Intet virkelig nytt fra suksessforfatter

Som i «Den engelske pasient» skriver Michael Ondaatje om krig og kjærlighet. Dessverre blir det litt for mye av det siste.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

«Fra midt på 1980-tallet til tidlig på 1990-tallet befant Sri Lanka seg i en krise».

Slik åpner innledningen til Michael Ondaatjes siste roman. Og som i storselgeren «Den engelske pasient» (norsk overs. 1993), danner krig et slags teppe bak teksten – et teppe sydd sammen av drap, tortur, forfølgelser.

Anil Tissera reiser til Sri Lanka for å etterforske mulige brudd på menneskerettighetene. Myndighetene i Sri Lanka har etter press, fra blant annet ulike menneskerettsorganisasjoner, gått med på at Senter for Menneskerettigheter i Genéve sender sin ekspert i rettsmedisin (Anil), for å avdekke antatt organiserte drap. Men myndighetene har satt én betingelse: Hun skal jobbe med en srilankisk arkeolog, Sarath, som er oppnevnt av makthaverne selv. Heri ligger en kilde til konflikt, som da også skal vise seg å «innfri»: Konflikten mellom den frie forskningen og de bånd makthaverne måtte legge på den, blir romanens gjennomgående tema, eller mer basalt: Brudd på grunnleggende menneskerettigheter. Men de er bare grunnleggende, eller selvfølgelige, i den verden Anil er vant med, nemlig den Vestlige. Hun skal snart oppdage at «rettssikkerhet» og «ytringsfrihet» i et krigsherjet land, er så godt som fraværende, eller bare ord i anførselstegn.

Og de srilankiske myndigheter har virkelig noe å skjule: Organiserte drap og forfølgelser, samt tortur på flere hundre dissidenter (hvilket virkelig skjedde ifølge Amnesty, i 1985). Anil må da også reise ut av landet, etter at hun kan påvise at et skjelett stammer fra en dissident. Hennes eget liv står i fare.

Handlingen i romanen er lagt til «midt på 1980-tallet til tidlig på 1990-tallet». Noen nøyaktigere tidsangivelse vil ikke fortelleren gi. Hva kan grunnen til dette være? Vel, mest sannsynlig er det at fortelleren ikke ønsker at hans fortelling skal kunne kobles direkte til den allerede kjente Historien.

Men han legger seg tett inntil den, for eksempel i avsnittet om selvmordsbomberen som sprenger presidenten, Katugala, i filler. Historiebøkene sier derimot noe annet: Det var presidentkandidat, Gamini Dissanayake, som ble drept på denne brutale måten, i 1994. Vi har altså å gjøre med en forteller som leker innenfor feltet «fiksjon og virkelighet».

Og dette er utført fiffig nok; men for den jevne nordmann, som verken husker eller vet noe særlig om srilankisk historie, vil ikke halvveis virkelige hendelser og personer, virke som annet enn bare oppdiktede. «Leken», per se, har med andre ord en langt viktigere funksjon for den srilankiske leser, som faktisk opplevde den voldsomme perioden vi her snakker om.

Hentydninger og karakteristikker av historiske hendelser, vil for ham/henne lett kunne «dechiffreres», og vil dermed også inkludere ham/henne innenfor et visst gjenkjennelsesunivers, som lesere av ikke-srilankisk opprinnelse dermed blir «ekskludert» fra.

Ja, på sett og vis kan vi her tale om en slags «hentydningens diskriminasjon» fra fortellerens side: Det er ikke alle forunt å skulle være med på dette, denne diegesen. Men dét er kanskje allikevel ikke et tap? Det man ikke vet noe om, har man heller ikke godt av?

Sikkert er det at fortelleren taper når han mikser banale og kioskete kjærlighetshistorier med mord og forsvinninger.

Ett eksempel: En autentisk liste over forsvunne personer fra Amnestys rapporter, følger rett etter et kapitel om Anil og Cullisí (bokstavelig talt) håpløse elskerforhold: «Jeg vil aldri ligge med deg hvis du sier at du ikke liker Prince. Kyss meg her. Har du noe vanskelig mellomnavn som jeg må lære meg?».

På grunn av slike forstyrrende og unødige trivialiteter, blir Anils gjenferd, ironisk nok, en roman man ikke kan ta helt alvorlig.

Ondaatje er best når han «på avstand» beskriver mennesker og deres tunge lodd. (Dette også i hans fine kortprosasamling «The Collected Works of Billy the Kid» (1977), som, etter denne leserens mening, heller burde ha vært oversatt).

Ta for eksempel skildringen av denne kvinnen på gravlunden, som sørger over sin ektemann og sin bror: «Hun satt på kne med bena under seg og albuene i fanget, som i formell bønnestilling, og så ned på restene av de to likene.(…) De hadde pleid å vende tilbake fra jordene og komme inn i hytta, spise maten hun hadde laget i stand, og så sove en times tid. Hver ettermiddag hele uken hadde hun vært en del av dette».

Her unngår Ondaatje ukebladnovellesentimentaliteten (som ofte preger hans hovedperson), rett og slett ved å dra perspektivet «lengre unna» den det fortelles om. I tilfellet med den sørgende kvinnen, får vi ikke innblikk i en selvmedlidende psyke, som i tilfellet Anil. Ondaatje gjør en stor bommert i å ikke fokusere mer på de virkelige ofrene (for borgerkrigen) i Sri Lanka. I stedet skriver han side opp og side ned om håpløse kjærlighetsforhold. Han burde med andre ord ha blitt «værende igjen» på denne gravlunden, og fortsatt sin skriving om kvinnen med albuene i fanget. Istedenfor drar for ofte hjem, til det trygt litterære: Det vil si enkle kjærlighetshistorier.

Ingrid Haugs oversettelse er på det jevne. Dessverre ødelegger noen få haltende setninger og ordvalg, for en ellers fin flyt i språket. Det vil derfor være overdrevent pedantisk å skulle kommentere disse tilfellene.

---
DEL

Legg igjen et svar