Internasjonal spaltist: Sorgen etter terroren

Jeg mistet min kollega Sabina i Mumbai-terroren. Vårt håp ligger i budskapet som enkemannen lærer deres barn.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

De siste årene har terror blitt en del av livet i India. Sprengstoff skjules på overfylte jernbanestasjoner, bomber går av på markeder, granater kastes mot hinduistiske og muslimske helligdommer. Ingen deler av dette enorme landet har vært spart.

Terrorangrep har funnet sted i undergrunnen, i småbyer og på steder så langt fra hverandre som IT-knutepunktet Bangalore i sør til Delhi og Jaipur i nord, fra Gauthati og Agratala i øst til Ahmedabad i vest.

I desember 2001 ble selv det indiske parlamentet i New Delhi angrepet. Men aldri før har landet vært vitne til noe som ligner terrorangrepene i Indias handelshovedstad Mumbai fra 26. november.

Ikke det at Mumbai er ukjent med terror. Men denne gangen var det annerledes fordi angrepet var så dristig. Og det gikk direkte på TV. Intet indiske realityprogram kunne måle seg med det nasjonen var vitne til de tre dagene da landet kunne se brautende terrorister skyte uhemmet mot pendlere på jernbanestasjonen i sentrum, før de forsvant opp trappene og meide ned tre av byens mest høyerestående politifolk.

En lamslått nasjon så Mumbais arvestykker, hotellene Taj Mahal og Oberoi, bli overtatt av terrorister mens gjestene og de ansatte satt fanget i restaurantene og barene. De fangedes pårørende og venner fulgte handlingen live med i en blanding av frykt og håp. For første gang var angrepet også rettet mot det jødiske samfunnet, som har levd i India i århundrer uten at en eneste person er blitt lagt hånd på.

Min kollega Sabina fra The Times of India var i Mumbai for å delta i et bryllup. Hun ble sittende fanget i den gamle delen av Taj. Hun meldte via sms om skuddsalvene, granatene som rystet veggene i det 100 år gamle hotellet, og om brannen som omringet hennes del av bygningen.

En siste desperat sms-beskjed ble sendt fra under senga, der hun gjemte seg da hun hørte baderomsvinduet knuse. Så en kort beskjed: «De er på badet.» Etter dette, stillhet.

Ektemannen hennes hadde fløyet inn fra Delhi og så kuppelen gå opp i flammer. Selv om han visste at hennes sjanser var minimale, våket han til siste slutt. Da hotellet endelig var sikret, gikk han inn og fant Sabina død.

Hun var bare en av de 160 personene som fikk livet brutalt avskåret, av grunner hennes 10 år gamle sønn og 14 år gamle datter er ute av stand til å forstå.

Da beleiringen tok slutt, var alle unntatt én av terroristene døde, og India reagerte. Frykten og sårbarheten gikk over i sinne da folk forsto hvor enkelt terroristene hadde kunne spasere inn uten å møte hindringer.

Indiske etterforskere har nå lagt skylden på Lashkar-i-Taiba, en terrorgruppe som opererer fra Pakistan med solid støtte fra Pakistans mektige etterretningsbyråer, Inter Serviced Intelligence (ISI). Den hardest rammede parten er kanskje Pakistans sivile regjering. Hæren, som har vært på hælene siden general Pervez Musharraf ble tvunget til å gå av, er langsomt på vei tilbake til overflaten.

Den indiske staten har håndtert den eksterne dimensjonen modent og lagt ansvaret på «elementer» i Pakistan. De private fjernsynskanalene gikk derimot av skaftet i takt med folkestemningen. Det indiske sinnet mot Pakistan var et perfekt drivstoff for Pakistans hær, som raskt hevdet at New Delhi mobiliserte langs grensene for å angripe Pakistan.

Hadde angrepet funnet sted noen måneder senere, og den sivile regjeringen hadde rukket å konsolidere seg, ville President Zardari stått langt sterkere ovenfor hæren. Nå er hans regjering under krysspress fra militante grupper i Pakistan, fra India, fra USA og hele verden som krever at han slår ned på terrorgruppene. Og under press fra hæren, som sier at han må slutte å la seg diktere av New Delhi. Sør-Asia igjen blitt det Bill Clinton i sin tid kalte verdens farligste sted. Begge land har atomvåpen.

Men midt i denne galskapen ligger det et visst håp i uttalelsen fra Shantanu, Sabinas ektemann:

«Jeg vil ikke at mine barn skal vokse opp med hat. Jeg har forklart dem at terrorister ikke hører til i et spesielt land eller en spesiell religion. Ikke legg skylden på Pakistan. Ikke hat muslimer. Moren deres var ikke målet. Hun var bare på feil sted.»

Oversatt fra engelsk av Tonje Merete Viken.

Seema Guha er politisk kommentator for den Mumbai-baserte avisa Daily News & Analysis (DNA).

---
DEL