Irak:  Pariserhjul og storpolitikk

Det er sjelden jeg har sett så stor tetthet av fornøyelsesparker, og det er sjelden jeg har opplevd en så anstrengt stillhet.

Tori Aarseth
Aarseth er statsviter, og fast journalist i Ny Tid.

Vanligvis kan man bli kjent med en by ved å være ute og suge til seg inntrykkene, men her er det høye murer og lite folk å se. Gradestokken har krøpet over midten av 40-tallet, og det blåser en varm vind. Det føles som å stå inne i en gigantisk hårføner. Hvor er alle menneskene? De få som er ute, ser på meg som om jeg har falt ned fra månen. En av dem mumler noe uforståelig: «… crazy …» er alt jeg klarer å høre. Er det fordi man ikke bare kan spasere ute i denne heten, eller er det fordi hvite kvinner ikke har noe alene på gaten å gjøre i denne delen av verden? Ikke vet jeg. Det er lenge siden sist jeg følte meg så lysende hvit og ignorant.

Det er helg. På en tysk bar i Erbil sitter expatene. En salig blanding av diplomater, hjelpearbeidere, krigsprofitører, journalister og leiesoldater. En mann med tilnærmet trønderbart og skinnvest med «Hells Angels Kabul» og «EOD» (Explosive Ordnance Disposal) på ryggen, står ved baren og drikker øl. Han er bombetekniker og en av disse karakterene som strømmer til konfliktsoner for å leve ut en livsstil han ikke kunne gjort hjemme. En ekssoldat som var med på invasjonen av Irak i 2003, forteller meg at leiesoldatene er mer diskrete nå enn før. De går ikke rundt i gatene med tunge våpen lenger, men de er her fremdeles. Selv jobber han som sikkerhetssjef i en internasjonal organisasjon. Han virker hyggelig nok, helt til han begynner å snakke om de lokale. «Verden har ikke råd til å vente på at disse folka skal bli voksne,» sier han. «De» ikke er som «oss», det er hans forklaring på konfliktene i Midtøsten. Han virker ute av stand til å se en sammenheng mellom den amerikanske krigen og fremveksten av ISIS. Jeg kjenner meg utilpass. Hvis det er noe Midtøsten og Irak virkelig ikke trenger, så er det flere hvite mennesker med våpen og dårlig selvinnsikt.

Flyktningstrøm. Jeg befinner meg i Duhok, den nordligste provinsen i Irak. Dette er stedet som har tatt imot flest internt fordrevne etter ISIS’ fremmarsj for to år siden. Til sammen har over en halv million flyktet til provinsen, som fra før av hadde en befolkning på bare en drøy million. Mange av de internt fordrevne har ikke flyktet langt, men det er likevel en uoverkommelig avgrunn tilbake til hjemstedet. Frykten for ISIS sitter dypt hos dem som har sett grusomhetene på nært hold.

Hvis det er noe Midtøsten og Irak virkelig ikke trenger, så er det flere hvite mennesker med våpen og dårlig selvinnsikt.

Jeg møter en yezidi-familie fra Shengal. Hjemstedet har blitt frigjort etter hendelsene for to år siden, likevel tør de ikke å dra tilbake. De er redde. Det gjør inntrykk å møte disse menneskene. De er folk som deg og meg som en dag måtte forlate alt de hadde og bare komme seg unna. Nå har de ikke noe mer enn livene sine og hverandre. En naken eksistens. Jeg tenker på min egen bestemor, som fortalte om den dagen da min oldefar kom hjem og med en alvorlig mine forklarte at nazistene var kommet til Narvik. Hun var fem år da.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.