Internasjonal spaltist: Vårt rollespill til daglig

I høst har vi klart å stanse et nytt kvinnefiendtlig lovforslag i Iran. Slik gjorde vi det.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Selv om presset fra myndighetene nå øker mot kvinnebevegelsen i Iran, er de klar over at vi fortsetter med vår underskriftkampanje for å forandre de kvinnediskriminerende lovene i landet.

Det er flere eksempler på det økende presset mot oss. Etter at jeg ble tildelt Olof Palme-prisen i juli 2008, har ikke jeg fått lov til å reise ut av landet. Jeg og tre andre kvinneaktivister – Maryam Hossein-Khah, Jelveh Javaheri og Nahid Keshaverz – ble nå i september dømt til seks måneders fengsel. Årsaken er at vi har skrevet for nettstedene til kvinnebevegelsen i Iran, spesielt for vår egen nettside Change For Equality (change4equality.net).

Vi har anket dommen, men dessverre har ikke aktivister den siste tiden fått dommen endret etter anker. Asha Moémeni – som studerer ved California State University i USA og er med i vår «Én million underskrifter»-kampanje for kvinners likestilling – reiste i år til Iran for å arbeide med sin masteroppgave om kvinnebevegelsen. Hun ble arrestert 15. oktober. Nå er hun i det mye omtalte Evin-fengselet, i avdeling 209, som blir kontrollert av Etterretningsdepartementet.

Huset til en annen kvinneaktivist, Parastoo Allahyari, ble ransaket av politiet, og hun har nå vært i flere avhør på politistasjonen.

Et av de mest alvorlige tilfellene er saken til Amir Yaqub-Ali, som ble dømt til ett års fengsel for innsamling av underskrifter for vår sak i Irans gater. Han fikk en strengere dom fordi han var en mann som deltok i en kampanje for kvinnebevegelsen. Amir anket dommen og fikk en betinget dom på fire år. Han må melde seg til etterretningsdepartementet hver fjerde måned.

Sjahens lov

Det viser seg nå at også parlamentet i Teheran har bestemt seg for å stoppe de iranske kvinnenes kamp for likestillingslover. Iranske kvinners motstand mot diskriminerende lover går helt tilbake til revolusjonen i 1979. Da den tidligere Familieloven ble erklært ugyldig vinteren det året, arrangerte kvinneaktivister en stor demonstrasjon mot dette og hijab-påbudet.

Den tidligere Familieloven ble vedtatt i 1960-årene. Den første kvinnelige representanten i overhuset, Mehrangiz Manouchehrian, utarbeidet da et radikalt lovforslag til en ny familielov. Forslaget ble stanset av konservative religiøse ledere. Selv under den sekulære Sjahen [Mohammad Reza Pahlavi, som styrte fra 1941 til 1979, red anm], torde de ikke å vedta en feministisk familielov. Familieloven som endelig ble vedtatt, var likevel et stort framskritt i forhold til tidligere.

Flere forbedringer ble gjort i 1975. En av dem var kravet om første kones godkjenning før mannen kunne inngå nytt ekteskap. Ja, flerkoneri var tillatt selv under Sjahen. Etter revolusjonen ble Familieloven fra 1975 erklært ugyldig og den gamle loven fra 1935 gjenopplivet. Til og med de intellektuelle var da mest opptatt av de «store» sakene i revolusjonen, og kvinnenes rettigheter var ikke blant dem.

Sommeren 2008, nesten 30 år etter revolusjonen, ble forslaget om en ny familielov levert fra domstolene og regjeringen til Parlamentet. Lovforslaget er et typisk eksempel på hvordan staten vil beskytte og forsterke den patriarkalske familien, en familie der mannen er familiens overhode og har alle slags rettigheter. Paragraf 23 i dette lovforslaget tillater mannen å inngå nytt ekteskap uten å informere sin første kone. Det eneste kravet til flerkoneri vil nå være at mannen er økonomisk ressurssterk. Det vil være opptil familiedomstolen å bestemme om mannen har en økonomi som kan forsørge to, tre eller fire koner. Ironisk nok henvender noen kvinner seg til religiøse ledere for å få deres støtte mot lovforslaget.

Tilbake til start

Det nye lovforslaget ble møtt med stor motstand fra kvinnebevegelsen. Det ble en fellesaksjon i kvinnebevegelsen mot lovforslaget. «Én million underskrifter»-kampanjen vår deltok aktivt i protestaksjonen ved å arrangere seminarer, dele ut brosjyrer og skrive artikler der man drøftet lovforslaget og hvilke konsekvenser den kunne ha for kvinner dersom vedtatt.

Fredsprisvinner Shirin Ebadi truet med en demonstrasjon foran parlamentet. Kvinneaktivister hadde møter med politikere hvor de utrykte sin misnøye med lovforslaget. Til slutt bestemte parlamentet forløpig å sette den omdiskuterte lovparagrafen om flerkoneri til side. Det betyr ikke at flerkoneri generelt er fjernet fra lovforslaget, men at det fortsatt kreves første kones godkjennelse for at mannen skal kunne inngå et nytt ekteskap. Så vi er tilbake ved startstreken!

Man kan spørre seg hvorfor myndighetene måtte fjerne lovparagrafen. Var dette et resultat av den store alliansen i kvinnebevegelsen? Var det indre uenigheter mellom forskjellige fløyer i regimet? Var det kvinneaktivistenes lobbyvirksomhet? Eller var det en kombinasjon av alle disse?

Jeg mener at det som karakteriserer kvinnebevegelsen i dagens Iran, er at denne bevegelsen har en tilstrekkelig styrke til å gjøre kvinnerettigheter til en offentlig debatt. Den offentlige debatten setter da et press på myndighetene nedenfra. Dette presset gir også håp til folket, som har fått mindre tiltro til at man kan få til forandringer i samfunnet.

Kvinnerettighetene er nå blitt til en meget viktig sak for alle samfunnsbevegelser i Iran. Underskriftskampanjen har klart å sette kvinnediskrimineringen på dagsorden hos mange, fra arbeiderbevegelsen og studentbevegelsen til menneskerettighetsaktivister, journalister og kulturfolk. Kvinnebevegelsen generelt, og vår underskriftkampanje spesielt, har for det første motivert flere kvinner til å synliggjøre seg i media. Og for det andre har den styrket den feministiske tilnærmingen hos journalister, samfunnsaktivister og kunstnere.

Kampen fortsetter

Kvinnebevegelsen i Iran, et land med en lang tradisjon med diktatur, har klart å fortsette sin kamp mot diskriminering tross stort press og undertrykkelse fra myndighetenes side. Til tider har vi kanskje mistet en del av våre medlemmer på grunn av den harde politikken som kjøres mot oss. Vi reorganiserer oss hele tiden og kommer tilbake med nye krefter. Vår kamp fortsetter.

Diktaturregimer prøver å ramme ledelsen og sentrale personer i samfunnsbevegelser for å undertrykke kampen for demokrati og rettferdighet. Bevegelser med en bred agenda og en usentralisert organisasjon kan imidlertid overleve undertrykkelsen. Vår underskriftskampanje har klart å sette et bredt spekter av kvinnenes krav på agendaen. Når det gjelder organisering, har vi klart å spre makt og ledelse på tvers av organisasjonen, og på denne måten har vi overlevd arrestasjoner, fengsling og andre hindringer.

Vi er heller ikke avhengig av å ha en sentral finansiering for våre aktiviteter. Anklager om å motta hjelp utenfra landets grenser, og andre anklager fra myndighetene, kan være effektive kun for en meget kort periode.

Folk har oppdaget at vår bevegelse først og fremst er basert på iranske kvinners krav om å få oppfylt sine rettigheter. Det handler om kvinners mot for å fortsette kampen for å oppnå disse rettighetene.

Oversatt fra persisk av Nariman Rahimi

Parvin Ardalan er en av lederne innen den iranske kvinnebevegelsen. Hun vant i år Olaf Palme-prisen. Hun skriver eksklusivt for Ny Tid.

---
DEL