Iransk trussel forener Israel

Uttalelsene fra den iranske presidenten hvor han truer med å utslette Israel fra verdenskartet, og hvor han stiller spørsmålstegn ved hvorvidt holocaust virkelig skjedde skaper frykt og sinne i Israel.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Den siste tids hendelser i Israelsk politikk betegnes som et politisk jordskjelv. Miryam Shomrat, nyutnevnt ambassadør til Norge, skal nå prøve å representere et land fylt med politisk uro. Shomrat overtok som israelsk ambassadør ved ambassaden i Oslo etter Liora Herzl i høst. Shomrat har tidligere vært ambassadør til Finland, men kommer nå fra en stilling i Jerusalem.

– Kan du fortelle noe om den politiske situasjonen som Israel befinner seg i nå?

– Den urolige situasjonen vi ser i Israel nå har vi aldri opplevd i Israel tidligere. Situasjonen kan enklest beskrives som et politisk jordskjelv. At landets sittende statsminister skifter parti er helt unikt, og ingen vet helt hva som vil skje videre. Den nærmeste historiske parallellen er da tidligere statsminister David Ben-Gurion forlot Mapai-partiet og dannet Rafi i 1965. Disse to partiene ble gjenforent i det israelske arbeiderpartiet i 1968. Men dette var helt annerledes, i og med at den sittende statsministeren gikk på denne måten. Denne prosessen ble innledet da regjeringen, med statsminister Ariel Sharon i spissen, bestemte seg for å trekke seg ut av Gaza. Dette skapte stor strid innad i Likud-partiet, og da Sharon ble klar over at han ikke ville få gjennomslag for sin politikk på dette området bestemte han seg for å stifte et nytt politisk parti. Dette kom i en tid med flere andre store omveltninger i israelsk politikk, deriblant valget av den nye lederen for Arbeiderpartiet, som også var en overraskelse for mange.

I israelsk politikk har vi en veldig lav sperregrense, et parti trenger bare to prosent av stemmene for å ha representasjon i Knesset. Dermed har man alltid hatt større eller mindre koalisjoner i regjeringen. Israelsk politikk er litt forskjellig fra det man ser i de fleste andre land, i og med at Likud-partiet, som er et konservativt parti i europeisk politisk sammenheng, har hatt stor oppslutning blant de fattigere lagene i folket. Fattigdom er et stigende problem i Israel, og vi har i dag nesten en million fattige i Israel. Det er nesten 20 prosent av befolkningen.

Valget er jo i slutten av mars i år, så vi får se hva som blir resultatet av det.

– Kan du si noe om hva slags rolle etnisk tilhørighet har i israelsk politikk?

– Det er en problemstilling som først dukket opp på begynnelsen av 1970-tallet. Det spilte også en mindre rolle tidligere, men ble først da løftet frem som en politisk sak. Hovedpersonen bak dette var Nessim D. Gaon, som var født i Sudan, men som bodde i Genève. Han ble valgt som leder av World Sephardi Federation i 1973, og begynte arbeidet med å skape en egen separat identitet for shepardi-jødene, det vil si de arabiske eller orientalske jødene, og han startet et politisk parti på det grunnlaget. Det var veldig forskjellige jødiske samfunn som ble samlet i Israel etter statsdannelsen i 1948. Mange mennesker fra både Europa og landene i Midtøsten immigrerte, og landets jødiske befolkning steg fra 650.000 til 1,3 millioner i løpet av det første året.

Europeiske jøder hadde helt andre forutsetninger enn for eksempel de arabiske jødene. Jødene som kom fra arabiske land kom til et land som på mange måter var en moderne nasjon mye nærmere Europa. Det var en helt annet type sosial struktur enn de var vant med, og de fleste arabiske jødene fikk problemer med å tilpasse seg i det nye samfunnet. Problemene dukket både opp på det sosiale planet, men også i forhold til dette med politisk kultur. Selv blant jødene fra arabiske land var det store interne forskjeller. På den ene siden hadde vi høyt utdannede irakiske jøder, men folk fra Marokko og Tunisia hadde lite eller ingen utdannelse. Men den nye lederen for Arbeiderpartiet, Amir Perez, som jo er født i Marokko, har sagt at han ikke ønsker å la etnisitet være en sak i valgkampen. Verken innad i partiet eller i det kommende valget.

– Hva er de store politiske skillelinjene i israelsk politikk?

– Det store skillet i israelsk politikk er nok spørsmålet om hvordan sosiale problemer skal takles. Sikkerhetsspørsmål har alltid stått sentralt i israelske valgkamper, men så langt har de fleste partiene prøvd å unngå dette denne gangen. Her må jeg si at palestinsk beskytning av israelske områder med Kassam-raketter vil presse dette spørsmålet frem i valgkampen. Det vil være vanskelig for partiene å unngå dette når slike angrep skjer.

Disse angrepene er et utrykk for at det utarter seg en intern maktkamp blant palestinerne, og at det råder anarki i enkelte palestinske områder. De palestinske selvstyremyndighetene må ta et oppgjør med ekstremistene. Det har vært sagt at ekstremister på begge sider trenger hverandre for å legitimere sin egen eksistens, og usagnet har nok en kjerne av sannhet i seg. Men akkurat nå er det ekstremistene på palestinsk side som er mer aktive, og palestinerne trenger å ta et oppgjør med disse.

– Hvor befinner de israelske araberne seg i det israelske politiske landskapet?

– De israelske araberne utgjør nesten 20 prosent av befolkningen i Israel, men har aldri stemt i blokk i israelsk politikk. Araberne stemmer over hele den politiske skalaen i Israel. De har også flere egne partier, men stemmer som sagt ikke bare på disse. Både Likud og Arbeiderpartiet har arabiske og drusiske parlamentsmedlemmer.

Etnisitet var forresten også et av hovedargumentene Sharon brukte for å forklare utrekningen fra Gaza innad i Likud-partiet. Han sa at hvis Israel fortsatt ønsker å være en jødisk stat, og man fortsatt vil være et demokrati, så må man trekke seg ut fra disse områdene. Han var på denne tiden fortsatt leder for Likud, så han var forsiktig med å si noe om Vestbredden. De fleste israelerne er imidlertid ganske klare på at man aldri ønsket en annektering av verken Gaza eller Vestbredden. Områdene rundt Jerusalem og de store bosettingene nær Ben-Gurion-flyplassen er noe annet, og igjen så har nok Sharon de fleste israelerne med seg på dette.

– Hva med veggen som settes opp?

– Snakker du om sikkerhetsgjerdet? I Jerusalem er det en vegg, andre steder er det et gjerde. Nei, dette var ikke ment å definere noen grenser, det er kun satt opp for å hindre terroraksjoner mot Israel, det er ikke ment som noe permanent.

– Hvilken innvirkning har palestinske aksjoner på det kommende valget?

– Palestinske aksjoner har en stor innvirkning på israelske valg. Spesielt når det skjer noe tett opp mot valget, slik som i 1996, kan det endre folkestemningen totalt. Det er alltid den sittende regjeringen som må forsvare seg, og opposisjonen vil alltid bruke sikkerhetsargumentet i slike situasjoner. Det er en del av det politiske spillet.

– Miljøspørsmål får sjeldent medieoppmerksomhet i debatten, kan du si noe om disse?

– Osloavtalen satte opp en rekke bilaterale grupper som jobbet med forskjellige miljøspørsmål, og dette fungerer fortsatt. Ikke bare mellom oss og palestinerne, men også mellom Israel og Jordan, med Egypt og andre. Turisme, jordbruk, vannspørsmål og medisin er områder hvor vi har et godt samarbeid med land i regionen. Man må koordinere seg imellom, og det klarer vi. Men disse tingene får dessverre ikke mye oppmerksomhet i mediene. Selv med intifadaen gående, har vi hatt samarbeid på andre områder. Det gjør det vanskeligere, men det er like fullt nødvendig, vi er naboer og vi må samarbeide.

– For å vende tilbake til det kommende valget, har uttalelsene til den iranske presidenten hatt noen innvirkning?

– Den iranske presidenten, Mahmoud Ahmedinejad, har med sine uttalelser gjort Iran til en trussel ikke bare mot Israel, men mot verdensfreden. Det er en farlig kombinasjon: en leder som sier Israel burde utslettes og et land som har teknologi til å utvikle atomvåpen og sende disse over lang avstand. Iran blir sett på som en trussel mot staten Israel, men med lengre våpenrekkevidde kan dette også bli en fare for Europa.

Med tanke på all oljen som kommer gjennom Hormuz-stredet, bør et Iran med atomvåpen være noe flere land bør se på som en trussel.

Det er vanskelig å vite hva Israel kan og vil gjøre, men dette er noe som ikke skaper debatt i Israel og vil ikke bli noen viktig sak ved valget. Selv om de fleste politikere og befolkningen ellers ser på dette som en viktig sak, er det ikke noe debatt rundt dette. Dette er en sak som forener.

---
DEL

Legg igjen et svar