Internasjonal vold

Opprinnelig startet Amnesty International som en reaksjon på brutaliteten i europeiske diktaturer. I 1960 skålte to portugisiske studenter for friheten på en restaurant. Regimet til Portugals diktator Salazar ga studentene en dom på sju års fengsel for hendelsen. Frihetsskåler er som kjent alvorlige saker. Salazars høyre-ekstreme regime falt ikke før i 1974. Men allerede i […]

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Opprinnelig startet Amnesty International som en reaksjon på brutaliteten i europeiske diktaturer.

I 1960 skålte to portugisiske studenter for friheten på en restaurant. Regimet til Portugals diktator Salazar ga studentene en dom på sju års fengsel for hendelsen. Frihetsskåler er som kjent alvorlige saker.

Salazars høyre-ekstreme regime falt ikke før i 1974. Men allerede i 1961 så Amnesty dagens lys, etter at den britiske advokaten Peter Benenson hadde skrevet til Salazar og protestert mot den absurde dommen.

I dag – etter at Europa er blitt kvitt de fleste av sine mange og langvarige diktaturer – er det på disse kanter av verden lett å få inntrykk av menneskerettighetsbrudd er et u-europeisk og unorsk fenomen.

Desto mer nødvendig er derfor Amnesty Internationals nyeste kampanje her til lands: Kampen mot den omfattende kvinnevolden i Norge.

I begynnelsen av september la Amnesty fram organisasjonens første rapport noensinne om norske krenkelser. Og resultatet var nedslående: Undersøkelsene viser at mer enn hver fjerde kvinne i Norge er blitt utsatt for vold i parforholdet. Ni prosent av kvinner i parforhold har opplevd livstruende vold.

De hyppige medieoppslagene om vold eller drap på norske hver eneste uke viser at dette er høyst reelle tall og trusler.

Likevel har 95 prosent av Norges kommuner ingen handlingsplan mot vold mot kvinner. 64 prosent har ikke tilbud om voldtektsmottak. Derfor måtte i fjor over 300 kvinner dra fra for eksempel Mandal til Kristiansand for å få hjelp på et Krisesenter.

Likevel får hver tiende norske kommune seg til å svare overfor Amnesty at de mener at «kvinner i deres kommune ikke utsettes for vold». Det er omtrent den samme holdningen man finner i patriarkalske landsbyer i u-land nordmenn flest liker å harselere med.

Dagbladets kommentator Kjetil Rolness er blant dem som med sine flisespikkende kommentarer de siste par månedene har bygget opp under denne utbredte kommunale bevisstløsheten – og som slik viser sin feighet ved ikke å ta den utbredte kvinnevolden på alvor.

I denne ukas utgave av AmnestyNytt legges det fram ny dokumentasjon på den såkalte «hverdagsvolden» mot kvinner. FNs kvinnekomité skal nå gå gjennom rapporten, for å vurdere hvorvidt Norge har oppfylt FNs kvinnekonvensjon.

Det skal bli spennende å se vurderingen. I altfor mange år har det norske blikket vært rettet nesten utelukkende på hva alle andre i verden har gjort feil, uten å ta hensyn til de hyppige overgrepene mot en lang rekke grupper her hjemme.

Dessverre sprekker det norske selvbedraget også med hensyn til kvinnevold. Mens mer enn hver fjerde norske kvinne opplever vold, er det omtrent hver tredje kvinne som blir utsatt for det samme på verdensbasis.

Litt bedre enn snittet altså. Men hvis vi korrigerer for Norges inntekt og rikdom, og tar hensyn til potensialet for hurtig forbedring, så blir bildet et annet.

Før det norske ordskiftet begynner nye runder med harselas over hvor fælt kvinner behandles i Asia og Afrika, kan vi starte med å fjerne bjelken i vårt eget øye.

1. oktober arrangerer Amnesty en landsdekkende aksjonsdag mot norsk kvinnevold. Og 23. oktober går pengene fra årets TV-aksjon til internasjonal bekjempelse av vold mot kvinner.

Dette bør være en felles kamp – på tvers av kultur, politikk og kjønn.

D.H.

---
DEL

Legg igjen et svar