25. mai samlet toppsjefene i NATO seg til et fire timers møte i det nye hovedkontoret i Brüssel som kostet over 10 milliarder kroner. De feiret sin militære styrke med krigsflyparade, og hausset opp fiendebilder ved å vise frem biter av både Berlinmuren og World Trade Center i New York. Toppsjefene vedtok formelt NATOs deltakelse i kampen mot IS, en forlengelse og styrking av krigen mot terror som ble lansert av president Bush etter 11. september 2001. Medlems-
tallet ble utvidet til 29 land, på tross av en meget sterk sivil motstand i Montenegro. Kravet til medlemslandene om at to prosent av BNP skal gå til militære formål (hvorav minst 20 prosent til utstyr) ble banket inn spesielt av USAs president, som forlangte en jevnere fordeling av byrdene. Og ryktene gikk om at Stoltenberg på sin side gjerne vil øke til 3–4 prosent. For Tyskland betyr en økning på 2 prosent en økning fra 34 til 69 milliarder euro, og for Europa totalt betyr det en økning fra 200 til over 300 milliarder euro. Militærindustrien er overlykkelig, men i en situasjon med stor arbeidsledighet og prekære situasjoner for mange – ikke minst blant ungdom – er de kommende kutt i utdannings-, helse- og miljøbudsjettene neppe noe som hverken fremmer bærekraftig utvikling eller motvirker terror.
Motreaksjoner. Mens NATO-toppmøtet pågikk, organiserte belgisk og internasjonal fredsbevegelse et motmøte med en rekke prominente fredsaktivister som drøftet ulike tiltak både for å fremme fred og menneskelig sikkerhet. De mener at NATO må legges ned, og begrunner det med at organisasjonen har endret seg bort fra sin opprinnelige hensikt: Den fremmer slett ikke vår sikkerhet, men er kun til nytte for krigsindustrien, våpenhandlerne, krigsprofitørene og de som lever av å skape falsk sikkerhet. NATOs tenkning er simpelthen foreldet og moden for historiens skraphaug. Utgiftene til NATO og til militarisering ble satt opp mot basisbehovene til de 65 millionene mennesker som er på flukt, de mange millionene som nå risikerer å dø av sult og de som lider av krig og nød i blant annet Irak, Afghanistan, Jemen, Syria, Mali og andre steder i Afrika. Det ble spesielt fremhevet at hetsen mot henholdsvis Russland og muslimer må stoppe. På ulike måter ble det fremhevet at man må fremme samarbeid og ikke konfrontasjon. Det gamle slagordet «Felles sikkerhet, eller ingen sikkerhet» ble igjen hentet frem. Man må ikke legitimere krigsindustrien og NATO ved å skape fiendebilder og frykt.
