Irakiske regjeringsstyrker begår krigsforbrytelser i Syria

Hva skal til for å sparke i gang en åpen og ærlig debatt om det norske bidraget til Irak? Hvem er det egentlig vi skal alliere oss med?

Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Av: Thee-Yezen Al Obaide

I en artikkel publisert i Klassekampen 27. april svarer forsvarsminister Ine Eriksen Søreide på spørsmål fra Audun Lysbakken. Hun sier at «krigens spilleregler vil være en viktig del av opplæringen for å bidra til at brudd på menneskerettighetene ikke finner sted».
Dette har Søreide gjentatt ved flere anledninger – som om hun tror at irakiske styrker dreper fordi de ikke har respekt for menneskeliv. Jeg trodde vi var ferdig med hvit overlegenhet. Har det ikke slått norske myndigheter at krigsforbrytelsene kan være del av en større plan?
I sunniområder blir gårder jevnet med jorda, hus sprengt i lufta og familier drevet på flukt. I et intervju med den egyptiske tv-kanalen Sada Al-Balad i desember i fjor fortalte Iraks øverste sunnimufti, Rafi’ Taha Al-Rifa’i, at når familier vil vende tilbake til «befridde områder», får de beskjed om at de ikke kan komme før om et år – og at det skinner tydelig gjennom at det egentlig aldri vil skje. Formålet skal være å gi plass til sjiafamilier som skal bosettes for å oppnå sjiaflertall i hele Salahuldin-provinsen.

Regjeringens skylapper. Denne krigen handler om religion, geopolitikk, makt og dominans. Når disse fire faktorene møtes, oppstår det gjerne krigsforbrytelser. Den irakiske hærens krigsforbrytelser er planlagt, og den er utført med vilje. Begge sidene i krigen legitimerer voldtekt, drap, kidnapping og andre grove krigsforbrytelser gjennom religiøse erklæringer og Koranen.
Jeg og mange andre har kommet med konkrete bevis for hva sjiamilitser er i stand til å gjøre med sivilbefolkningen. Men begrenser deres krigsforbrytelser seg til dette? Nei.
Helt siden krigen brøt ut i Syria, har irakiske militser vært involvert. I fire år har sjiamilitsene kjempet på diktator Bashar Al-Assads side. Jeg har i løpet av det siste halvåret prøvd å kartlegge sjiamilitsene i Irak. Jeg har laget en oversikt over terrorgruppene – deres navn, antall soldater, ideologi og hvor de befinner seg. Så fort jeg kom over en milits, skiftet den navn. Gamle grupper ble splittet og nye dannet. Det mest sjokkerende har vært å oppdage hvor dypt involvert disse militsene er i Syria-krigen. Det er skremmende at den norske regjeringen har oversett dette. Eller har de det? Militsene legger ikke skjul på sin deltakelse i krigen  – tvert imot, de proklamerer den høylytt. Hvordan er det mulig at den norske regjeringen kan gå glipp av dette? Eller er det kanskje ikke så farlig lenger, nå som vi har en felles fiende i IS? Den 11. februar i fjor uttalte utenriksminister Børge Brende at Assad må gå. Skal han nå likevel få bli?
Mesteparten av den irakiske hæren består av militser. Hvis vi studerer dem nærmere, ser vi fort at disse terrorgruppene har syrisk blod på hendende – i tillegg til irakisk blod.
The Washington Institute har nylig publisert studien «The Shiite Jihad in Syria and Its Regional Effects» av forskeren Phillip Smyth. Her kommer det frem hvordan irakiske militser mobiliserer og kjemper på syrisk jord. Vi kan også lese om hvordan de rekrutterer transnasjonale krigere. I Amnesty Internationals rapport «Absolute Impunity – militia rule in Iraq» kommer det også frem at en av de største militsene, Asaib Ahl al-haq, kjemper med Assad. Andre pålitelige kilder – Foreign Policy, The Economist, The Huffington Post – bekrefter også denne rapportens funn. Hvorfor blir dette oversett av norske myndigheter? Det er fristende å tenke at Forsvarsdepartementet ikke har gode nok analyser, eller at de har alvorlige mangler i forståelsen av det som skjer på bakken i Syria og Irak – men dette er vanskelig å tro. Informasjonen er lett tilgjengelig for alle som gidder å lete. For forsvarsministeren koker det hele likevel ned til at nordmenn skal «lære bort krigens regler» til drevne, irakiske soldater, uten å ta hensyn til hvem disse soldatene er og hvilken ideologi de står for. Det er skremmende.

Sekteriske krigsforbrytelser. En av de største synderne i disse omfattende konfliktene er al-Hashd al-Shaabi – en irakisk, statsstøttet paraplyorganisasjon som omfavner de fleste sjiamilitser i Irak per i dag. Organisasjonen er ikke en offisiell del av et irakisk forsvar, men både innenriksdepartementet, statsministeren og forsvarsdepartementet i Irak har åpent sagt at disse tilhører regjeringen. En rekke menneskerettighetsorganisasjoner – deriblant Amnesty International – har anklaget al-Hashd al-Shaabi for krigsforbrytelser og hevnaksjoner mot sivilbefolkninger på sekterisk grunnlag. Det var blant annet de som som sto bak den siste sekteriske rensningen i den sunnidominerte byen Tikrit. Vi ser også helt klart at den irakiske regjeringen snur ryggen til disse alvorlige forbrytelsene, fortsetter å gi militsene lønn, men unnlater å betale kurdiske peshmergastyrker – som for øvrig er de eneste som ikke er sekteriske i regionen.
Al-Hashd al-Shaabi har også stor innflytelse i Syria. Det syriske regimet følger den irakiske modellen og importerer militante fra Irak – og har nå, ifølge Al-Jazeera, dannet sitt eget al-Hashd al-Shaabi, som er minst like brutalt som den irakiske versjonen. Det syriske regimet reklamerer også stadig for denne gruppen. Hva er målet? Å tømme Irak og Syria for sunnimuslimer, slik det lenge har blitt gjort i Iran? Vil Norge være med på å bygge et sekterisk persisk imperium som strekker seg utover Midtøsten, og som først og fremst er fiendtlig innstilt overfor Vesten og alle som ikke har samme verdier som dem? Norge må tenke mer langsiktig og fokusere på konsekvensene.

Like brutale. Den norske regjeringen går nå inn og tar side i en ideologisk, dypt religiøs og sekterisk konflikt. IS ønsker som kjent å etablere et sunnimuslimsk kalifat. På den andre siden ønsker sjiamilitsene og deres ledere å etablere Ayatollah Khomeinis versjon av «Welayat e-Faqih» (et styre av religiøst lærde) – sjiaislams svar på kalifatet. De to sidene er like hensynsløse og brutale i sin fremferd og overbevisning – dette er et valg mellom pest eller kolera. Skal Norge virkelig ta dette valget? De samme militsene kostet nesten 4500 amerikanske soldater livet mellom 2003 og 2011. Fra 2010 protesterte sunnimuslimer fredelig mot regjeringsmakten i Bagdad, men ble slått brutalt ned av sjiamilitsene. Støtten til IS er en reaksjon på dette. Skal vi bekjempe IS, må vi se at de får motivasjon og drivkraft av nettopp de krigsforbrytelsene den militsdominerte irakiske regjeringen begår, og at begge parter vokser seg sterke på hverandre.
Planlegger Brende og Søreide å ta tak i sjiamilitsene etter at IS er uskadeliggjort? Det er i så fall svært naivt. Hizbollah i Libanon lot seg ikke avvæpne etter siste krig med Israel, og det gjorde heller ikke sjiamilitsene i Irak etter krigen mot USA. Vi vet av erfaring at det bare er sunniklanene som kan stå imot IS. Det er disse klanene og kurdisk peshmerga som må få vår støtte, hvis vi i det hele tatt skal blande oss.


Al Obaide er skribent og samfunnsdebattant.
thee.yezen@gmail.com.

 

---
DEL