Vi lever i en tid der vi ikke kan anse et eneste stykke natur som uavhengig av menneskelig virksomhet. 

Janike Kampevold Larsen
Kampevold Larsen er førsteamanuensis ved Institutt for urbanisme og landskap ved Arkitekt- og designhøgskolen i Oslo.

Har du noen gang hørt bre-is smelte? Den gjør det i front av tidevannsbreene på Svalbard nå. Små og mellomstore isbiter som danner et blåhvitt teppe på den rolige sjøen, slipper fra seg myriader av lommer med årtusener gammel luft. Lyden kan ikke sammenliknes med noe annet: et hav av intens popping og knepping, som fra tusenvis av mykt sprakende radioer. Lyden forteller oss at breen smelter, tenker jeg. I underkant av den bratte, til dels skitne brefronten – der jord og grus løper ned i lange felt – ser vi en sort glipe. En biolog forteller oss at tomrommet mellom brefrontens nedre kant og sjøoverflaten er et sikkert tegn på at breen smelter. Glasiologen sier ja, isbreene trekker seg tilbake på grunn av klimaforandring, men det ser vi bare ved å registere endringer i tykkelsen. De har alltid kalvet, alltid poppet.

Likevel: Vi vet at miljøet på Svalbard og i Arktis for øvrig er i kraftig endring. Noen av endringene kan ses med det blotte øye. Flere jordskred på Svalbard de siste to månedene henger sammen med økte nedbørsmengder og permafrost som smelter. Isfjorden utenfor Longyearbyen har vært isfri siden 2004, og de to siste årene har vi observert blåhval der. Blåskjell og makrell er to andre varmekjære arter som har etablert seg. Arter forsvinner, andre vandrer inn. Noen forandringer kan ikke ses: Farvannet utenfor Svalbard har et innhold av mikroplastikk som er like høyt som i Nord-Atlanteren og det nordlige Stillehavet, ifølge forskeren Amy L. Lusher og hennes kolleger. Isen som dekker 80 prosent av øygruppen, inneholder vulkansk aske fra tusenvis av år tilbake, biprodukter fra karbonforbrenning, sot fra nedbrente skoger, radioaktivt nedslag, og sorte karbonpartikler (BC). Konsentrasjonen av BC i atmosfæren er ikke skyhøy, men har en tydelig effekt på oppvarmingen av Arktis. Det meste av det sorte karbonet kommer fra gassfakling i Sørvest-Russland – noe fra skandinavisk vedfyring. Det økende metaninnholdet i luften kan heller ikke ses, men vi vet at det er der.

Mørk økologi. Den amerikanske filosofen Timothy Morton argumenterer i sin siste bok Dark Ecology (2016) for en «mørk økologi» – en tenkning som har tatt opp i seg en bevissthet om at mennesket som art har påvirket kloden så radikalt at det har endret naturlige systemer og klodens kjemiske balanse – fra atmosfæren og helt ned til dypet av stadig surere havdyp. Den mørke økologien er merkelig (weird). Svært enkelt sagt innebærer den at verden har tatt en ny vending. Den fremstår nå som noe som ikke kan skilles fra oss, menneskene. Jordoverflaten og kroppene våre er gjennomsyret av antropogene (menneskeskapte) substanser. Den mørke økologien er derfor også intim. Verden er ikke noe «der ute» – den finnes i oss, og vi i den.

Morton bruker blant annet den russiske gruvebyen Nikel like ved norskegrensen som eksempel. Den lille byen er uhyre forurenset, levealderen knappe 50 år, og likevel lever folk i en fortrolig omgang med «naturen» rundt seg, med andre ord med en av vår sivilisasjons verste substanser, svoveldioksyd, fra smelteverket midt i byen. Et annet eksempel kan være Monschegorsk, en by lenger nede på Kolahalvøya, som er av de meste forurensede i Russland. En mindre spasertur vil etterlate deg med støvler dekket av støv som inneholder både gull, palladium og svoveldioksyd. På 1980- og -90-tallet gikk 300 000–600 000 tonn svoveldioksid opp gjennom pipene hvert år, sammen med gull og palladium til en verdi av 60 millioner dollar i året – biprodukter av nikkel og kobber som det ikke er lønnsomt å skille ut før prosessering. Det hele ligger nå som en ny menneskeskapt avsetning i det misbrukte landskapet der lokalbefolkningen plukker sopp og bær. Jeg som observerer vet at jeg har et kjøkken fullt av kjøkkenmaskiner, en bil full av rustfritt stål, og at kameraet jeg bruker for å ta bilder av dette landskapet, har nikkel i seg. Jeg står i et intimt forhold til det.

Det handler om det vi ikke ser i det vi ser. Industrielle støvavsetninger finnes i alt rundt oss – både på den åpenbart forurensede Kolahalvøya og på det tilsynelatende rene og hvite Svalbard, noe man vet om man gjør seg umaken med å studere isens arkiv av partikler. Det bærer vitne om at vi lever i en tid der vi ikke lenger kan anse et eneste stykke natur som uavhengig av menneskelig virksomhet.

Det er nesten umulig å forstå at den nydelige kneppingen kommer fra luft som har vært innestengt i is i millioner av år.

Det urørte Arktis? Siden Svalbard ble oppdaget av et nederlandsk fartøy i 1596 har øygruppen vært åsted for ulike nasjoners rovjakt på hvalross, isbjørn og polarrev – Norge som en av de seneste. Det har vært utforsket for kull, gips og andre mineraler, ikke overraskende ettersom disse ligger i dagen i de bratte og vakkert eroderte fjellsidene langs fjordene på Vest-Spitsbergen. Som store deler av Arktis er øygruppen nå utsatt for en intens nærværspolitikk. Longyearbyen skal få ny havn, den vil ganske sikkert også bli vurdert som mulig omlastingshavn for de nye transportrutene som vil åpnes i Polhavet når sjøisen er borte. Turismen er i eksplosiv vekst, og nyetablering av industrier oppmuntres fra regjeringshold. Landskapsvernområdet trues proporsjonalt med at den nordlige grensen for Statoils prøveboringer flyttes. I denne målestokken er det kanskje ubetydelig at noen flybårne kunstturister og forskere forunnes å høre mange tusen år gammel oksygen komme til overflaten på et sted som historisk sett har vært besøkt av relativt få mennesker.

Det arktiske sublime. Geologen Balthazar Mathias Keilhau beskriver i 1827 Svalbards skjønnhet som «rædsom». Den engelske sjøfareren George Shelvocke beskriver på tidlig 1700-tall Svalbard som dypt skremmende, fordi de sjøfarende i arktisk farvann var fortapt dersom noe gikk galt. Dette er en beskrivelse av et objektrelatert sublimt, som det Edmund Burke beskrev; det sublime fremkaller redsel, og redsel føles overfor noe utenfor oss som truer oss fysisk – en avgrunn eller annen dødelig fare. Det skiller seg fra Kants definisjon av det matematisk sublime som noe som utfordrer vår fatte- og formuleringsevne. Følelsen av å stå overfor noe sublimt er knyttet til umuligheten av overhodet å fatte rekkevidde og utstrekning av det man står overfor.

Hva er så det eventuelt sublime for en forsker eller kunstner som får anledning til å drive i en båt på fjorden foran en av Svalbards bre-armer? Jeg hører en lyd jeg ikke visste fantes. Det er nesten umulig å forstå at den nydelige kneppingen kommer fra luft som har vært innestengt i is i millioner av år – og at boblene som unnslipper isen, for første gang blir berørt av en atmosfære som er menneskeskapt. Når jeg først er blitt innhentet av en mørk økologisk bevissthet, er det umulig å ikke også tenke på dette: at alt jeg ser på, er i ferd med å forandre seg på grunn av oss.

DEL