Internasjonal spaltist: SMS som luksus

Vi nærmer oss avgjørelsen: Skal vi vente på at Mugabe endrer seg, eller skal kampen trappes opp?


Email: redaksjon@nytid.no
Publisert: 2009-01-23

Mandag brøt forhandlingene om maktfordeling sammen mellom opposisjonsleder Morgan Tsvangirai og Robert Mugabe.

Det gjør alt vanskeligere. Da jeg rundt nyttår var på besøk i min hjemby Bulawayo, i det sørvestlige Zimbabwe, var noe av det vanskeligste å venne seg til de stadige klagene om penger og priser. I motsetning til før, da bare den lokale valutaen var lovlig betalingsmiddel med tomme butikker som resultat, har nærmest alle sektorer nå gått over til utenlandsk valuta, særlig amerikanske dollar.

De åpenbare ofrene er ikke bare fattige innbyggere på landsbygda, men også de mange pengevekslerne som de siste årene har tjent på landets økonomiske forfall. Nå er det nærmest ingen som har behov for å kjøpe zimbabwiske dollar.

Gateselgere og lokale busselskaper tar seg nå betalt med dollar. Til og med kontantkort for mobiltelefoner krever hard valuta, noe som gjør en SMS til en aldri så liten luksus for de som ikke har tilgang til utenlandske penger. Den såkalte dollariseringen har blitt et større samtaletema enn politikk, ettersom den har skapt en dyp kløft mellom de som har og de som ikke har.

De fleste som har penger, får pengeoverføringer utenfra. De som ikke har slik støtte, stikker seg lett ut. Det er de som ikke kan reise eller spise regelmessig. Noen har fått det askelignende ansiktsuttrykket som følger med underernæring eller de lever med ubehandlet AIDS.

Abonnement halvår kr 450

Landets nest største by, Bulawayo, har tidligere oppfattet seg selv som landets mest velstyrte kommune. Sykehus, skoler – og til og med ølhallene – var bærekraftige og velstelte. Dette er nå historie.

Det eneste fortrinnet Bulawayo fortsatt har, er den relative nærheten til Sør-Afrika og den lengre distansen til koleraens episenter i hovedstaden Harare. Men byen lider under rask avbefolkning. Alle som kan, vil dra sin vei.

Sør-Afrika er det foretrukne målet for Zimbabwes mest slitne og sultne. Til alt hell er det der nå snakk om å innføre en mer human flyktningpolitikk med fokus på styring framfor kontroll. Kumi Naidoo, ærespresident i den globale alliansen for borgerdeltagelse, Civicus, sier det nå skjer et langsomt folkemord, der selv respekten for de døde er på retrett. Naidoo tilbragte julen i Zimbabwe på en feltreise i skjul. «Et av likhusene var stengt mens vi var der, hvilket betyr at familier må ta sand inn i huset, fukte den og oppbevare det døde familiemedlemmet der.»

Sammen …

Kjære leser. Du har lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?


Legg igjen et innlegg

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.