Intimt portrett av en ikonisk fotograf

Mapplethorpe: Look at the Pictures. Regi: Fenton Bailey og Randy Barbato.

Navnet Robert Mapplethorpe får nok de fleste til å tenke på New Yorks bohemliv på 1970-tallet, kontroverser og hans homoerotiske BDSM-fotografier som opprørte offentligheten.

Bianca-Olivia Nita
Filmkritiker i Ny Tid / Modern Times Review. Bosatt i Rotterdam.

Mapplethorpe: Look at the Pictures. 

Fenton Bailey og Randy Barbato.

 

Alt dette kunne vært gode ingredienser i en skandalehistorie, men Bailey og Barbatos nye dokumentarfilm om kunstneren overrasker ved å være det stikk motsatte. Filmen er et nærgående og komplekst portrett av Mapplethorpe, og i stedet for å fokusere på kontroversene rundt ham, handler filmen om den autentiske personen han var.

Gjennom intervjuer (både nye og arkiverte), hundrevis av bilder og mørke svart-hvitt-versjoner av gjenskapte hendelser og situasjoner, fyller filmen tomrommene i de kollektive erindringene om Mapplethorpe. Den viser historien om en gutt som ble til en ung mann, dro til New York og ble en epokeskapende fotograf.

Filmens narrativ er imidlertid ikke den vanlige dokumentariske fortellingen om en kjent persons vei til berømmelse – i stedet ligger fokus på Mapplethorps liv, hans forhold til andre mennesker og hans følelsesmessige utvikling. Som Marcus Leatherdale, en tidligere elsker, sier i filmen: «De eneste menneskene han ønsket å ha i livet sitt, var rike folk, berømte folk og folk han kunne ha sex med.»

Brøt reglene. Mapplethorpe fotograferte velstående mennesker, berømte mennesker, elskerne sine og seg selv – men også blomster og barn. Og blant de rike, de berømte og hans utallige elskere glimrer Patti Smith med sitt nesten totale fravær. Deres opprinnelig romantiske forhold som fant sted de første årene i New York, da de bodde på Chelsea Hotel og prøvde seg frem i kunstverdenen, er velkjent. Patti Smiths prisbelønte memoarer Just Kids ble utgitt i 2010, og er en ærlig beretning om forholdet deres og hvor viktige de var for hverandre. Likevel nevnes hun bare såvidt i filmen. I et nettintervju for Indiewire i april i år forklarer produsentene at det ikke var mulig å ha Smith med i filmen, og at det dessuten viste seg å være til det beste. Å ikke ha henne med innebar nemlig at de måtte grave dypere, og etter hvert fant de da også tidligere ukjente intervjuer med kunstneren, stoff som var forsvunnet i arkivene til Mapplethorpe Foundation. Gjennom disse opptakene er det Mapplethorpe selv som styrer historien mot hva han ville og hva som var viktig for ham, og viser på den måten hvem han virkelig var.

De kontroversielle fotografiene hans var ikke sjokkerende bare den gangen. De er sjokkerende den dag i dag. «Jeg har alltid vært fascinert av å bringe seksualitet opp på et nivå hvor den aldri har vært før,» hører vi Mapplethorpe si i filmen. Og det gjorde han sannelig. Han brøt reglene og satte flomlyset ikke bare på datidens homoseksuelle subkultur, men også på fotografiet som stor kunst i en tid da fotografiet ble sett på som et mindreverdig medium.

Hans statement var å åpne opp for sin seksualitet og fotografere en livsstil han kjente og levde ut.

Liv og død. I 2011 fikk Los Angeles County Museum of Art og Getty Museum en stor del av Mapplethorpes bilder, samt kunstnerens store arkiv med sekundærmateriale. I filmen ser vi kuratorene granske og kommentere fotografiene. Denne sammenstillingen av ulike verdener – kuratorene i et nåtidig arkiv som undersøker verket hans, satt opp mot intervjuene og råheten i Mapplethorpes livsstil – skaper en ufrivillig, men viktig kontrast. Fotografiene hans kommer fra et sted der det utspiller seg en kamp i det virkelige livet, en kamp som får næring av hans streben etter berømmelse. De hører liksom ikke hjemme i det som oppleves som et sterilt, intellektuelt miljø med typiske kunstspesialister som betrakter de samme fotografiene med et begrepsstyrt blikk. Men så er det på en måte nettopp der de hører hjemme likevel. Fotografiene hans befinner seg der nå, og nettopp det er tegnet på at «Mapplethorpe» har blitt nøyaktig det han ønsket at det skulle bli: Navnet til en ikonisk fotograf.

Fotografiene kan analyseres fra en kunsthistorikers synsvinkel, men kjernen i Mapplethorpes arbeid trenger faktisk ikke mye terminologi for å bli forstått. All tolkningen som trengs kan man finne i livet hans. Han fotograferte ikke med den hensikt å skape et begrepsmessig statement. Hans statement var å åpne opp for sin seksualitet og fotografere en livsstil han kjente og levde ut.

«Det som skulle til for å bli Robert Mapplethorpe, var det samme som skulle til for å ta livet av ham. Og det gjorde det, bokstavelig talt,» sier broren Edward i filmen. I 1986, på toppen av sin karriere, fikk han hiv-diagnosen. De neste tre årene ble han svakere og svakere mens han kjempet mot klokken. Han døde i mars 1989, og samme sommer startet soloutstillingen hans med tittelen «Robert Mapplethorpe: The Perfect Moment» sin ferd rundt i USA.

Se på bildene. «The Perfect Moment» skapte skandale. Bildene ble oppfattet som obskøne, og aktualiserte spørsmålet om offentlige bevilgninger til kunst. Dette førte til den første rettssaken som har blitt ført mot et kunstmuseum, da Ohio-byen Cincinatti anmeldte sitt eget samtidskunstsenter for utuktighet. Dokumentarfilmens tittel er hentet fra senator Jesse Helms utbrudd under et møte i Senatet på den tiden. Utbruddet er lagt inn i både begynnelsen og slutten på filmen: «Se på bildene!» Bailey og Barbato snur opp ned på Helms avsky og gjør det til en formålserklæring. De får deg til å se på bildene, samt forstå dem gjennom øynene til en kunstner som levde et autentisk liv, og som aldri hadde til hensikt å behage.

Filmen kan sees på Amazon Prime.

---
DEL