ISIS utgjør få av ekstremistene i Syria

De færreste av opprørerne i Syria har målsetting om å innføre demokrati. Det er umulig å skille gruppene. Siden 27. februar har det vært våpenhvile i det meste av Syria. Våpenhvilen har imidlertid ikke omfattet ISIS eller Al Qaidas syriske gren al-Nusrafronten – og både de syriske regjeringsstyrkene og enkelte opprørsgrupper har derfor fortsatt å krige […]
Syriske sivile i et ødelagt Aleppo 4. mai 2016. FOTO: AFP PHOTO / KARAM AL-MASRI
Ny Tid
Email: redaksjon@nytid.no
Publisert: 13.05.2016

De færreste av opprørerne i Syria har målsetting om å innføre demokrati. Det er umulig å skille gruppene. Siden 27. februar har det vært våpenhvile i det meste av Syria. Våpenhvilen har imidlertid ikke omfattet ISIS eller Al Qaidas syriske gren al-Nusrafronten – og både de syriske regjeringsstyrkene og enkelte opprørsgrupper har derfor fortsatt å krige mot dem.

De islamistiske gruppene Ahrar al-Sham og Jaish al-Islam kjemper for å innføre et shariabasert lovverk i Syria. Al-Shams ledere har fordømt demokrati på prinsipielt grunnlag – de ønsker å bygge et sunniislamistisk teokrati. I boka Inn i tomheten. Dagbok fra Syria gjengir den syriske forfatteren og journalisten Samar Yazbek en samtale hun hadde med Ahrar al-Sham-kommandanten Abu Ahmad om hva som skal skje med Syria etter at de har seiret over Assadregimet: «Det skal være forbudt for kvinner å gå uten hijab, det er det aller viktigste … Vi og Nusrafronten er stort sett enige når det gjelder de religiøse doktrinene.» Yazbek spør hva som skal skje med den alawittiske minoriteten hun selv tilhører. Til dette svarer kommandanten: «Det er ikke mange alawitter som støtter oss, så de kan forlate landet uansett. Resten av dem skal vi bekjempe til siste bloddråpe. Alawittene er noen skikkelige hedninger. De må vi rydde av veien.»

Massakre på alawitter. Den andre gruppen, Jaish al-Islam, skal på sin side ha vært delaktige i massakre på sivile alawitter i Adra, og plassert sivile alawitter i bur og brukt dem som levende skjold mot regimets bombeangrep. Deres tidligere leder Zahran Alloush har uttalt at Syria skal «renses» for sjiamuslimer, han har fordømt demokrati (som ifølge ham fører til «korrupsjon og undertrykkelse»), og han har omtalt Al Qaida-grenen al-Nusra som «sine brødre». Ahrar al-Sham og Jaish al-Islam mottar betydelig støtte fra Saudi-Arabia og Tyrkia, mens USAs støtte er rettet mot den militære opprørsgruppen Den frie syriske armé (FSA) og kurdiske Partiya Yekitiya Demokrat (PYD). I mars i år og september i fjor klarte al-Nusra å beslaglegge store mengder av det militære utstyret USA hadde levert til FSA.

De fleste opprørerne er sunnimuslimer. Syrias president og øverste militære ledelse er derimot fra den alawittiske minoriteten, som derfor er forhatt blant mange opprørere. En seier for «moderate» FSA vil kunne gjøre det mulig for deres kampfeller i henholdsvis Al Qaida, Ahrar al-Sham og Jaish al-Islam å begå voldsomme overgrep mot alawitter og andre religiøse minoriteter.

Et lappeteppe av opprørere. En rapport fra Center on Religion and Geopolitics fra desember kom frem til at 100 000 krigere – rundt 33 prosent av opprørerne i Syria – står for den ekstreme forståelsen av islam som kjennetegner ISIS. ISIS selv utgjør bare drøyt 30 000 av disse. Dersom man utvider ekstremismedefinisjonen til å gjelde alle som kjemper for en eller annen form for shariabasert islamsk stat, stiger prosentandelen til over 60 prosent av opprørerne. Bare 38 prosent er med i opprørsgrupper som har målsetting om å innføre demokrati i Syria. Rapporten sier at «ethvert forsøk på å skille mellom «moderate» og «ekstremister» er feilslått. Overlappingene er endeløse. I en kamp i Jisr al-Shughour i år ble soldater fra al-Nusra brukt som stormtropper, med ildstøtte fra vestligstøttede opprørere … Fire grupper som ifølge rapporter har mottatt anti-tankmissiler fra USA, er ideologiske islamister og salafi-jihadister.» Rapporten sier videre at «ISIS er ikke mer ekstreme enn Al Qaida, Ahrar al-Sham eller noen av de andre gruppene som deler ideologien deres».

Trakk seg fra fredssamtaler. Våpenhvilen som ble startet 27. februar, var ment å etterfølges av en permanent fredsløsning som skulle forhandles frem av den syriske regjeringen og High Negotiations Commitee (HNC), som representerer opprørerne. HNC består av 33 representanter fra ulike grupper: ni fra den vestligstøttede eksilpolitiske Nasjonalkoalisjonen, fem fra den internsyriske opposisjonelle Nasjonale Koordinasjonskomiteen, og elleve fra ulike væpnede grupper, hvorav de viktigste er den såkalt moderate FSA samt islamistiske Ahrar al-Sham og Jaish al-Islam. Spørsmålet om president Bashar al-Assad skal gå av, har til nå fremstått som det største hinderet for enighet. HNC trakk seg tilbake fra fredssamtalene 18. april med henvisning til at regimet har bombet sivile i Aleppo, deriblant et sykehus.

Disse flyangrepene i Aleppo startet imidlertid som en motoffensiv fra regimets hånd etter at al-Nusra i samarbeid med FSA inntok den regjeringskontrollerte landsbyen Tel el-Ais, ifølge Los Angeles Times. I april iverksatte opprørerne også en offensiv mot regjeringskontrollerte områder i Latakia, der FSA skal kjempe sammen med Ahrar al-Sham og Jaish al-Islam. Skillet mellom moderate og ekstreme opprørsgrupper virker stadig mer illusorisk. I praksis er vestligstøttede FSA nære allierte med med Al Qaidas våpenbrødre.

«Våpenhvilen må berges for enhver pris». Ifølge Wall Street Journal er CIA i ferd med å forberede en plan B for å gå sammen med Saudi-Arabia og Tyrkia om å øke leveransen av avanserte våpen til de syriske opprørerne – i tilfelle fredsforhandlingene i Genève skulle kollapse. Dette sammenfaller med at USA – i strid med internasjonal lov og med offisielt mål om å bekjempe ISIS – nylig har sendt 250 amerikanske soldater til Syria for å vurdere hvilke opprørsgrupper som skal motta militær støtte. Den russiske viseutenriksminister Sergei Ryabkov sier at «dersom det faktisk eksisterer en slik «plan B» som fjerner fokus fra å redde våpenhvilen og heller retter det mot militære operasjoner, er det en enorm skuffelse og kilde til bekymring». FNs Syria-utsendte Staffan de Mistura er også redd for konsekvensene av en krakelert våpenhvile: «Vi må sørge for – for enhver pris, i ånd og i gjerning – at våpenhvilen fortsetter å gi håp til det syriske folk. Den har fått dem til å tro på at selv om om de interne syriske forhandlingene utsettes, har de i hvert fall fått et bedre liv.»

Vestlig forenkling. Ny Tid spør Midtøsten-forsker Cecilie Hellestveit hvorfor begge sider er så steile i spørsmålet om Assads avgang. Hellestveit mener det ligger mye symbolikk knyttet til spørsmålet om presidenten skal gå av.

«Noen grupper ser ham som et symbol for et regime som har reddet Syria fra kollaps. Andre gir ham skylden for situasjonen som har oppstått. Folk i opposisjonskontrollerte områder er svært delt i spørsmålet. Noen har lidd så mye at de ikke under noen omstendighet kan akseptere å forhandle med Assad – andre igjen vil ha slutt på krigen for enhver pris,» sier Hellestveit.

I praksis er vestligstøttede Den frie syriske armé nære allierte med med Al Qaidas våpenbrødre.

Hvem har interesse av å bryte våpenhvilen og sabotere fredsforhandlingene?

«På den ene siden finnes det mektige menn rundt presidenten som ønsker å tvinge frem en militær seier, fordi de er redde for hva som skjer med dem dersom Assad går av. På den andre siden har du opprørsgrupper som ikke er en del av våpenhvilen, og som har mye å tjene på at krigen blusser opp igjen så ikke de står helt isolerte,» forklarer Hellestveit.

«Noen aktører vil også ha interesse av å true med å bryte våpenhvilen for å vinne frem med kravene sine i fredsforhandlingene.»

Mens de sunnimuslimske opprørsgruppene Ahrar al-Sham og Jaish al-Islam har truet med å etnisk rense Syria for alawitter, er de fleste ministrene i Syrias regjering også sunnimuslimer.

Er bildet i vestlige medier av at det er et sunnimuslimsk opprør mot et alawittisk regime, en forenkling?

«Ja, det er en forenkling! Alawitter dominerer særlig flyvåpenet og visse hæravdelinger, men regimet baserer seg mer på en koalisjon av religiøse minoriteter. Det store flertallet av alawittene er fattige, og har mistet mange menn som soldater i krigen,» sier Hellestveit.

«Selv om de ikke støtter opprøret, støtter de ikke nødvendigvis Assad. På den andre siden er sekulære sunnimuslimer mer tilbøyelige til å støtte regimet enn opprørerne.»

Hellestveit forklarer at kurderne er i en mellomposisjon – de fleste av dem støtter hverken opprøret eller regimet.

«Når det gjelder truslene om etnisk rensning fra Ahrar al-Sham og Jaish al-Islam, er dette dessverre en type uttalelser som det har kommet mange av i løpet av krigen i Syria. Det finnes også paramilitære grupper som støtter Assad som har sagt like ekstreme ting. Det er alltid muligheter for forhandlinger, men det avhenger særlig av at Russland og USA legger tilstrekkelig stort press på sine allierte til at de holder seg på matta,» sier Hellestveit.

Kommentarer