Publisert dato: 15/06/2017
25. mai samlet toppsjefene i NATO seg til et fire timers møte i det nye hovedkontoret i Brüssel som kostet over 10 milliarder kroner. De feiret sin militære styrke med krigsflyparade, og hausset opp fiendebilder ved å vise frem biter av både Berlinmuren og World Trade Center i New York. Toppsjefene vedtok formelt NATOs deltakelse i kampen mot IS, en forlengelse og styrking av krigen mot terror som ble lansert av president Bush etter 11. september 2001. Medlems-
tallet ble utvidet til 29 land, på tross av en meget sterk sivil motstand i Montenegro. Kravet til medlemslandene om at to prosent av BNP skal gå til militære formål (hvorav minst 20 prosent til utstyr) ble banket inn spesielt av USAs president, som forlangte en jevnere fordeling av byrdene. Og ryktene gikk om at Stoltenberg på sin side gjerne vil øke til 3–4 prosent. For Tyskland betyr en økning på 2 prosent en økning fra 34 til 69 milliarder euro, og for Europa totalt betyr det en økning fra 200 til over 300 milliarder euro. Militærindustrien er overlykkelig, men i en situasjon med stor arbeidsledighet og prekære situasjoner for mange – ikke minst blant ungdom – er de kommende kutt i utdannings-, helse- og miljøbudsjettene neppe noe som hverken fremmer bærekraftig utvikling eller motvirker terror.
Motreaksjoner. Mens NATO-toppmøtet pågikk, organiserte belgisk og internasjonal fredsbevegelse et motmøte med en rekke prominente fredsaktivister som drøftet ulike tiltak både for å fremme fred og menneskelig sikkerhet. De mener at NATO må legges ned, og begrunner det med at organisasjonen har endret seg bort fra sin opprinnelige hensikt: Den fremmer slett ikke vår sikkerhet, men er kun til nytte for krigsindustrien, våpenhandlerne, krigsprofitørene og de som lever av å skape falsk sikkerhet. NATOs tenkning er simpelthen foreldet og moden for historiens skraphaug. Utgiftene til NATO og til militarisering ble satt opp mot basisbehovene til de 65 millionene mennesker som er på flukt, de mange millionene som nå risikerer å dø av sult og de som lider av krig og nød i blant annet Irak, Afghanistan, Jemen, Syria, Mali og andre steder i Afrika. Det ble spesielt fremhevet at hetsen mot henholdsvis Russland og muslimer må stoppe. På ulike måter ble det fremhevet at man må fremme samarbeid og ikke konfrontasjon. Det gamle slagordet «Felles sikkerhet, eller ingen sikkerhet» ble igjen hentet frem. Man må ikke legitimere krigsindustrien og NATO ved å skape fiendebilder og frykt.
Mange var bekymret for hvordan de store multinasjonale selskapene og NATO reduserer FNs viktighet og arbeidsmuligheter. Dog gir det håp om bedre samarbeid mellom FN og sivilsamfunnet at FNs nye generalsekretær, den tidligere portugisiske statsministeren António Guterres, er så klar på viktigheten av å forebygge vold og krig og ønsker å styrke arbeidet med nedrustning. NATOs insistering på avskrekking ved hjelp av atomvåpen og det faktum at de ikke vil delta i de pågående FN-forhandlingene om et atomvåpenforbud, og sågar påroper seg rett til førstebruk av atomvåpen, er et av hovedargumentene mot alliansen.
Man må ikke legitimere krigsindustrien og NATO ved å skape fiendebilder og frykt.
Dagen før toppmøtet marsjerte mer enn 12 000 mennesker i Brüssels gater i regi av belgiske og internasjonale fredsorganisasjoner. Den belgiske organisasjonen Vrede hadde sammen med nettverket «No to War – No to NATO» også fått med en rekke kvinne-, miljø- og utviklingsorganisasjoner i et fredelig, fargerikt, ungt og kreativt demonstrasjonstog. Stemningen var høy, folk var glade for å finne sammen mot det krigsmaskineriet NATO nå utgjør. Deltakerne uttrykte sinne over at ledende politikere, støttet av media, velger å fremme fiendebilder og militarisering i en tid hvor de sosiale ulikhetene vokser så sterkt, og ungdom som står uten valgmuligheter – spesielt unge menn – lar seg rekruttere inn i fundamentalisme. I stedet for å bruke penger på en totalt feilslått krig mot terror, ble det uttrykt ønske om å bedre verdens sikkerhet ved å møte folks behov for utdanning, mat, jobb og et liv i verdighet. Plakatene og slagordene var klare: «Fund peace, not war». «Drop Trump, not bombs». «Make peace great again». «No peace possible with NATO».
Fredsorganisasjonene ønsker å nå frem til folk med informasjon om at faren for terror bare øker jo mer vi kriger: I stedet for å søke en militær sikkerhet som ikke virker, som er destruktiv og dessuten ødelegger miljøet, må vi heller jobbe frem konkrete strategier for å bygge menneskelig sikkerhet.
Norske forhold. Jeg presenterte situasjonen i Norge, og viste hvordan vi bryter med tidligere norsk utenrikspolitikk ved ikke å støtte FNs arbeid for å få til et atomvåpenforbud, og ved å godta mer amerikansk etterretning i nord og en amerikansk militærbase i Trøndelag hvor det også lagres krigsmateriell. Vi lar store NATO-tropper øve nært opptil den russiske grensen og bygge grensegjerde mot Russland, og vi deltar i NATOs out-of-area-krigføring, delvis forsøkt skjult som opplæring, og vurderer mulig deltakelse i NATOs rakettskjold. Samtidig fremhevet jeg Norges tidligere status som fredsland, som drivende i arbeidet med å fremme menneskelig sikkerhet (blant annet gjennom Lysøenerklæringen fra 1998) og som et vennligsinnet land som forsto viktigheten av et sterkt FN.
