Irans andre stemmer

Truslene om sanksjoner mot diktaturet i Iran på grunn av atomutvinning, gjør det nødvendig å minne om en annen side ved landet: Det iranske folkets utbredte ønske om demokrati.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Av Cecillie Holtan, religionshistoriker, cecilho@student.ikos.uio.no

[demokrati] Den islamske republikken i Iran blir sett på som et av de mest fundamentalistiske land i verden. President George W. Bush har beskyldt Iran for å være en del av en «ondskapens akse». Selv om de religiøst konservative innehar topposisjonene i regimet, finnes en annen dimensjon ved det iranske samfunnet: Det pågår en sterk reformdebatt i Iran.

Og en av de viktigste stemmene tilhører Abdolkarim Soroush. Han er kontroversiell innenfor det iranske regimet, og blir sett på som farlig av de religiøse lederne fordi han er innflytelsesrik og har mange tilhengere. Soroush kan ikke lenger oppholde seg i hjemlandet på grunn av fare for sitt liv. Han argumenterer for menneskerettigheter, rettferdighet og frihet.

Den skjulte imamen. Bakgrunnen for dagens religiøse styre i Iran stammer fra en myte fra cirka år 900. For shiamuslimer betyr «imam» en i rekken av etterkommere fra Profetens familie som skal styre samfunnet politisk og religiøst. Ifølge Tolver-shiaislam (navnet refererer til en rekke på tolv imamer) sier myten at den 12. imamen forsvant, og er i skjul for menneskene. Den 12. imamen (kalt Mahdi) skal komme igjen like før dommedag og skape rettferdighet.

Ingen annen har rett til å lede samfunnet mens han er borte. Ayatollah Khomeini utviklet teorien om «styret til den rettslærde» (velayat-e faqih) på dette grunnlag. Teorien sier at de som kjenner den religiøse loven (shari’a) er de som skal styre samfunnet mens imamen er i skjul. Derfor har regimet i Iran en øverste religiøs leder, et vokterråd til å passe på at lovgivningen i landet samstemmer med shari’a, og et ekspertråd som utnevner den religiøse lederen, som institusjoner over den vanlige makttredelingen i en republikk. Dette gir regimet både et tvetydig forhold mellom en islamsk legalistisk dimensjon og en demokratisk dimensjon, som viser seg i grunnloven fra 1979, og gjenspeiler seg i forholdet mellom statsinstitusjonene. Den demokratiske dimensjonen har likevel blitt undertrykt, ettersom den reelle makten ligger hos den øverste religiøse lederen og hans konservative støttespillere.

Reform. Reformbevegelsen i Iran arbeider for menneskerettigheter og islamsk demokrati. Soroush er en ledende figur, og flere religiøst lærde og tidligere president Khatami er medlemmer. Soroush skiller religion fra kunnskap om religion; denne må være gjenstand for analyse og kritikk som enhver annen disiplin. Han kritiserer de religiøst lærde for å holde gamle tekster og holdninger hellige. Og han kritiserer dem for at de ved å bruke religion som en ideologi det ikke er lov å stille spørsmål ved, er med på å stagnere religionens rolle i den moderne verden.

Religion må skilles fra stat, og en personlig valgt religion betyr større betydning i hver enkelts privatliv, ifølge Soroush. Slik blir religion relevant i den moderne verden. Religion kan ha betydning for politikk, men kun som et verdigrunnlag og ikke gjennom institusjonalisering. Soroush argumenterer for dynamisk fiqh (rettslære) – den islamske lovgivningen må utvikles for å tilpasses et moderne samfunn. At shari’a ikke er tilstrekkelig som lovgivende system i et moderne samfunn kan bevises ved å se på antallet sekulære lover som har blitt inkludert i den iranske grunnloven av ren nødvendighet. Soroush mener et demokrati vil gi folket mulighet til å uttrykke sine meninger – og hvis disse menneskene er religiøse, vil det bli et religiøst demokrati. I Irans tilfelle et «islamsk demokrati». Teorien bak et slikt demokrati kan diskuteres, og kan ikke bevises før et eventuelt demokrati blir etablert i Iran. Men det viktige ved Soroushs argumenter er at de konseptualiserer og inspirerer arbeidet for menneskerettigheter og demokrati i det iranske samfunnet, og ellers i den muslimske verden.

Politisk bevisst samfunn. Flere forskere har i de senere år påpekt at det er et voksende politisk bevisst sivilt samfunn i Iran, noe som danner grunnlaget for en demokratiseringsprosess nedenfra. Den iranske forskeren Ali M. Ansaris teori, «the myth of political emancipation», sier at det iranske folket kjemper en historisk kamp for politisk frigjøring. Revolusjonen i 1979 ble ikke som flertallet hadde håpet på; nemlig endelig politisk frigjøring. Ansari argumenterer for at en sosial revolusjon er på gang i Iran:

«Den sentrale tesen i rapporten Iran, Islam, and Democracy: The Politics of Managing Change (Royal Institute of International Affairs) argumenterer med at en sosial revolusjon holder på å inntreffe. Dette vil lede til en demokratisk islamsk institusjon i Iran, hvor regjeringen vil fungere på en lovmessig/rasjonell måte, som i vestlige demokratier, men med en ‘østlig’ smak.»

Soroushs argumenter bidrar i stor grad til å uttrykke det iranske folkets ønske om reform. Det er store brudd på fundamentale menneskerettigheter i det iranske samfunnet. Men det er viktig å se kampen for frihet som foregår, og å ikke ødelegge dette ved å presse et «vestlig verdisystem» på det iranske samfunnet gjennom militær intervensjon. Det ville være katastrofalt for Irans utvikling og ikke minst for Vestens forhold til den muslimske verden. USA ødela mye av sitt forhold til Iran da de gjennom CIA-kuppet i 1953 avsatte statsminister Mohammad Mossaddeh, som nasjonaliserte oljerikdommen til Iran etter Storbritannias dominans, og gjeninnsatte shahen. Dette ligger sterkt i minnet til iranerne. Slik ble Irans forsøk på å oppnå demokrati kvalt.

Det er på ingen måte en rettlinjet reformutvikling i Iran, men det er en prosess som ikke lar seg stoppe. Fattigdom og arbeidsløshet bidrar til at mange tenker på økonomi framfor frihet. Det var sannsynligvis derfor den konservative kandidaten, Mahmoud Ahmadinejad, vant fjorårets presidentvalg. Spørsmålet er likevel hvor lenge den store delen av folket som ønsker frihet kan holdes undertrykt.

Ifølge Norges utenriksminister Jonas Gahr Støre er det den norske regjeringens mål å bidra til å påvirke politikk og utvikling i Iran gjennom kritisk dialog og engasjement. Det er viktig at regjeringen er aktiv i å fremheve dette, og fortsetter å støtte norske selskapers nærvær i Iran. Dialog og tilstedeværelse er den eneste muligheten for innflytelse og for å fremme demokrati – et isolert og lukket samfunn kan bli farlig. Reformbevegelsen har fått et midlertidig tilbakeslag, men den har skapt en holdningsendring i det iranske samfunnet som vil gi resultater. n

---
DEL

Legg igjen et svar