, men i filmen er hans endelige mål å inspirere et undertrykt folk til revolusjon – til og med en fredelig revolusjon etter mønster av fløyelsrevolusjonen i Tsjekkoslovakia i 1989.

I tegneserien er V ute etter kaos og anarki. Moore beskriver seg selv som en sosioanarkist, og V ønsker først å kaste samfunnet ut i kaos. For å rydde vei for ekte anarki. «Anarki betyr ‘uten ledere’. Ikke ‘uten orden’,» som V sier selv. For V har samfunnet gått så langt i feil retning at han ikke ser noen annen mulighet enn å bryte det ned, for så å begynne på nytt. «Anarkiet har to ansikter. Det både skaper og ødelegger. Følgelig velter ødeleggerne imperier: Skap et lerret av ren grus. Der skaperne deretter kan bygge en bedre verden. Så snart man har grus blir ytterligere ødeleggelse irrelevant,» forklarer V i serien. Dette aspektet er fraværende i filmen.

Årets smarteste

Etter From Hell, Constantine, Swamp Thing og The League of Extraordinary Gentlemen kan jeg uansett fastslå at dette er den klart beste Moore-filmatiseringen, og også en god kandidat når årets smarteste action- og science fiction-film skal kåres. I morgen kan Moore dessuten vinne Sproing-prisen for beste oversatte tegneserie, og filmen og tegneserien er begge bemerkelsesverdige verk. Både lest i skyggen av 1980-tallets England, og sett i lys av dagens terrorfrykt.

Slik Margaret Thatcher viste Moore at det ikke måtte en atomkrig eller revolusjon til for at et demokratisk samfunn skulle nærme seg fascistiske og totalitære tendenser, viser frykten etter 11. september oss at overvåkningssamfunnet fortsatt ikke er så langt unna. Så glem aldri 5. november. n

Anmeldt av Øyvind Holen

---
DEL

Legg igjen et svar