Har du noen gang hørt bre-is smelte? Den gjør det i front av tidevannsbreene på Svalbard nå. Små og mellomstore isbiter som danner et blåhvitt teppe på den rolige sjøen, slipper fra seg myriader av lommer med årtusener gammel luft. Lyden kan ikke sammenliknes med noe annet: et hav av intens popping og knepping, som fra tusenvis av mykt sprakende radioer. Lyden forteller oss at breen smelter, tenker jeg. I underkant av den bratte, til dels skitne brefronten – der jord og grus løper ned i lange felt – ser vi en sort glipe. En biolog forteller oss at tomrommet mellom brefrontens nedre kant og sjøoverflaten er et sikkert tegn på at breen smelter. Glasiologen sier ja, isbreene trekker seg tilbake på grunn av klimaforandring, men det ser vi bare ved å registere endringer i tykkelsen. De har alltid kalvet, alltid poppet.

Likevel: Vi vet at miljøet på Svalbard og i Arktis for øvrig er i kraftig endring. Noen av endringene kan ses med det blotte øye. Flere jordskred på Svalbard de siste to månedene henger sammen med økte nedbørsmengder og permafrost som smelter. Isfjorden utenfor Longyearbyen har vært isfri siden 2004, og de to siste årene har vi observert blåhval der. Blåskjell og makrell er to andre varmekjære arter som har etablert seg. Arter forsvinner, andre vandrer inn. Noen forandringer kan ikke ses: Farvannet utenfor Svalbard har et innhold av mikroplastikk som er like høyt som i Nord-Atlanteren og det nordlige Stillehavet, ifølge forskeren Amy L. Lusher og hennes kolleger. Isen som dekker 80 prosent av øygruppen, inneholder vulkansk aske fra tusenvis av år tilbake, biprodukter fra karbonforbrenning, sot fra nedbrente skoger, radioaktivt nedslag, og sorte karbonpartikler (BC). Konsentrasjonen av BC i atmosfæren er ikke skyhøy, men har en tydelig effekt på oppvarmingen av Arktis. Det meste av det sorte karbonet kommer fra gassfakling i Sørvest-Russland – noe fra skandinavisk vedfyring. Det økende metaninnholdet i luften kan heller ikke ses, men vi vet at det er der.

Mørk økologi. Den amerikanske filosofen Timothy Morton argumenterer i sin siste bok Dark Ecology (2016) for en «mørk økologi» – en tenkning som har tatt opp i seg en bevissthet om at mennesket som art har påvirket kloden så radikalt at det har endret naturlige systemer og klodens kjemiske balanse – fra atmosfæren og helt ned til dypet av stadig surere havdyp. Den mørke økologien er merkelig (weird). Svært enkelt sagt innebærer den at verden har tatt en ny vending. Den fremstår nå som noe som ikke kan skilles fra oss, menneskene. Jordoverflaten og kroppene våre er gjennomsyret av antropogene (menneskeskapte) substanser. Den mørke økologien er derfor også intim. Verden er ikke noe «der ute» – den finnes i oss, og vi i den.

… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)


Gratis prøve

Gi et svar

Please enter your comment!
Please enter your name here

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.