Irak:  Pariserhjul og storpolitikk

Det er sjelden jeg har sett så stor tetthet av fornøyelsesparker, og det er sjelden jeg har opplevd en så anstrengt stillhet.

Tori Aarseth
Aarseth er statsviter, og fast journalist i Ny Tid.

Vanligvis kan man bli kjent med en by ved å være ute og suge til seg inntrykkene, men her er det høye murer og lite folk å se. Gradestokken har krøpet over midten av 40-tallet, og det blåser en varm vind. Det føles som å stå inne i en gigantisk hårføner. Hvor er alle menneskene? De få som er ute, ser på meg som om jeg har falt ned fra månen. En av dem mumler noe uforståelig: «… crazy …» er alt jeg klarer å høre. Er det fordi man ikke bare kan spasere ute i denne heten, eller er det fordi hvite kvinner ikke har noe alene på gaten å gjøre i denne delen av verden? Ikke vet jeg. Det er lenge siden sist jeg følte meg så lysende hvit og ignorant.

Det er helg. På en tysk bar i Erbil sitter expatene. En salig blanding av diplomater, hjelpearbeidere, krigsprofitører, journalister og leiesoldater. En mann med tilnærmet trønderbart og skinnvest med «Hells Angels Kabul» og «EOD» (Explosive Ordnance Disposal) på ryggen, står ved baren og drikker øl. Han er bombetekniker og en av disse karakterene som strømmer til konfliktsoner for å leve ut en livsstil han ikke kunne gjort hjemme. En ekssoldat som var med på invasjonen av Irak i 2003, forteller meg at leiesoldatene er mer diskrete nå enn før. De går ikke rundt i gatene med tunge våpen lenger, men de er her fremdeles. Selv jobber han som sikkerhetssjef i en internasjonal organisasjon. Han virker hyggelig nok, helt til han begynner å snakke om de lokale. «Verden har ikke råd til å vente på at disse folka skal bli voksne,» sier han. «De» ikke er som «oss», det er hans forklaring på konfliktene i Midtøsten. Han virker ute av stand til å se en sammenheng mellom den amerikanske krigen og fremveksten av ISIS. Jeg kjenner meg utilpass. Hvis det er noe Midtøsten og Irak virkelig ikke trenger, så er det flere hvite mennesker med våpen og dårlig selvinnsikt.

Flyktningstrøm. Jeg befinner meg i Duhok, den nordligste provinsen i Irak. Dette er stedet som har tatt imot flest internt fordrevne etter ISIS’ fremmarsj for to år siden. Til sammen har over en halv million flyktet til provinsen, som fra før av hadde en befolkning på bare en drøy million. Mange av de internt fordrevne har ikke flyktet langt, men det er likevel en uoverkommelig avgrunn tilbake til hjemstedet. Frykten for ISIS sitter dypt hos dem som har sett grusomhetene på nært hold.

Hvis det er noe Midtøsten og Irak virkelig ikke trenger, så er det flere hvite mennesker med våpen og dårlig selvinnsikt.

Jeg møter en yezidi-familie fra Shengal. Hjemstedet har blitt frigjort etter hendelsene for to år siden, likevel tør de ikke å dra tilbake. De er redde. Det gjør inntrykk å møte disse menneskene. De er folk som deg og meg som en dag måtte forlate alt de hadde og bare komme seg unna. Nå har de ikke noe mer enn livene sine og hverandre. En naken eksistens. Jeg tenker på min egen bestemor, som fortalte om den dagen da min oldefar kom hjem og med en alvorlig mine forklarte at nazistene var kommet til Narvik. Hun var fem år da.

En lokal hjelpearbeider forteller om situasjonen i Duhok da ISIS rykket frem for to år siden. «Det var folk overalt,» sier hun. «Før flyktningleirene kom på plass, hjalp lokalbefolkningen til. De åpnet hjemmene sine for de fordrevne, ga dem mat, tepper og klær og sørget for at de overlevde. Moren min lagde mat til over 60 mennesker i gaten vår. Naboene våre tok hver sin dag, matlagingen gikk på rundgang.» Jeg tenker på «Refugees Welcome» hjemme i Norge, og hvordan vårt eget mottaksapparat slet med å ta imot noen få tusen. Det føles skammelig å i det hele tatt skulle kalle det en flyktningkrise. I løpet av høsten skal offensiven for å ta tilbake Mosul fra ISIS settes i gang. Da forventes en ny bølge av internt fordrevne til Duhok. Det snakkes om at dette kan bli den største strømmen av flyktninger siden Rwanda.

Uferdige bløtkakehus. Jeg har ikke gitt opp å forsøke å forstå mer av byen og dagliglivet. På kvelden tar jeg turen opp til demningen i Duhok, den eneste lokale turistattraksjonen. Veien opp dit er mørk. I enden av den finner jeg en glorete fornøyelsespark. Det føles surrealistisk. Her er tomme restauranter med malte kulisser i glassfiber som skal forestille steiner og berg. Her er radiobiler og trampoliner, og det blinker i gult, rødt, grønt og blått. Innimellom de halvmørke stiene er det folk. Familier med barn og grupper av unge kvinner som sitter i gresset og snakker. Oppe ved selve demningen sitter to peshmergaer. De ser ut som de kjeder seg fælt. To menn har sneket seg ned til vannet gjennom et hull i gjerdet. Jeg kan høre barnelek over vannet fra lenger bort i mørket. En far og to tenåringssønner jogger forbi og svinger med armene. Guttene ser flaue ut.

Offentlige ansatte har ikke har fått lønnen de skulle hatt de siste to årene. En måned her og en måned der blir utbetalt, akkurat nok til å holde dem i live og i arbeid.

Sammenliknet med bildet de fleste nordmenn har av Irak, fremstår de kurdiske områdene påtakelig normale. Mens resten av Irak har vært i krig, har dette området i stor grad vært skjermet. Her er oljepengene den mest synlige konsekvensen av den amerikanske invasjonen. Ingen vet helt hvor disse pengene blir av, sies det. Samtidig ser man dem overalt. Mange kjører dyre biler, og mange av husene er overdådige på den litt tacky måten man gjerne forbinder med nyrike. Alle er forskjellige, med ulike varianter av tårn, farger, marmor, balkonger, søyler, frontoner og ornamenter. Her har plan- og bygningsetaten reist på ferie. Det har sin sjarm. Nå står mange av bløtkakehusene uferdige, og gir ly til internt fordrevne som foretrekker å være i byene heller enn i leirene. En økonomisk krise, som kanskje egentlig er en politisk krise, er årsaken til byggestansen. En disputt mellom regjeringen i Bagdad og selvstyremyndighetene i de kurdiske områdene har ført til at offentlig ansatte ikke har fått lønnen de skulle hatt de siste to årene. En måned her og en måned der blir utbetalt, akkurat nok til å holde folk i live og i arbeid.

Splittet. På veien tilbake til Erbil skimter jeg lysene fra pariserhjul i det fjerne. Det er sjelden jeg har sett så stor tetthet av fornøyelsesparker. Trygt og normalt, men samtidig er det noe som kjennes anstrengt. Irakisk Kurdistan er kanskje et stille skjær, men det er også omgitt av storpolitikk og konflikt. I nord går tyrkiske soldater inn i irakisk territorium på jakt etter PKK-geriljaen. Grensen til Syria er heller ikke langt unna. Midt i mellom Erbil og Duhok ligger Mosul, Iraks tredje største by, nå okkupert av ISIS. De består ikke bare av fremmedkrigerne som vi hører så mye om. ISIS bærer også i seg et opprør fra den sunnimuslimske delen av befolkningen, som gikk fra å være makteliten under Saddam Hussein til å bli skjøvet til side i kjølvannet av den amerikanske invasjonen. Mange lokale sunniarabere som tidligere har levd side om side med kristne, yezidier, kurdere og andre minoriteter, er nå en del av ISIS. De har deltatt i massakre og tatt kvinner som sexslaver.

Relasjonene mellom de ulike etniske og religiøse gruppene har kanskje vært anstrengt før – men hvordan kan et samfunn komme tilbake fra noe som dette? Det virker nesten umulig.

---
DEL