Iran, mullakapitalismen og protestbevegelsen

Rundt årsskiftet kunne man lese i vestlige medier at det var en revolusjon på gang i Iran. Men det ble ingen revolusjon – hvilket ikke er så overraskende.

Regjeringsvennlige demonstranter i januar i byen Qom / AFP PHOTO / Mohammad ALI MARIZAD
Pål Steigan
Steigan har egen blogg på steigan.no, og skriver faste kommentarer i Ny Tid.

Ledere som Netanyahu i Israel, Donald Trump i USA og kronprinsen i Saudi-Arabia uttalte sin støtte til denne «revolusjonen» som ikke ble noe av. Pussig nok kom det nesten likelydende uttalelser fra en del venstregrupperinger.

Riktignok er Iran et undertrykkende regime, og riktignok finnes den en lang rekke problemer som rammer folk i dagliglivet og som gir grunn til misnøye der. Men misnøyen er ikke sterk nok, og opposisjonen hverken samstemt nok eller organisert nok til å kunne gjennomføre et vellykket opprør.

Nyliberalismeprotest. Noen av parolene som Israel og Vesten likte godt var dem som rettet seg mot Irans støtte til Syria i krigen mot jihadistene. Men nettopp støtten til Syria er blant de områdene der Irans regjering har stor støtte i befolkningen – meningsmålinger viser at to av tre iranere støtter Irans deltakelse i krigen mot jihadistene i Syria.

Det som har ført til protester og demonstrasjoner i Iran er særlig den nyliberale politikken til Irans regjering med privatisering og prisøkninger. Og dette var det all mulig grunn til. Det finnes også en sterk misnøye med den høye ungdomsarbeidsløsheten i Iran, og den rammer i høy grad ferdig uteksaminerte studenter. Dette er en av forklaringene på ungdommens protester.

Det finnes også en utbredt motstand eller motvilje mot prestestyret. Iran er ikke så religiøst som man kan få inntrykk av, og det er stor misnøye – særlig i den urbane middelklassen – mot prestestyret. Iranerne er over middels nasjonalistiske og mange regner islam som en okkupantreligion (jamfør den muslimskarabiske invasjon av det gamle Persia på 600-tallet).

Iran er blant de landene i verden med høyest andel studenter i forhold til folketallet – flertallet av studentene er kvinner.

Sterk og avansert. Det er en stor misforståelse å tro at regimet i Iran står svakt. Iran har en avansert økonomi og et velutviklet utdanningssystem sammenliknet med sine naboer. Den akademiske og vitenskapelige standarden er ganske høy, og landet har, til tross for sanksjonene og boikotten, klart å opprettholde utviklingen av forskning og vitenskap.

Nest etter Egypt har Iran det største folketallet i Midtøsten, cirka 80,7 millioner. Iran er blant de landene i verden som har høyest andel studenter i forhold til folketallet, og flertallet av studentene er kvinner.

Det er også åpenbart at Iran ikke lenger er så isolert som landet var. Overraskende nok fulgte ikke Tyskland, Frankrike og EU USA i appellene om økte sanksjoner. De europeiske stormaktene vil inn og investere i landets naturressurser. Og på det eurasiske kontinentet er heller ikke Iran særlig isolert – det har god kontakt med Russland, Kina og de andre landene i Shanghai Cooperation Organisation.

Det økonomiske systemet. Det politiske og økonomiske systemet i Iran som oppsto etter Khomeini-revolusjonen i 1979, er en spesiell form for kapitalisme der de strategiske nøkkelhøydene i økonomien styres av presteskapet. Islams prinsipper blir knesatt som retningsgivende for økonomien – hvilket betyr at det er forbudt å ta renter på lån og drive med visse former for finansiell spekulasjon.

Irans grunnlov deler økonomien inn i tre sektorer: offentlig sektor, som omfatter de viktigste industrigrenene, bank, forsikring, kommunikasjon, utenrikshandel og kollektivtransport; kooperativ sektor, som omfatter produksjon og distribusjon av varer og tjenester; og privat sektor, som omfatter all aktivitet som utfyller de to andre sektorene. Grunnloven slår også fast en del prinsipper for landets økonomi og finansvesen.

Iran har et system med femårsplaner som skal legge rammeverket for landets økonomiske utvikling. Så i en viss forstand har landet en planøkonomi, der den historiske inspirasjonen åpenbart kommer fra Sovjetunionen. Om lag 60 prosent av økonomien er underlagt en sentral plan. Det iranske bank- og finansvesenet sitter med betydelig eiendommer i kapital, og finansvesenet kontrolleres av mullaene og deres allierte. President Rouhani står for en mer nyliberal økonomisk politikk, og ønsker å avvikle en god del av subsidiene. Dette er noe av det som har ført til misnøye og som har fyrt opp under protestbevegelsen. Han har også satt i gang en omfattende privatisering av statsbedriftene med mål om å privatisere 20 prosent av disse hvert år.

Sammenliknet med debatten i det norske stortinget er diskusjonen i Irans Majlis til tider ganske heftig og spenstig.

Det politiske landskapet. Naturligvis er Iran et diktatur – i den forstand at det i siste instans er øverste leder som avgjør alle viktige spørsmål. Men det betyr ikke at det ikke finnes debatt og kritikk i landet. Sammenliknet med debatten på det norske Stortinget er diskusjonen i Irans Majlis til tider både heftig og spenstig. Kritikk er i høy grad tillatt – så lenge man ikke kritiserer Wali Faqih (øverste leder).

Helt siden revolusjonen har det politiske livet i Iran vært delt mellom en venstreside som ønsker mer offentlige inngrep, større grad av nasjonalisering og mer av en velferdsstat, og en høyreside med sterk forankring i presteskapet og blant basariene – basarkjøpmennene – som har forsvart privateiendommen og insistert på privatisering. Begge fløyer har vært mot vestlige bankprinsipper. Ayatollah Khomeini tok ikke stilling i denne konflikten, men under krigen mot Irak ble behovet for sterkere statlig styring påtrengende – noe som førte til at det i praksis oppsto statlige monopoler innen bank, finans og utenrikshandel. Det finnes også en opposisjon som vil ha sjahregimet tilbake – ikke minst blant den øvre middelklassen og blant basariene.

Må ordne opp selv. Iran er et av de få landene i Asia, Afrika og Latin-Amerika som aldri har vært kolonisert. Den iranske kulturen har flere tusen år gamle røtter, og landet har en kultur for vitenskap og forskning som er svært dypt forankret. Det er ingen lett oppgave å vippe Iran over ende for dem som måtte ønske det.

Iran trenger en revolusjon for å kvitte seg med et reaksjonært og diktatorisk prestestyre, men skal en slik revolusjon lykkes, må den komme innenfra og distansere seg fra de imperialistiske kreftene som stadig prøver å underminere landet.

---