Invasjonsmester Steven Spielberg

– Når jeg kan bringe noen fra en annen galakse og inn i vår egen verden, inspirerer det meg til det fulle, sier Steven Spielberg til Ny Tid. Derfor ble det film om robotlekene Transformers.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[science fiction] I fjor rangerte det velrenommerte filmmagasinet Empire Steven Spielberg som nummer én på en liste over tidenes største regissører. Og det er ingen urimelig påstand. Spielberg har slått den ene kassarekorden etter den andre. Han er blitt Oscar-nominert for beste regi seks ganger, og fikk prisen for Schindlers liste (1993) og Saving Private Ryan (1998). Formuen hans er beregnet til nesten tre milliarder dollar, og på Forbes’ liste over USAs 400 rikeste mennesker er han og kollega George Lucas de eneste fra filmens verden.

Ikke bare innen film, men i hele underholdningsbransjen er Spielberg trolig den personen med mest makt og innflytelse. 60-åringen ser på ingen måte slik ut, der han sitter avslappet i blå hvermannsenskjorte og en khaki-bukse på Four Seasons Hotel i Beverly Hills, der han er plassert for å snakke om Transformers. Så spørsmålet melder seg: Hvorfor kaster verdens mektigste filmskaper bort tiden på å produsere en ståkete sommer-blockbuster om lekene Transformers, robotene som kunne forvandles til biler – med en medfølgende tegnefilmserie som i Norge ble vist på salige Sky Channel på 1980-tallet?

– Det er mye hjerte i Transfomers, sier

Spielberg.

Rød tråd fra det ytre rom

Han virker bemerkelsesverdig avslappet, og smiler varmt. Skjegget er grånet i kantene, men hans friske entusiasme minner overhodet ikke om en blasert og aldrende Hollywood-milliardær. Og til tross for at Transformers-konseptet kan virke bokstavelig talt firkantet, mener Spielberg at robotene gir rom for et stort følelsesregister.

– Konseptet går ut på at du har Autobots, ledet av Optimus Prime. Disse robotene er på Jorden for å beskytte menneskene mot de onde planene til robotene som kalles Decepticons, som er ledet av Megatron. De planlegger å gjøre de gode robotene om til medlemmer av deres egen armé. Og det syntes jeg passet som en utmerket idé for en film. Om det blir en sommer-blockbuster eller ikke, gjenstår å se, men det lukter i hvert fall som en, sier Spielberg, som praktisk talt oppfant konseptet «sommer-blockbuster» for 30 år siden, i forbindelse med lanseringen av Haisommer (1975).

Og nettopp rominvasjoner har vært et gjennomgående tema for Spielberg. Allerede hans første spillefilm, Firelight (1964), med et budsjett på beskjedne 400 dollar og med underbetalte venner og bekjente som skuespillere, handlet om ufo-er som invaderer en småby i Arizona. Romvesenene forsøker å bortføre innbyggerne for å stille dem ut i et menneskelig zoo på sin hjemplanet.

Siden har Spielberg stadig vekk gjenopptatt kontakten med utenomjordiske skapninger. I både Nærkontakt av tredje grad (1977) og E.T. the Extra-Terrestrial (1982) viste han romvesener som trygge og tillitsfulle vesener, helt i tråd med hans eget utsagn om at han «ikke tror at noen ville komme reisende mange lysår unna for å erobre, men for å søke kunnskap». Likefullt kom de langveisfarende i hans storstilte nyinnspilling av 1950-talls-klassikeren War of the Worlds (2005) med ytterst skremmende hensikter. Også i de to Men in Black-filmene, som Spielberg produserte, handlet det om ondartede «aliens». Og i Transformers, som Spielberg også produserer, er det for en gangs skyld rom for både gode og onde skapninger fra verdensrommet.

Langt fra realisme

– Jeg tror vel at romvesener kan være både gode og onde, eller litt av begge deler, som oss mennesker, forteller Spielberg.

– Godt og ondt er uansett utgangspunktet for en hel del drama. Vellaget drama er når vi som publikum har mulighet til å ta stilling til hvilken side vi vil ha empati for. Også ideen om disse tingene som vi ikke kan ha kontakt med i vårt hverdagsliv, gjør film spennende for meg. Når jeg som filmskaper kan bringe noe fra en annen galakse og inn i vår egen verden, inspirerer det meg til det fulle.

War of the Worlds var derimot et forsøk på å lage en realistisk film om invasjon av Jorden, sier Spielberg, og ikke ment som

en Hollywood/popcorn/eventyr-film.

– Meningen var også at den skulle minne folk om hva som hendte 11. september 2001. Men Transformers er en helt annen type film. Dette er mer popcorn-varianten av en rominvasjon, med gode mot onde roboter, og du kan legge ditt hjerte og din empati inn i fortellingen og la deg rive med.

Barnslig milliardær

På mange måter holder Spielberg barnet i seg selv i live, og innrømmer stadig vekk barnslige tilbøyeligheter. Men man skulle kanskje tro at selv han var for gammel for Transformers-lekene da de kom ut på 1980-tallet.

– Jeg så den animerte tv-serien om Transformers med barna mine, og de elsket den. Ikke lenge etterpå satt jeg på gulvet sammen med dem og lekte med figurene fra serien. Faktisk hendte det at jeg tok noen av byggeklossene fra dem, fordi at jeg tenkte at jeg ville ha mer utbytte av det. Jeg var en ganske eiesyk Transformers-fanatiker, kan du si, hehe!

Spielberg likte godt å se på at barna hans lekte med disse figurene, og var veldig opptatt av hvordan man skulle sette bitene sammen igjen.

– Barna ville for eksempel gjøre Optimus Prime om fra en truck til en robot, og så ville de utbryte «pappa, sett dem sammen igjen slik den skal være». Så der satt jeg og slet med bitene som om det skulle vært en slags Rubiks kube. Jeg har altså vært i Transformers-verden omtrent like lenge som jeg har vært far, og jeg syntes det var på høy tid at dette ble en sommerfilm.

Spielberg renner nesten over av entusiasme når han snakker om lek og barnslige gleder. Passende nok var det også nettopp midt i en lek han oppdaget sine evner som filmskaper. Ifølge myten begynte han tidlig å lage filmer med farens 8mm-kamera, og tok inngangspenger for at naboer kom og så disse i hans arrangerte hjemmekino, mens lillesøsteren Anne solgte popcorn.

– Jepp, det stemmer, bekrefter Spielberg med et nostalgisk smil.

– Jeg brukte pappas kamera til å filme mitt elektriske Lionel-togsett. Jeg gjorde det først og fremst for at jeg ville se togene kræsje igjen og igjen. En gang sa far at «hvis jeg må fikse disse togvognene igjen, tar jeg togsettet fra deg». Så jeg laget en ulykke uten å fortelle ham det, og fikset de ødelagte togene helt på egen hånd. Jeg husker at jeg så filmen med togkræsjet flere ganger, og det gå meg en pervers følelse om at jeg hadde gjort noe jeg ikke burde. Faktisk var det dette som startet min filmkarriere. Det var den spede begynnelse. ■

Oversatt og bearbeidet av

Nils Vermund Gjerstad.

---
DEL

Legg igjen et svar