Irak: ille, verre, verst

Irakisk etterretningssjef mener motstandsbevegelsen teller flere hundre tusen personer.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Om 2004 var et elendig år for amerikanerne i Irak, så ser 2005 ikke ut til å starte bedre. Angrepene mot amerikanske okkupasjonssoldater og deres støttespillere fortsetter med uforminsket styrke. Bare i løpet av de fem første dagene har et tyvetalls irakiske soldater blitt drept, og tirsdag ble den amerikansk-innsatte guvernøren i Bagdad drept sammen med seks av sine livvakter. For å gjøre det hele enda verre, kommer da den irakiske etterretningssjefen, som selv er innsatt av USA, general Mohamed Abdullah Shahwani, med en sjokkmelding om at opprørerne i Irak i dag teller mer enn 200.000 mann. USA har hele tiden benektet at opprøret i Irak er en bevegelse med bred folkelig appell, og har prøvd å karakterisere dem som en liten gruppe terrorister og desperate Saddam-sympatisører. Etterretningssjefen kunne videre fortelle at av disse 200.000 har man en kjerne på anslagsvis 40.000 aktive krigere, mens de resterende er alt fra «deltidskrigere» til sympatisører. Amerikanerne har tidligere anslått at opprørerne ikke er flere enn et sted mellom 5.000 og 20.000.

Forsvarsanalytikeren Bruce Hoffman i den amerikanske tenketanken RAND Corporation mener at tallene fra general Shahwani gir en bedre oversikt over situasjonen i Irak i dag enn tallene fra koalisjonen. Signaler tyder også på at det kan bli vanskelig å arrangere valg den 30. januar. Amerikanerne fastholder fortsatt at valget vil bli holdt på denne datoen, men flere av deres irakiske støttespillere ser ut til å trekke seg. Valgets legitimitet blir også svekket av at store grupper boikotter valget, og ved at FN ikke greier å sende valgobservatører med den stadig forverrede sikkerhetssituasjonen. Blir valget utsatt, vil dette bli sett på som en seier for de irakiske opprørerne.

10.000 såret

Alle indikatorer man kan tenke seg for å beskrive motstandskampen mot den amerikanske okkupasjonen peker kun én vei; oppover. Bare for å ta noen få av disse: Rett før nyttår oppjusterte Pentagon tallet over sårede soldater til over 10.000. Samtidig har 1340 amerikanske soldater blitt drept, i tillegg til 151 soldater fra andre land i den stadig minkende koalisjonen som støtter USA i Irak. (Tallene er per 4. januar 2005). Viktigere enn selve tallene er utviklingen, som må være deprimerende lesning sett fra et amerikansk perspektiv. I det siste kvartalet i 2004 hadde amerikanerne et høyere antall drepte enn noen annen kvartalsperiode siden krigen startet. Antall angrep mot okkupasjonsmakten er mangedoblet siden begynnelsen av konflikten, og teller i dag nesten 1600 angrep hver måned. Irakere som samarbeider med okkupasjonsstyrkene lever også farlig, og over 1300 irakiske soldater og politifolk har blitt drept. I tillegg er et stort antall politikere, byråkrater og andre som antas å stå i ledtog med okkupantene blitt drept. Beskyttelsen amerikanerne kan gi disse er minimal, da de ikke engang greier å sikre sine egne baser mot et stadig økende antall angrep fra motstandsbevegelsen. I tillegg til at opprørsbevegelsen øker i styrke fra dag til dag, ser vi en meget klar kvalitetsforbedring i militære taktikker som tas i bruk av motstandsbevegelsen.

Det kan være mange forklaringer på hvorfor hatet mot amerikanerne øker for hver dag som går, men den kanskje viktigste faktoren er den brutalitet amerikanske soldater har utvist mot den irakiske sivilbefolkningen fra dag én i denne konflikten. Historiene siver sakte men sikkert ut, om ikke fra de journalistene som følger med amerikanske soldater, så fra soldatene selv. Et eksempel på det siste, er eksmarine-sersjant Jimmy Massey, som har desertert fra marinen og søkt politisk asyl i Canada. Han forteller om over tretti ubevæpnede menn, kvinner og barn som ble drept av marinesoldatene foran ham. Blant disse var en ung gutt som stod med hendene i været. Andre desertører har fortalt lignende historier.

Skytes rett ned

Den første utgaven i år av det engelske tidsskriftet The Economist har en reportasje fra en av deres journalister som er en såkalt «embedded reporter» som reiser med en amerikansk kolonne. I reportasjen forteller en løytnant at hvis irakerne kommer for nære kolonnen hans, så skyter hans soldater for å drepe. «Det er litt synd,» sier løytnanten, «for det betyr i grunnen at vi har drept en masse uskyldige folk.» «Men etter en stund,» forteller samme mann videre, «så

kommer det til et punkt hvor du ikke kan vente på å se noen med våpen, så man starter å skyte alle.» Holdninger som denne er dessverre heller regelen enn unntaket i den amerikanske okkupasjonsstyrken. Det er også den feilaktige troen på at Saddam Hussein og Irak hadde noe med angrepet mot New York den 11. september 2001 å gjøre. Selv om både den amerikanske presidenten og andre har innrømmet at det ikke finnes noe bevis for at Irak stod bak angrepet, så har man greid å prente inn dette hos en stor andel av den amerikanske befolkningen, inkludert de væpnede styrkene.

Verre er det imidlertid at så mange som 100.000 irakere kan ha dødd som en følge av denne krigen; de fleste drept av amerikanerne og deres allierte.

Det amerikanske angrepet mot byen Fallujah i november i fjor, som skulle knuse opprørernes moral en gang for alle, ser ut til å ha fått en motsatt effekt. Til tross for at amerikanske militære ledere allerede i november erklærte byen for erobret, er det mye som tyder på at de ikke kontrollerer hele byen – og at de dessuten i økende grad mister kontrollen over de områdene de har erobret. Overlegen amerikansk våpenmakt greide å jevne store deler av byen med jorden, samt å drepe et antall motstandsfolk og mange flere sivile. Men i stedet for den maktdemonstrasjonen angrepet var tiltenkt å være, ble det en demonstrasjon av motstandsbevegelsens utholdenhet og amerikanernes avmakt. Amerikanerne tviholder på at de har eliminert ett tusen opprørere, men nekter å kommentere hvor mange sivile som har blitt drept av den intense bombingen.

Klasebomber og napalm

En kameramann for Lebanese Broadcasting Corporation (LBC) som var i Fallujah under angrepet forteller om intens bombing av alle mål i byen, og amerikanske snikskyttere som drepte alt som rørte på seg. Han forteller om en familie han så som prøvde å slippe unna ved å svømme over Eufrat-elven, men som ble skutt da de kom opp av vannet. En annen episode som mange har fortalt om er at amerikanske tanks kjørte over skadde og døende irakere som lå i gatene. Denne typen historier bare øker støtten til den irakiske motstandsbevegelsen, både i Irak og i den arabiske verden for øvrig. Heller ikke har det hjulpet at amerikanske styrker har benyttet alt fra klasebomber til napalm mot opprørerne. At man forsøker å bortforklare napalmbruken med at det ikke var napalm siden man benyttet andre kjemikalier, er bare én i en lang rekke av dårlige unnskyldninger. Napalm er for øvrig klassifisert som et masseødeleggelsesvåpen i en FN- konvensjon av 1980, en konvensjon USA nektet å undertegne. USA forblir det eneste landet som gjør bruk av napalm i dag.

USA har jobbet mye med å rekruttere irakere til å bekjempe opprørerne. «Iraqization» kalte man denne doktrinen. Tanken var at irakiske styrker skulle ta over og avlaste amerikanske soldater i stor grad. Doktrinen har vist seg å være like ineffektiv som «Vietnamization» var under Vietnam-krigen. Soldatene blir sett på som forrædere og kollaboratører av de fleste irakere. I tillegg er disse styrkene infiltrert av opprørerne, og under konstante angrep fra motstandsbevegelsen. Når de samtidig ser at de får langt dårligere våpen enn sine amerikanske «allierte,» så faller moralen ytterligere. Moralen er for øvrig på vei nedover i USA også, hvor flere og flere som tidligere støttet krigen nå er imot den. Sammenligningene med Vietnam øker for hver dag.

General Shahwani ble tirsdag spurt om han trodde opprørerne gikk mot en seier i krigen mot amerikanerne. Shahwani svarte: «de taper i hvert fall ikke!»

---
DEL

Legg igjen et svar