Internasjonal spaltist: SMS som luksus

Vi nærmer oss avgjørelsen: Skal vi vente på at Mugabe endrer seg, eller skal kampen trappes opp?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Mandag brøt forhandlingene om maktfordeling sammen mellom opposisjonsleder Morgan Tsvangirai og Robert Mugabe.

Det gjør alt vanskeligere. Da jeg rundt nyttår var på besøk i min hjemby Bulawayo, i det sørvestlige Zimbabwe, var noe av det vanskeligste å venne seg til de stadige klagene om penger og priser. I motsetning til før, da bare den lokale valutaen var lovlig betalingsmiddel med tomme butikker som resultat, har nærmest alle sektorer nå gått over til utenlandsk valuta, særlig amerikanske dollar.

De åpenbare ofrene er ikke bare fattige innbyggere på landsbygda, men også de mange pengevekslerne som de siste årene har tjent på landets økonomiske forfall. Nå er det nærmest ingen som har behov for å kjøpe zimbabwiske dollar.

Gateselgere og lokale busselskaper tar seg nå betalt med dollar. Til og med kontantkort for mobiltelefoner krever hard valuta, noe som gjør en SMS til en aldri så liten luksus for de som ikke har tilgang til utenlandske penger. Den såkalte dollariseringen har blitt et større samtaletema enn politikk, ettersom den har skapt en dyp kløft mellom de som har og de som ikke har.

De fleste som har penger, får pengeoverføringer utenfra. De som ikke har slik støtte, stikker seg lett ut. Det er de som ikke kan reise eller spise regelmessig. Noen har fått det askelignende ansiktsuttrykket som følger med underernæring eller de lever med ubehandlet AIDS.

Landets nest største by, Bulawayo, har tidligere oppfattet seg selv som landets mest velstyrte kommune. Sykehus, skoler – og til og med ølhallene – var bærekraftige og velstelte. Dette er nå historie.

Det eneste fortrinnet Bulawayo fortsatt har, er den relative nærheten til Sør-Afrika og den lengre distansen til koleraens episenter i hovedstaden Harare. Men byen lider under rask avbefolkning. Alle som kan, vil dra sin vei.

Sør-Afrika er det foretrukne målet for Zimbabwes mest slitne og sultne. Til alt hell er det der nå snakk om å innføre en mer human flyktningpolitikk med fokus på styring framfor kontroll. Kumi Naidoo, ærespresident i den globale alliansen for borgerdeltagelse, Civicus, sier det nå skjer et langsomt folkemord, der selv respekten for de døde er på retrett. Naidoo tilbragte julen i Zimbabwe på en feltreise i skjul. «Et av likhusene var stengt mens vi var der, hvilket betyr at familier må ta sand inn i huset, fukte den og oppbevare det døde familiemedlemmet der.»

Sammen med den sørafrikanske erkebiskopen Desmond Tutu, som planlegger en ukentlig faste, skal Naidoo sultestreike for å sette fokus på forholdene. De edle hensiktene til tross, endringer vil neppe komme av guddommelig inngripen. Tiltaket er imidlertid typisk for den desperate mangelen på strategier for å løse Zimbabwes problemer.

Det største opposisjonspartiet, Movement for Democratic Change (MDC), er ikke mindre usikre. 40 av deres tilhengere sitter i varetekt, men partiet vil likevel ikke å gå fra den skjøre maktdelingsavtalen fra desember. Avtalen ble signert i september for å komme ut av dødvannet etter at MDC-leder Tsvangirai vant presidentvalget i mars, men så boikottet den andre runden.

Den 84 år gamle tidligere geriljalederen Mugabe har allerede brutt avtalen som krever at MDC konsulteres i forbindelse med sentrale utnevnelser. Mugabe har innsatt en av sine lojalister som justisminister, tre måneder etter at han gjeninnsatte den svært upopulære sentralbank sjefen. De statlige mediene spyr ut hatpropaganda. Igjen ser Mugabe ut til å sitte med alle kortene.

Hvis man ser bort fra en militær intervensjon, som MDC er lite lystne på, ligger det største håpet i å presse Sør-Afrika til å støtte en FN-resolusjon som tvinger Mugabe til å holde seg til maktdelingsavtalen. Vestlige regjeringer må fortsatt heve stemmen, men de bør også vurdere sterkere metoder for å få Sør-Afrika til ikke lenger å tie mot urettferdigheten i Zimbabwe.

MDC kan også forsøke masseaksjoner for å sikre at maktdelingsavtalen holdes. Men demonstrasjoner og streiker har ikke virket før. De vil trolig heller ikke virke nå som befolkningen må fokusere på overlevelse fra dag til dag. Den herskende eliten, som frykter å bli tiltalt for forbrytelser mot menneskeheten sammen med Mugabe, vil heller ikke gi seg uten kamp.

MDC må ta stilling til om de vil fortsette å håpe at Mugabe skal endre sinnelag, eller se på andre alternativer, noe som under de nåværende omstendigheter vil innebære at kampen trappes opp alle steder der det er mulig.

Oversatt av Tonje M. Viken

Wilson Johwa er født og oppvokst i Zimbabwe og arbeider nå som journalist i den sørafrikanske avisa The Business Daily. Han skriver eksklusivt for Ny Tid.

---
DEL