Irans ukjente historier

Mens resten av norsk presse har forlatt Iran, er Ny Tids korrespondent igjen i den opprørske hovedstaden. Her skildrer hun hvordan også eldre kvinner fnyser av regimets trusler via automatiske telefonoppringninger.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

De siste dagene, spesielt etter regimets harde angrep på opposisjonskreftene under demonstrasjonene lørdag 20. juni, da 27 år gamle Neda Agha-Soltan ble skutt og drept og ble en martyr for frihetsbevegelsen, har protestene tatt nye former her i Teheran: Når det blir mørkt, går folk ut på terrassene og de flate hustakene og roper: «Allho-Akbar» («Gud er stor!»).

Dette er en symbolsk handling, en arv fra revolusjonen i 1979, da Ayatollah Khomeini ba folk rope ut sin klagesang mot sjahen hver kveld klokka 21. Ropene gjør stemningen større. Man begynner med gudsropene, og fortsetter med «Ned med diktaturet!». Dette gjør folk hver kveld.

Omfanget av og befolkningssammensetning i demonstrasjonene siden valget 12. juni, viser at det er vanlige folk som, tross fare for å bli slått og til og med bli beskutt, er gått ut i gatene. Den kvinnelige iranske journalisten Marjan (32) i Teheran forteller at flere av hennes venninner har gått i demonstrasjon hver dag. Flere av dem bruker sine mødre som barnepass mens de er ute i gatene. Marjan, som ble slått og skadet i hodet i demonstrasjonen 19. juni beskriver situasjonen slik:

«En eldre dame, på samme alder som min mor, står ved siden av meg på demonstrasjonstoget. Hun holder en plakat med tre slagord: ‘Kjærlighet. Frihet. Likeverd.’ Jeg forteller da til med min kunstnervenninne, som jobber som sekretær, om ringeaksjonen som myndighetene hadde startet dagen før. De begynte å ringe tilfeldige folk og spilte av en stemme på bånd, med trusler til de som deltar i gatedemonstrasjoner. Den eldre kvinnen hørte meg og sa: ‘Ja, det stemmer at de ringer, men jeg bare legger på røret. Jeg gidder ikke å høre på sånt tull!»

Marjan spør henne så om hvordan hun får opplysninger om hvor og når på dagen toget starter. Det er jo ingen tv, radio eller aviser som annonserer dette? «Vi har erfaringen fra revolusjonen, jenta mi. Folk gir opplysninger til hverandre på gamle måter,» svarer den eldre kvinnen.

Som i 1979

Slik går det flere historiske paralleller til revolusjonsdagene for 30 år siden. Det som opprører folket nå, er at det virker som om reformkandidaten Mir Hossein Mousavi (68) var den som vant valget i første omgang. Mousavi har flere kontakter og kilder i maktapparatet som kommer med hemmelige opplysninger til ham, om at han fikk flest stemmer, slik også meningsmålingene på forhånd viste. Likevel ble president Mahmoud Ahmadinejad (52) utpekt som valgvinner av Vokterrådets leder Ali Khamenei, med hele 63 mot 32 prosent av stemmene, bare timer etter at valglokalene stengte, til tross for at dette normalt skal ta tre dager. Det synes for mange nå klart at dette har vært et valgkupp, som ble beordret fra øverste hold i regimet lenge før valget.

Selv regimet har nå innrømmet at det i flere byer ble talt flere stemmer enn det er stemmeberettigede. Siden det ikke er noe valgkortsystem, er det fullt mulig for innenriksministeriet å kaste Mousavis stemmer og skrive ut nye stemmesedler med navnet på Ahmadinejad. Derfor krever nå Mousavi og hans tilhengere at det må bli gjenvalg under oppsyn av uavhengige observatører. Revolusjonsgarden har tydelig erklært at Mousavi med sine grønne farger ønsker å lage en «fargerevolusjon» som i Ukraina i 2004, men at de ikke vil tillate at det skjer.

De statlige mediene kaller demonstrantene pøbler, spioner, terrorister og anarkister. Men Someieh (23), som er student, forteller at hun og broren går på demonstrasjon hver dag. Den hjemmeværende moren til Someieh er bekymret og vil bli med, men barna har overbevist henne til å bli hjemme for hun er syk, hun kan ikke løpe fra sikkerhetssoldatene. Både kvinner og menn, unge og eldre, har deltatt i gatedemonstrasjonene. Sikkerhetsstyrkene og militsene slår dem likevel brutalt ned. I milliondemonstrasjonen 15. juni gikk folk i tog med sine små barn.

Protestdemonstrasjonene startet første dagen etter valget, da de merkelige valgresultatene ble vist på de statlige TV-kanalene. Folk følte at de var blitt lurt på det groveste. Det første slagordet folk ropte i gatene var: «Mousavi, ta våre stemmer tilbake!». Demonstrasjonene eskalerte seg kraftig i løpet av kort tid. Under revolusjonen i 1979 tok det flere måneder høsten og vinteren 1978 før det ble milliondemonstrasjoner i gatene. Denne gangen tok kun et par dager før rundt to millioner mennesker kom ut i Teherans gater i protest mot styresmaktene.

Zahra (30), som deltok i den store demonstrasjonen, sier: «Vi var mange. Den lange veien fra Revolusjonsplassen til Azadi-plassen var full av mennesker. Det var vanskelig å puste. Ingen statlig TV eller radio hadde annonsert denne demonstrasjonen, men så mange folk deltok frivillig.»

Det er ikke alle som protesterer nå i gatene, som deltok i presidentvalget. Morteza (49) sier: «Jeg stemte ikke. Jeg synes alle fire kandidatene kommer fra samme maktstruktur, og det er ikke stor forskjell mellom dem. Dette var ikke et demokratisk valg. Men nå er situasjonen annerledes. Folk som stemte på Mousavi, må respekteres. Situasjonen blir mye verre hvis vi går med på det styresmaktene vil gjøre nå.»

Yngre mennesker, både gutter og jenter mellom 20 og 30 år, er de mest aktive i gatedemonstrasjonene. Someieh og Ali (27) forteller om grusomhetene som militsene skaper på gata, ved å slå folk med lange køller og bruke pepperspray, kniv og til og med håndvåpen for å skyte folk. Someieh og Ali snakker om at folk er sinte. Slagordene i gatene blir mer og mer radikale for hver dag som folk blir rammet av brutaliteten. De yngre snakker om metoder de kan forsvare seg med når militsene angriper.

Mousavi prøver å overbevise folk om at fredelig oppførsel fortsatt er den riktige metoden i denne protestbevegelsen. Erfaring fra den iranske revolusjonen for 30 år siden viste at mer vold fra sikkerhetsstyrkene, fører til at folk velger også voldelige metoder. Man kan ikke skjule at graden av brutalitet mot folk i disse dager går ut over alle grenser, og at det ikke lenger kan sammenlignes med sjahens respons i 1979.

Nettgenerasjonen

Under revolusjonen i 1979 ble Khomeinis taler tatt opp på kassetter og delt ut blant folk. I 2009 er teknologien for kommunikasjon totalt forandret. Nå er det tid for mobiltelefoner med videokamera, internett, e-post, og nettsamfunn som Facebook og Twitter. Den iranske protestbevegelsen har fulgt med i utviklingen. Spesielt den yngre generasjonen har lenge vært aktiv nettbruker. Iran er blant de land med størst antall personlige blogger på internett.

Sikkerhetsmyndighetene har siden dagene før presidentvalget slått mobiltelefonnettet av i lengre perioder, spesielt der urolighetene pågår. Hastigheten til internettforbindelse i landet er blitt redusert til et minimum. Populære nettsamfunn som Facebook og Twitter, og store epostleverandører som Gmail, er filtrert. Tross alle hindringer kan iranere fortsatt kommunisere med verden via trege internettforbindelser og et ustabilt mobilnett. Det kan ta flere minutter å last ned en kort e-post, men store mailinggrupper hjelper å spre informasjon effektivt. Det sendes daglig ut et stort antall e-post fra iranere til verdens nettsamfunn og e-postgrupper.

De ber sine venner på internett, venner som de aldri har sett personlig, om å ikke la verden glemme dem.

---
DEL